'Candide' av Voltaire (1759)


Tilrettelagt for mobiltelefon av VGSkole.no


Til indekssiden Til PC-versjonen

SYTTENDE KAPITEL

Candide og Cacamboe ankommer til landet Eldorado
og hva som hendte dem der

Da de nådde frem til den ytterste grensen av langørenes land, sa Cacambo til Candide:
┬źSom De ser, er den ene halvparten av jordkloden ikke bedre enn den andre, og hvis jeg skal si hva jeg mener, synes jeg at vi skal dra den korteste veien tilbake til Europa.┬╗
┬źMen hvordan skal vi komme dit, og hvor går veien? Reiser jeg hjem til mitt eget land, så treffer jeg bare bulgarer og abarer som utrydder alt og alle; reiser jeg til Portugal, blir jeg brent på bål; hvis vi snur og drar tilbake til dette landet, risikerer vi å bli stekt på spidd når som helst. Men likevel kan jeg ikke tenke meg å reise vekk fra denne delen av verden så lenge frøken Kunigunde oppholder seg her.┬╗
┬źLa oss begi oss til Cayenne,┬╗ sa Cacambo. ┬źDer treffer vi franskmenn. De reiser overalt og kan kanskje hjelpe oss. Og kan hende Gud forbarmer seg over oss til slutt.┬╗
Det var ikke lett å komme til Cayenne. De visste nok omtrent retningen, men overalt støtte de på hindringer som stengte veien: høye fjell og floder og avgrunner, stratenrøvere og villmenn. Hestene segnet av tretthet, provianten var spist opp. En hel måned levde de av ville bær og frukter, og til slutt kom de til bredden av en liten elv kranset av kokospalmer. De styrket seg på nøttene og fikk håp og nytt livsmot igjen.
Cacambo, som alltid var like full av gode råd som den gamle konen i Lissabon, sa til Candide:
┬źVi er begge aldeles møre, og vi har alt gått mer enn langt nok. Her ser jeg en tom kano på stranden, kom så laster vi den med kokosnøtter og lar oss drive med strømmen. Elver fører alltid til bebodde steder, og hvis vi ikke finner noe godt, så finner vi alltids noe nytt.┬╗
┬źJa, la oss det,┬╗ svarte Candide. ┬źOg så får vi gi oss skjebnen i vold.┬╗
Så drev de noen mil nedover med strømmen. Strendene var snart frodige og blomstrende, snart øde, snart flate og snart bratte. Elven ble stadig bredere, og til slutt fløt den inn under en mektig hvelving av skyhøye fjell. De to reisende lot seg ikke avskrekke, men ga seg strømmen i vold. Her smalnet den inn og bar dem videre i rasende fart, og vannene tordnet med en skrekkinnjagende larm. Etter fire og tyve timers forløp så de dagslyset igjen, men da tørnet kanoen mot en klippe og knustes. En hel mil måtte de klatre fra knaus til knaus. Endelig ble utsikten videre, og de skuet utover et storslått landskap omkranset av uoverstigelige fjell i det fjerne.
Landet var dyrket både med henblikk på det nyttige og det behagelige, og det nyttige var overalt like vakkert som praktisk, selv grønnsakene var prydvekster. På alle veier kjørte praktfulle vogner av edelt materiale, trukket av store røde sauer som var raskere på foten enn de beste andalusiske eller arabiske fullblodshester. I vognene satt ualminnelig vakre mennesker.
┬źDet var noe annet enn Westfalen, sa Candide.
Han og Cacambo klatret ned og gikk inn i den første landsbyen de så. Like utenfor landsbyen traff de noen barn i filler av gullbrokade som kastet på stikke, og de to langveisfarende fra vår gamle verden ble stående og se på dem. Knappene de kastet med, var runde og temmelig store og glitret i gult og rødt og grønt. Candide og Cacambo fikk lyst til å plukke opp et par stykker for å se nærmere på dem og det var gull og smaragder og rubiner så store at den minste av dem ville vært den kostbareste av karfunkleneStormogulens trone.
17a.gif

┬źDisse barna som leker her, må sikkert være sønner av kongen i landet,┬╗ sa Candide.
I det samme kom skolemesteren i landsbyen og ropte barna inn.
┬źOg her er naturligvis kongefamiliens hoff-lærer,┬╗ la han til.
De små fillefransene holdt straks opp med leken og lot knapper og kiksekuler ligge igjen efter seg. Candide sanket dem sammen, løp efter skolelæreren, bukket dypt og forklarte på tegnspråk at de kongelige høyheter hadde glemt å ta med seg gullet og edelstenene. Skolemesteren smilte, kastet stenene fra seg og stirret litt forundret på Candide før han gikk videre.
Candide og Cacambo var ikke sene om å plukke smaragdene og rubinene opp igjen.
┬źHva er dette for et land?┬╗ utbrøt Candide. ┬źHer gir de visst prinser en ualminnelig god oppdragelse, siden de lærer å forakte gull og edle scener fra barnsben av.┬╗
Cacambo var like forundret som Candide. Så kom de til det første huset i landsbyen. I Europa ville det vært et palass. En mengde mennesker flokket seg utenfor døren, og inne var det like mange. De hørte nydelig musikk, og en duft av herlige retter sivet ut fra kjøkkenet. Cacambo gikk bort til døren og hørte at de snakket peruviansk ÔÇö det var hans eget morsmål, for vi vet jo at Cacambo var født i Tucum├ín, i en avkrok hvor de ikke har noe annet språk.
┬źJeg kan være tolk,┬╗ sa han til Candide. ┬źLa oss bare gå inn, dette er et vertshus.┬╗
To unge menn og to unge piker, kledd i gullbrokade og med silkebånd i håret, kom bort til dem og ba dem ta plass ved bordet. Der ble de servert fire forskjellige supper garnert med papegøyer, en stuet kondor som veide to hundre pund, to stekte apekatter som smakte fortreffelig, tre hundre kolibrier på et fat, og seks hundre honningfugler på et annet, flere kostelige mellomretter og deilige kaker --- alt servert på tallerkner og fat av en slags bergkrystall. Pikene og oppvarterne skjenket dem flere sorter drikkevarer, fremstilt av sukkerrør.
De andre gjestene var for det meste kjøpmenn og kusker som alle var ytterst høflige og veloppdragne. De stilte noen spørsmål til Cacambo med den største takt og diskresjon, og på alt han spurte om, ga de klare og nøyaktige svar.
Da Candide og Cacambo hadde spist, ville de betale for seg, og kastet flott på bordet et par av de store gullklumpene de hadde funnet. Men verten og vertinnen lo seg nesten fordervet da de så det. Endelig fikk de munn og mæle igjen, og verten sa:
┬źDet er lett å forstå at herrene er fremmede her, og vi er ikke vant til fremmedfolk. Dere må unnskylde at vi lo når dere forsøkte å betale med småsten. Herrene har øyensynlig ikke valuta, men det er ikke nødvendig for å spise her. Alle hoteller som er bygget for å fremme handelen og reiselivet, bekostes av staten. Her er serveringen enkel og tarvelig, for dette er en liten fattig landsby, men overalt ellers vil dere bli mottatt slik som dere fortjener det.┬╗
Cacambo oversatte alt hva verten hadde sagt for Candide, og Candide hørte efter med like stor undring og forvirring som Cacambo la for dagen.
┬źHva kan dette være for et land som er fullstendig ukjent for verden og hvor selve naturen er så forskjellig fra alt vi er vant til?┬╗ spurte de hverandre. Candide mente at det sikkert måtte være det landet hvor alt var ordnet på det beste .- for det måtte jo finnes et slikt land.
┬źMagister Pangloss kunne si hva han ville,┬╗ sa Candide. ┬źMen jeg har nå alltid hatt en mistanke om at det var temmelig dårlig bevendt i Westfalen.┬╗


Til indekssiden Neste kapittel



6.631.591  visitors