'Candide' av Voltaire (1759)


Tilrettelagt for mobiltelefon av VGSkole.no


Til indekssiden Til PC-versjonen

SEKSTENDE KAPITEL

Hva de to reisende opplevde med to piker, to apekatter
og noen villmenn som kalles langører

Candide og Cacambo var alt langt over alle grenser før noen oppdaget mordet på den tyske jesuitten. Den besindige Cacambo hadde vært forutseende nok til å fylle ranselen med brød og sjokolade og skinke og frukt og et par potter vin. På de andalusiske hestene sine red de stadig dypere inn i ukjent land uten vei eller sti. Til slutt kom de til en grønn eng gjennomskåret av bekker. Der slapp de hestene på beite. Cacambo foreslo at de selv skulle sette seg ned og spise, samtidig foregikk han sin herre med et godt eksempel.
16a.gif

┬źHvordan kan jeg orke skinke,┬╗ sa Candide, ┬źnår jeg nettopp har myrdet herr baronens egen sønn, og forspilt all rett til noensinne å treffe min skjønne Kunigunde igjen? Hva glede har jeg av å fortsette en tilværelse som jeg allikevel kommer til å tilbringe i anger og fortvilelse? Og hva kommer avisene til å si?┬╗
Mens han talte slik, gled maten likevel ned. Det var like før solefall. Da hørte de to villfarne reisende noen svake skrik, det hørtes som kvinneskrik, men de kunne ikke avgjøre om de ga uttrykk for glede eller smerte. Likevel sprang de opp med en følelse av uro og engstelse som er naturlig i et ukjent land hvor alt virker fremmed og merkverdig. Skrikene kom fra to unge piker som lett og lekende og splitter nakne kom løpende over engen, forfulgt av to apekatter som forsøkte å bite dem i stjerten.
Candide ble grepet av medlidenhet. Han hadde lært å skyte hos bulgarene, han kunne treffe en nøtt i en hasselbusk uten å streife et blad. Dermed hevet han sitt dobbeltløpete spanske gevær og skjøt begge apene på flekken.
┬źGud være lovet, kjære Cacambo! Der frelste jeg disse stakkars to unge pikene fra en stor fare. Har jeg syndet da jeg drepte en inkvisitor og en jesuitt, har jeg nå heldigvis gjort det godt igjen. Det kan jo være det er to fornemme frøkner vi har reddet: det vil gjøre oss populære i landet og skaffe oss store lettelser i omgangen med innbyggerne ...
Men ordene ble sittende fast i halsen da han fikk se pikene kaste seg ned over de døde apekattene, omfavne dem på det kjærligste, mens de fylte luften med gråt og høye jammerskrik.
┬źEt slikt høysinn og en hjertensgodhet som denne hadde jeg ikke ventet hos disse to pikene,┬╗ fikk han endelig sagt.
┬źJa, der gjorde De et sant mesterskudd,┬╗ sa Cacambo. ┬źNå har De drept kjærestene til begge damene.┬╗
┬źKjærestene? Det kan du ikke mene! Tenk det synes jeg var en utekkelig spøk, Cacambo. Det nekter jeg å tro på.┬╗
┬źKjære Dem, De er alltid så forbauset over alt mulig. Hvorfor synes De det er så merkelig at det finnes land hvor bavianer gjør lykke blant damene? De er jo kvartmennesker akkurat som jeg er kvart spanjol.┬╗
┬źJa, det er sant,┬╗ svarte Candide. ┬źJeg har jo hørt magister Pangloss fortelle at denslags skal ha forekommet i oldtiden, og at slike krysninger har gitt opprinnelse til aigipaner og fauner og satyrer, som både er sett og beskrevet av flere av tidens store menn. Men jeg har alltid trodd det var fabler.┬╗
┬źJa, nå har De iallfall fått bevis på at det er sant,┬╗ svarte Cacambo, ┬źog der ser De hvordan folk kan oppføre seg når de ikke har fått en viss dannelse. Men det jeg er mest redd for er at damene kommer til å gjøre livet surt for oss.┬╗
Denne fornuftige bemerkning fikk Candide til å bryte opp fra engen og dra videre inn i skogen. Der spiste de aftens, og så la de seg begge til å sove på moseteppet etter å ha lyst forbannelser over storinkvisitoren av Portugal, guvernøren av Buenos Aires og baronen i prestekjole.
Da de våknet, oppdaget de at de ikke kunne røre en finger. Grunnen var at innbyggerne i landet, som kalles orejoner, eller langører var kommet over dem om natten og hadde svinebundet dem med tau av flettet bast. Det var de to damene som hadde angitt dem til de ville. Omkring dem svermet et halvt hundre langører, alle nakne og bev├Žpnet med pil og bue, køller og flintøkser. Noen fyrte opp under en stor gryte, andre gjorde spiddene i stand, og alle ropte i kor:
┬źEn jesuitt, en jesuitt! Hevn, hevn og en herlig stek til middag! Her blir det jesuitt å få, her blir det jesuitt å få!┬╗
┬źDet var det jeg sa,┬╗ utbrøt Cacambo bedreidende, ┬źat damene ville komme til å lage bråk.┬╗
Candide, som nettopp hadde fått øye på gryten og stekespiddene, ga seg over:
┬źJa, her blir vi altså enten stekt eller kokt. Akk, hva ville vel magister Pangloss ha sagt hvis han hadde sett naturen i all sin nakenhet, slik som her? Alt er skapt til det beste, det er så -- men jeg synes likevel det er temmelig grusomt, både å miste frøken Kunigunde og bli stekt på spidd av langører.┬╗
Men Cacambo var ikke rådløs her heller.
┬źMist ikke motet,┬╗ sa han til Candide som nå var aldeles fortvilet. ┬źJeg kan litt av dette jabbemålet de bruker her til lands, og jeg skal holde en tale for dem.┬╗
┬źGlem ikke å innprente dem at det er stikk imot all humanisme å koke mennesker, og at det er i høyeste grad ukristelig.┬╗
┬źærede forsamling,┬╗ -sa Cacambo. ┬źEfter hva jeg forstår har dere gjort regning med å servere en jesuitt i dag? Det er rett og rimelig. Det er den eneste riktige måten å behandle sine fiender på. Det er jo naturen selv som lærer oss at vi skal slå ihjel vår neste, slik er det overalt på jorden. Og hvis vi ikke alltid nytter retten til å ete ham, så er det fordi vi har spiskammeret fullt av det som er bedre. Men dere har ikke så gode tilførsler som oss, det er jo klart at for dere er det meget bedre å ete deres fiender, enn å overlate seierens frukter til kråkene. Men, mine herrer, man spiser ikke sine venner, og det vil dere sikkert heller ikke gjøre. Dere mener det er en jesuitt dere nå skal sette på spidd, og så er det tvertimot en forsvarer dere steker, en fiende av deres fiender. Jeg for min del er barnefødt her i landet, denne herren er min herre, og så langt fra å være jesuitt, har han nettopp slått ihjel en jesuitt og bærer prestehammen som et seierstegn. Det er grunnen til feiltagelsen. Men for å bevise hva jeg sier, foreslår jeg at dere tar prestekjolen og drar til den første grensestolpe i jesuittenes rike og spør vakten om ikke min herre nettopp har drept en jesuitt. Det tar ikke lang tid. Dere kan alltid spise oss hvis dere ikke får bevis for at jeg taler sant. Men hvis jeg har sagt sannheten, da vet jeg at dere holder altfor strengt på folkerettens prinsipper, gode manerer og skikk og bruk til ikke å la rettferdigheten skje fyllest.┬╗
Langørene syntes det var en fornuftig tale. De sendte to av sine fornemste menn avgårde for å granske saken og bringe sannheten for dagen så snart som mulig. De to utsendingene utførte sitt verv som fornuftige folk og kom snart tilbake med gode nyheter. Langørene slapp begge fangene løs, behandlet dem med utsøkt høflighet, bød dem piker og forfriskninger, og ledsaget dem til grensen, mens de jublet og ropte i kor:
┬źHan er ikke jesuitt! Han er ikke jesuitt!
For Candide var grunnen til at de var blitt løslatt en stadig kilde til forundring.
┬źFor et folk,. sa han. ┬źFor noen mennesker og for noen skikker. Hvis jeg ikke hadde vært så heldig å stikke kården gjennom frøken Kunigundes bror, hadde jeg uten videre vært spist med hud og hår. Men når det kommer til stykket, er naturen likevel fullkommen, selv i rendyrket form: disse menneskene spiste meg jo ikke, men behandlet meg med all mulig høflighet så snart de fikk vite at jeg ikke var jesuitt.


Til indekssiden Neste kapittel



6.497.696  visitors