TYVENDE KAPITEL

Hvordan det gikk Candide og Martin til sjøs

Candide og den lærde gamle mannen, som het Martin, gikk altså ombord og innskipet seg for Bordeaux. Begge hadde sett og opplevd meget, slik at selv om skipet hadde seilt fra Surinam til Japan rundt Kap det Gode Håp, ville de hatt nok å snakke om underveis, både om de fysiske og de moralske onder som går i svang på jorden.
Men Candide hadde allikevel en stor fordel fremfor Martin: han håpet stadig å få se frøken Kunigunde igjen. Martin hadde ingenting å håpe på. Dessuten hadde han gull og diamanter fremdeles, og -- til tross for at han hadde mistet hundre knallrøde sauer lastet med alle slags kostbarheter, og til tross for at han fremdeles hadde et bittert horn i siden til den hollandske skipperen, var han fremdeles tilbøyelig til å skotte i retning av magister Pangloss' syn på livet. Især efter middagsbordet.
«Men De, herr Martin,» sa han til vitenskapsmannen, «hva mener så De om alt dette? Hva er Deres syn på det fysiske og moralske onde?»
«Herr Candide,» svarte Martin, «disse prestene har beskyldt meg for å være socinianer, men sannheten er at jeg i virkeligheten er manikeer.»
«Det må vel være en spøk,» svarte Candide, «det finnes ingen manikeere i våre dager.»
«Jo, jeg,» sa Martin. «Jeg kan ikke for det, men jeg er ikke i stand til å tenke på annen måte.»
«Da må jo fanden være med Dem,» sa Candide.
«Ja, han har nok å gjøre,» sa Martin, «det kan godt være han har tatt opphold i meg også, han er jo både her og der.
Men jeg tilstår at når jeg ser på denne kloden, eller rettere sagt denne lille dråpen i rommet som kalles jorden, så kan jeg ikke la være å tenke at Gud må ha overlatt den til en eller annen ondsinnet demon — bortsett fra Eldorado, naturligvis. Jeg har aldri vært i noen by hvor de ikke ønsker død og fordervelse over nabobyen, ingen familie som ikke har lyst til å utrydde en annen familie. Overalt ser jeg svake som hater de mektige som de kryper for -- og de mektige behandler de svake som kveg de kan selge med hud og hår. En million innekserserte mordere raser fra den ene enden av Europa til den andre, driver slakterhåndverk og landeveisrøveri for å tjene sitt brød, fordi det regnes for verdens hederligste yrker. Og i byer hvor innbyggerne later til å leve i fred og hvor kunsten og vitenskapen blomstrer, er menneskene verre plaget av misunnelse, bekymring og angst, enn noen beleiret stad er plaget av nød og elendighet. Personlige sorger er verre enn offentlige plager. Kort sagt, jeg har sett og døyet så meget i min tid at jeg er blitt manikeer.»
«Men det finnes da noe godt i verden,» mente Candide.
«Det er mulig,» sa Martin, «men jeg har iallfall ikke oppdaget det.»

Mens disputten gikk videre, hørte de kanontorden som efterhvert ble sterkere. Candide og Martin tok frem kikkertene og fikk øye på to skip i regulær kamp, omtrent tre sjømil borte. Vinden bar nedover mot dem, og fra det franske skipet kunne de snart se kampen på kloss hold. Plutselig sendte det ene skipet en bredside inn i motstanderen, og den traff så lavt og så nøyaktig at den gikk til bunns. Candide og Martin kunne tydelig se omtrent hundre mennesker som flokket seg på dekket av det synkende skipet, de strakte alle hendene mot himmelen og oppløftet et fryktelig skrik. På et øyeblikk var alt forsvunnet i dypet.
«Der ser De,» sa Martin, «hvordan menneskene behandler hverandre.»
«Det er sant nok,» svarte Candide. «Det er noe djevelsk ved en hendelse som dette.»
I det samme han sa det, fikk han se noe rødt som drev langs skipssiden. En båt ble satt ut for å undersøke hva det kunne være.
Det var en av Candides sauer, og Candide følte større glede ved gjensynet enn han hadde sørget over tapet av de hundre som hadde vært full-lastet med Eldorados diamanter.
Den franske kapteinen var snart på det rene med at det seirende skipet var en spanjol og det sunkne en hollandsk pirat. Det var den samme skipperen som hadde snytt Candide. De veldige rikdommene som skurken hadde røvet gikk til bunns sammen med ham, og det eneste som ble igjen var en rød sau.
«Der ser De,» sa Candide til Martin, «det hender iallfall somme tider at forbryteren får sin straff: denne hollandske slyngelen fikk hva han fortjente.»
«Ja,» svarte Martin, «men var det nødvendig at alle passasjerene druknet? Gud har straffet røveren, men djevelen druknet de andre.»
Imidlertid fortsatte det spanske og det franske skipet sin kurs, og Candide fortsatte sine samtaler med Martin. De diskuterte fjorten dager i trekk, og den fjortende dagen var de kommet like langt som den første. Men hvordan det enn var — de talte sammen, utvekslet tanker og ideer og fant atskillig trøst i det.
Candide satt og klødde sauen bak ørene.
«Siden jeg har funnet deg igjen,» sa han, «kan det jo også hende at jeg finner min Kunigunde en vakker dag,» sa han.