«Jeg er et uvitende menneske og er fornøyd med det. Men vi har en gammel mann her på stedet som i sin tid har vært ved hoffet. Han er den viseste mann i riket og dessuten den mest snakkesalige..
Og straks fulgte han Cacambo til den gamle vismannen. Candide spilte ikke førstefiolin lenger, han fulgte bare med de andre.
De kom til et ganske alminnelig lite hus, for døren var av simpelt sølv og panelene på veggene var bare av gull. Men alt var så pent og stilfullt gjort at en ikke følte savnet av finere materialer. Veggene i forstuen var i virkeligheten bare innlagt med rubiner og smaragder, men det gjorde ingenting, for selve utførelsen oppveide denne spartanske enkelheten.
Gamlingen bad dem vær så god sitte ned på en sofa stoppet med kolibridun og bød dem likør i diamantbegre. Og så ga han seg til å fortelle:
«jeg er hundreogtoogsytti år, og jeg har hørt av min salige far som var kongelig rittmester, om den store revolusjonen i Peru, som han selv hadde opplevd. Vårt rike er Inkaenes gamle fedreland som de uheldigvis forlot for å dra ut og erobre en del av verden, hvor de til slutt ble beseiret av spanierne.
De av stammens fyrster som ble igjen hjemme, var klokere: de bestemte med hjemmel i folkeviljen, at ingen av innbyggerne i landet skulle ha lov til å forlate vårt lille rike — og det er dette som har bevart vår uskyld og vår lykke. Spanierne har hatt en uklar anelse om landet, de har kalt det Eldorado, og en engelskmann ved navn ridder Raleigh fant til og med veien nesten frem til oss for omkring hundre år siden. Men eftersom vi er omgitt av ubestigelige fjell og dype avgrunner, har vi hittil vært beskyttet mot disse rovgriske europeerne som har en uforståelig mani for småsten og skitt og lort som finnes i vårt land, og som gladelig ville slå oss ihjel til siste mann for å få tak i den.»
Det var en lang samtale. De kom inn på statsformen, de snakket om skikk og bruk, om kvinnene, offentlige forlystelser og om kunstlivet. Til slutt spurte Candide, som fremdeles hadde en klokkerkjærlighet til metafysikken, om de også hadde en religion i landet. Cacambo oversatte spørsmålet.
Den gamle ble litt rød i ansiktet.
«Hva mener De?» sa han. «Det var også et spørsmål! Tror De vi er utakknemlige?»
Cacambo spurte ærbødig hvilken religion de hadde i Eldorado. Gamlingen ble enda litt rødere.
«Finnes det mer enn én religion ?» sa han. «Jeg tenker vi har den samme religionen som andre folk: vi priser Gud fra solen står opp til den går ned.»
«Tilber dere bare en Gud?» spurte Cacambo, som var talerør for Candides tvilende nysgjerrighet.
«Høyst sannsynlig,» sa gamlingen, «eftersom det hverken finnes to eller tre eller fire. Jeg må tilstå at jeg synes at dere fra den annen verden kommer med noen merkelige spørsmål.»
Men Candide var stadig like nysgjerrig, han ville vite hvordan de ba til Gud i Eldorado.«Vi ber ham aldri om noe,» svarte den ærverdige gamle vismannen. «Vi har ikke noe å be ham om, han har gitt oss alt vi trenger, vi bare takker ham uavbrutt.»
Candide ville gjerne treffe en av prestene og spurte hvor han kunne finne dem.
Gamlingen smilte.
«Kjære venner,» sa han, «vi er alle prester. Kongen og alle familieoverhoder i landet synger en høysang til Guds ære hver morgen, akkompagnert av fem eller seks tusen musikere.»
«Så har dere altså ingen munker som underviser, preker, disputerer, hersker, intrigerer og brenner folk som ikke er enige med dem?»
«Da måtte vi være gale,» svarte den gamle. «Her er vi alle enige, og vi forstår ikke hva dere mener med disse munkene deres.»
Candide var levende begeistret over alt han hørte, og sa til seg selv: Dette er noe helt annet enn Westfalen og herr baronens slott. Hvis vår venn Pangloss hadde fått se Eldorado, da hadde han nok ikke påstått at Thunder-ten-Tronck var det beste av alle tenkelige slott i verden. Nei, reise, det er tingen.
Da den lange samtalen var forbi, kjørte en landauer med seks sauer opp foran døren, og den vennlige gamle mannen bød tolv av sine egne tjenere å ledsage gjestene til hoffet.
_files/18a.gif)
Dere må unnskylde at jeg er for gammel til personlig å ha æren av å følge dere. Men kongen vil sikkert gi dere en verdig mottagelse. Og hvis det skulle være noe som ikke faller i herrenes smak, håper jeg dere vil unnskylde det med at således er skikk og bruk i vårt land.
Candide og Cacambo satte seg opp i vognen, og de seks sauene fløy av gårde. På mindre enn fire timer nådde de kongens residens i utkanten av hovedstaden.
Slottsporten var tohundreogtyve fot høy og hundre fot bred. Det var umulig å si hvilket materiale den var laget av, men det var lett å se hvor uendelig meget praktfullere det måtte være enn denslags gråsten og grums som vi kaller edle stener.
Da Candide og Cacambo steg ut av vognen, ble de møtt av tyve vakre unge piker, gardister i den kongelige livvakt, som førte dem til badet og utstyrte dem med klær av kolibridun.
Siden kom en rekke av rikets fornemste menn og kvinner, som fulgte dem til kongens gemakker mellom to rekker av musikere, tusen i hver rad.
Da de nærmet seg tronsalen, spurte Cacambo en av offiserene hvordan de skulle forholde seg når de trådte frem for kongen: Om man pleide å kaste seg på maven eller på kne, holde hendene på hodet eller på rumpen, eller om man kanskje skulle slikke gulvet i tronsalen? Kort sagt, hvordan ceremonien egentlig var.
«Skikken er,» svarte offiseren, «å omfavne kongen og kysse ham på begge kinner.
Candide og Cacambo kastet seg etter tur om halsen på kongen, som tok imot dem med all mulig vennlighet, og høflig ba dem til aftens.
I mellomtiden ble gjestene vist omkring i byen. Der så de offentlige bygninger som raget opp i skyene, store torv omgitt av tusen søyler, fontener som sprudlet med kaskader av klart vann og rosenvann eller sukkersaft i bassenger brolagt med sjeldne stensorter som duftet av nellik og kanel.
Candide spurte etter justisbygningen og parlamentet, men fikk til svar at slike institusjoner ikke fantes og at ingen klaget for retten eller prosederte. Han spurte om der fantes fengsler, og fikk vite at der ingen var. Men det som undret og interesserte ham mest var universitetet, hvor han så et galleri som var to tusen fot langt, og fullt av matematiske og fysikalske instrumenter.
Da de i løpet av eftermiddagen hadde besett omtrent en tusendel av byen, ble de igjen ført inn til kongen. Candide satte seg til bords ved siden av Hans Majestet, sammen med Cacambo og flere damer. Aldri var han blitt bedre bevertet og aldri har noen konge ført en mer åndfull bordkonversasjon. Cacambo oversatte kongens vittigheter for Candide, og de hadde den fordelen å være like vittige efterat de var blitt oversatt. Av alt det merkelige som Candide hadde opplevd, var ikke dette det minst forunderlige.
De ble en måned ved dette gjestfrie hoffet. Men Candide sa bestandig til Cacambo:
«Det er jo sikkert og visst at det slottet jeg kommer fra er for ingenting å regne mot dette. Men frøken Kunigunde er ikke her, og du har sikkert også en kjæreste i Europa. Hvis vi blir her, fortsetter vi med å være hvemsomhelst og lik alle andre. Men hvis vi reiser hjem og bare tar med oss fire sauer lastet med småsten fra Eldorado, er vi straks rikere enn alle konger til sammen, vi behøver ikke være redde for noenslags inkvisisjon og vi kan lett befri frøken Kunigunde.»
Cacambo kunne være enig i dette. Folk liker å farte omkring og bli storartete blant sine landsmenn, og skryte av det de har sett og opplevd utenlands: våre to lykkelige venner bestemte seg for ikke å være lykkelige lenger, og spurte kongen om å få lov til å reise.«Dere gjør en stor dumhet,» sa kongen til dem. «jeg vet godt at dette mitt rike ikke er noe særlig å skryte av, men når man har det tålelig bra et sted, bør man bli der. Jeg har jo ingen rett til å holde utlendinger tilbake, reis når dere vil, men det er meget vanskelig å komme over grensen. Det er umulig å dra mot strømmen oppover denne strie elven som ved et under har båret dere hit og som løper i en tunnel gjennom fjellet. Fjellene som omgir riket på alle kanter er ti tusen fot høye og bratte som vegger, de er over tyve mil brede og like bratte på den andre siden. Men siden dere på død og liv vil reise, skal jeg gi mekanikerne ordre om å bygge en innretning som kan transportere dere over uten for mange vanskeligheter. Når vi har løftet dere over fjellet, kan ingen av oss følge dere videre: alle mine undersåtter har avlagt løfte om aldri å forlate riket, og de er altfor kloke til å bryte løftet. For øvrig kan dere forlange alt hva dere vil av meg.»
«Deres Majestet,» sa Cacambo, «vi ber ikke om annet enn noen sauer lastet med mat og småsten og skitt her fra landet.» Kongen lo og sa:
«Jeg forstår ikke denne forkjærlighet dere europeere har for lort og søle og gule småsten. Men ta med dere så meget dere vil, og vel bekomme.»
Så ga han straks ordre til ingeniørene om å lage en maskin som kunne lempe disse to forskruete menneskene ut av riket. Tre tusen flinke mekanikere tok fatt på arbeidet, og på fjorten dager var maskinen ferdig, den kostet ikke mer enn tyve millioner pund sterling i landets mynt.
Så ble Candide og Cacambo satt opp i maskinen. De hadde med seg to store røde sauer med fullt rideutstyr som de skulle bruke når de var kommet over fjellet, tyve kløvsauer lastet med mat, tredve med gaver av de merkeligste sjeldenheter som fantes i landet, og femti lastet med gull, diamanter og edle stener. Kongen bød de to farende svenner et hjertelig farvel og omfavnet dem begge.
Avreisen ble en stor høytidelighet, og det var et under å se hvordan de ble heist over fjelltoppene med sauer og det hele. Da de var vel over på den andre siden, sa mekanikerne farvel, og Candide hadde nå bare en eneste tanke: styrte av gårde i ilmarsj og legge hele saueflokken for den skjønne Kunigundes føtter.
«Nå har vi midler nok til å kjøpe frøken Kunigunde fri, hvis hun i det hele tatt kan oppveies med gull, sa han. «Kom, la oss dra til Cayenne, der innskiper vi oss, og siden kan vi finne ut hvilket kongerike vi skal kjøpe til henne..
 |
 |