'Candide' av Voltaire (1759)


Tilrettelagt for mobiltelefon av VGSkole.no


Til indekssiden Til PC-versjonen

NITTENDE KAPITEL

Hva som hendte dem i Surinam, og hvordan Candide
gjorde bekjentskap med Martin

Den første dagen gikk reisen glatt. Tanken på at de eide fler rikdommer enn det fantes i hele Asia, Europa og Afrika tilsammen, gjorde dem lette og glade til sinns. Candide var begeistret, og måtte stadig stanse for å skjære Kunigundes navn inn i barken på trær og palmer.
Neste dag gikk to av sauene i en myr og druknet med hele lasten, to andre døde av utmattelse et par dager etter, syv åtte omkom av sult i en ørken, andre gikk utfor et stup litt senere. Kort sagt, etter hundre dagers marsj, hadde de ikke mer enn to sauer igjen.
Da sa Candide til Cacambo:
«Der ser du hvor forgjengelige denne verdens rikdommer i virkeligheten er. Det eneste som ikke forgår er dyden, og håpet om et lykkelig gjensyn med frøken Kunigunde.»
«Jeg kan være enig i det,» sa Cacambo, «men vi har da to sauer igjen, med flere skatter enn kongen av Spania noen gang har eid -- og der borte synes jeg at jeg skimter en by som ligner Surinam, og den er hollandsk.»
Da de nærmet seg byen, støtte de på en neger som lå på jorden, bare halvt påkledd .- det vil si han hadde ikke annet enn en blå bukse på seg. Stakkaren manglet høyre hånd og venstre ben.
«Du store min,. sa Candide til ham på hollandsk, «hva gjør du her, kjære venn, og hvordan er det du ser ut?»
«Jeg venter på min herre, mynheer Vanderdendur, svarte negeren.»
«Er det mynheer Vanderdendur som har behandlet deg på denne måten?»
«Ja, herre,» svarte negeren. «Det er jo skikk og bruk. Vi får ikke andre klær enn en blå lerretsbukse to ganger om året. Når vi arbeider i sukkerfabrikken og mister en finger i møllen, kapper de hele hånden. Hvis vi forsøker å flykte, kapper de benet. Jeg har vært utsatt for det ene og forsøkt det andre. Det er prisen for sukkeret dere får i Europa. Og enda sa min kjære mor til meg, da hun solgte meg på Guineakysten for ti patagonske dalere:»
«Kjære barn, husk at du skal ære våre fetisjer og holde dem hellig alle dine dager, og de vil gi deg et lykkelig liv. Nå er du så heldig å bli slave for de hvite, som er våre herrer, alt til glede og velsignelse for dine foreldre.»
«Om jeg har vært til velsignelse for mine foreldre, vet jeg ikke, men for meg selv har det iallfall ikke vært det. Hunder og aper og papegøyer er hundre ganger lykkeligere enn vi. De hollandske fetisjene som har omvendt meg, sier hver søndag til meg at vi alle er Adams barn, både hvite og svarte. Jeg er ikke genealog, men hvis disse predikantene snakker sant, er vi alle søskenbarn. Og da må dere være enige i at en verre måte å behandle sine egne slektninger på vanskelig kan tenkes.»
«Akk Pangloss,» utbrøt Candide, «en slik grusomhet hadde du aldri kunnet tenke deg. Nå kan det være nok, nå kan jeg ikke lenger tro på den optimismen du har lært meg.»
«Hva betyr optimisme?» spurte Cacambo.
«å,» svarte Candide, «det er et mani som består i å mene at alt er storartet når alt står dårlig til. Det er et slags vanvidd.»
Han så på negeren og gråt sine modige tårer, og fremdeles gråtende vandret han inn i Surinam.
Det første de spurte efter var om der fantes et skip på havnen som skulle til Buenos Aires. Og det traff seg således at mannen de spurte var en spansk kaptein som påtok seg å gjøre reisen for en anstendig pris. Han avtalte å møte dem på et vertshus. Candide og hans tro tjener Cacambo tok de to sauene med seg og satte seg inn for å vente på ham.
Candide som hadde en åpenhjertig natur, fortalte spanieren om alle sine opplevelser og betrodde ham at han aktet å bortføre frøken Kunigunde.
«Da skal jeg passe meg vel for å sette herrene i land i Buenos Aires,» svarte kapteinen. «Jeg kommer til å bli hengt, og De også. Den skjønne Kunigunde er guvernørens første elskerinne.»
For Candide kom dette som et lyn fra klar himmel, og han gråt lenge. Men til slutt trakk han Cacambo avsides og sa:
«Hør nå, kjære venn, hva du skal gjøre. Vi har begge en fem-seks millioner i diamanter på oss. Du er lurere enn jeg, reis til Buenos Aires og hent frøken Kunigunde. Hvis guvernøren gjør bråk, så gi ham en million, hvis han ikke gir seg med det, la ham få to millioner. Du har ikke drept noen inkvisitor, ingen kommer til å ha mistanke til deg. Jeg utruster et annet skip, reiser til Venedig og venter på deg der, det er en fristat hvor en hverken behøver å være redd for bulgarer, abarer, jøder eller inkvisitorer.»
Cacambo var enig i at dette måtte være et fornuftig forslag, selv om han var meget trist over at han skulle skilles fra sin kjære herre som var blitt hans beste venn. Men gleden over å kunne være til nytte fikk ham til å glemme sorgen. De omfavnet hinannen og gråt begge. Candide la ham på minne at han heller ikke måtte glemme den snille gamle konen som hadde fulgt den fra Lissabon. Cacambo reiste samme dag. Denne Cacambo var i det hele tatt et enestående menneske.
Candide ble noen dager i Surinam, mens han ventet på skipsleilighet til Venedig. Han festet tjenere og kjøpte inn hva han trengte til en lang sjøreise. En vakker dag kom Mynheer Vanderdendur til ham og presenterte seg som eier av et stort skip.
«Hvor meget skal De ha for å seile meg og mine tjenere og bagasjen og disse to sauene direkte til Venedig?» spurte han den hollandske kjøpmannen.
Rederen mente at ti tusen pjastre ville være en passende pris, og Candide slo til med det samme.
Aha, tenkte den vinnskipelige Vanderdendur for seg selv. «Han gir ti tusen pjastre uten å blunke. Han må være ustyrtelig rik.»
Litt etter kom han tilbake og erklærte at han ikke kunne seile ham til Venedig for mindre enn tyve tusen pjastre. «Det skal De få,» svarte Candide.
Hoho, mumlet kjøpmannen i skjegget. Denne mannen spytter tyve tusen pjastre i bøssen like lett som han gir ti tusen.
Han gikk til Candide igjen og sa at han ikke kunne seile ham til Venedig for mindre enn tredve tusen.
«Ja, da skal De få tredve tusen,» svarte Candide.
Ser vi det, sa kremmeren igjen for seg selv, tredve tusen pjastre er ingenting for denne mannen. Disse to sauene hans er sikkert lastet med kolossale rikdommer. La oss ta det over lang og se tiden an. La ham først punge ut med de tredve tusen
Candide solgte to smådiamanter. Den minste av dem inn-bragte mer enn kjøpmannen forlangte. Han betalte på forskudd. De to sauene ble ført ombord og Candide fulgte efter i en liten båt ut på reden hvor skipet lå for anker.
19a.gif

Kapteinen gjorde klart skip, heiste seil, lettet anker og strøk til havs for god bør. Det varte ikke lenge før han var ute av syne.
Candide var målløs og fortvilet: «Akk, dette var sannelig en strek som minner om den gamle verden!» utbrøt han der han satt i båten.
Han gikk sporenstreks til den hollandske dommeren, og eftersom han var meget opphisset, banket han temmelig hårdt på døren, styrtet inn, forklarte hva som var hendt og brukte stemmen litt mer høyrøstet enn egentlig passende. Dommeren lot ham først punge ut med ti tusen pjastre i mulkt for spetaklet, siden hørte han tålmodig på hva han hadde å si, og lovet å ta seg av saken så snart kjøpmannen kom tilbake. Til slutt tok han ti tusen pjastre for konsultasjonen.
Alt dette brakte Candide til fortvilelsens rand, enda han før hadde opplevd ulykker som var tusen ganger verre. Men dommerens hjerteløse beregning og skipperens frekkhet, fikk galden til å stige opp i ham og hensatte ham i en tilstand av dyp melankoli. Menneskenes dårligdom viste seg for ham i all sin gru. Han gikk hver dag omkring i triste tanker.
Da det falt seg at et fransk skip nettopp skulle seile til Bordeaux, sikret han seg en kahyttplass til vanlig pris, eftersom han ikke hadde noen sauer belesset med diamanter å innskipe, og så kunngjorde han i byen at han ville gi fri kost og reise og to tusen pjastre til et ærlig menneske som ville følge ham på reisen. Men han stilte én betingelse: mannen måtte være så misfornøyd med tilværelsen at han var sikker på at han var det ulykkeligste menneske i hele landet.
Det meldte seg fler ansøkere enn en hel flåte kunne ta ombord. Candide valgte seg ut omkring tyve stykker som virket troverdige og noenlunde selskapelige, inviterte dem til vertshuset og lovte å spandere aftens på dem. Men først måtte de avlegge ed på at hver enkelt skulle gi en nøyaktig og sannferdig beretning om sitt eget liv. Han sa at han ville velge den mann som han mente hadde de beste grunner til å beklage seg over tilværelsen, og som var mest misfornøyd med sin egen stilling i livet -- men de andre skulle også få hver sin belønning.
19b.gif

Selskapet varte helt til klokken fire om morgenen. Mens Candide hørte på alle beretningene, tenkte han på hva den gamle konen hadde sagt underveis til Buenos Aires, da hun hadde veddet på at det ikke fantes et menneske ombord som ikke hadde opplevd all verdens ulykker.
For hver ny beretning han hørte, kom han også til å minnes salig Pangloss.
«Denne Pangloss,» tenkte han, «ville få visse vanskeligheter med å bevise dette systemet han var tilhenger av. Det er iallfall sikkert at hvis det finnes et sted hvor alt er ordnet på det beste, så må det være Eldorado, og ikke noe annet sted på jorden.»
Til slutt bestemte han seg for en fattig vitenskapsmann som i ti år hadde arbeidet for forleggerne i Amsterdam. Han mente at det umulig kunne finnes en bestilling i verden som kunne gi et menneske større avsmak på livet enn nettopp den.
Denne vitenskapsmannen, som forresten var en bra mann, var blitt bestjålet av sin kone, banket av sin sønn og forlatt av sin datter som hadde rømt med en portugiser. Han hadde nettopp mistet et magert lite embete som han så vidt kunne leve av, og geistligheten i Surinam forfulgte ham fordi han ble beskyldt for å være socinianer.
Sant å si var de andre minst like ulykkelige som han, men Candide håpet at vitenskapsmannen kunne være til hygge under overfarten. Alle de andre ansøkerne mente at Candide hadde gjort dem stor urett, men Candide ga dem hundre pjastre hver, og dermed også et plaster på forfengeligheten.


Til indekssiden Neste kapittel



6.631.574  visitors