Kvitebj�rn kong ValemonTilrettelagt av VGSkole.no |
Nei, den var ikke til salgs for penger, men bare n�r han fikk henne selv. Ja, det var aldri verdt � leve uten den, sa hun; det var det samme hvor hun kom og hvem hun fikk, n�r hun bare fikk kransen, og s� ble de forlikt om at han skulle hente henne om tre dager, og det var torsdagen.
Da hun kom hjem med kransen, ble alle glade for det hun var glad igjen, og kongen mente det kunne saktens ikke v�re s� farlig � stagge en kvitbj�rn. Den tredje dagen m�tte hele krigsmakten ut rundt slottet til � ta imot ham. Men da kvitbj�rn kom, var det ingen som kunne st� seg mot ham, for ham bet det ingenting p�; han slo dem ned p� ymse sider, s� de l� i haugevis. Dette syntes kongen gikk rent p� skade; s� sendte han den eldste datteren og henne tok kvitbj�rnen p� ryggen og f�r avsted med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, s� spurte kvitbj�rnen:
"Har du sittet mjukere, har du sett klarere?" sa han.
"Ja, p� min mors fang satt jeg mjukere, i min fars g�rd s� jeg klarere," sa hun.
"Ja, s� er du ikke den rette," sa kvitbj�rnen, og jaget henne hjem igjen.
Neste torsdagen kom han igjen, og da gikk det like ens. Krigsmakten var ute og skulle ta imot kvitbj�rnen; men det bet hverken jern eller st�l p� ham, og s� slo han dem ned som gras, s� kongen m�tte be ham holde opp, og s� sendte han ut den nesteldste datteren, og henne tok kvitbj�rnen p� ryggen og f�r av g�rde med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, spurte kvitbj�rnen:
"Har du sett klarere, har du sittet mjukere?" sa han.
"Ja," sa hun, "i min fars g�rd s� jeg klarere, p� min mors fang satt jeg mjukere."
"Ja, s� er du ikke den rette," sa kvitbj�rnen, og jaget henne hjem igjen.
Den tredje torsdagskvelden kom han igjen. Da sloss han enda hardere enn de andre gangene; s� syntes kongen han ikke kunne la ham sl� ned hele krigsmakten, og s� ga han ham den tredje datteren i guds navn. S� tok han henne p� ryggen og reiste avsted langt og lenger enn langt, og da de var kommet bort i skogen, s� spurte han henne, som han hadde spurt de andre, om hun hadde sittet mjukere og sett klarere.
"Nei, aldri!" sa hun.
"Ja, du er den rette," sa han.
S� kom de til et slott, som var s� gildt at det slottet far hennes hadde, var som den usleste husmannsplass i sammenligning med det. Der skulle hun v�re og leve godt, og hun skulle ikke ha annet � gj�re enn passe p� at varmen aldri gikk ut. Bj�rnen var borte om dagen, men om natten var han hos henne, og da var han menneske. Det gikk alt b�de godt og vel i tre �r. Men hvert �r fikk hun et barn, og det tok han og f�r bort med, straks det var kommet til verden. S� ble hun mer og mer sturen, og ba hun kunne f� lov til � komme hjem og se til foreldrene sine. Ja, det var ikke noe i veien for det; men f�rst m�tte hun love at hun skulle lye etter det faren sa, men ikke etter det moren ville hun skulle gj�re. S� kom hun hjem, og da de var alene med henne, og hun hadde fortalt hvordan hun hadde det, ville moren gi henne lys med, s� hun kunne f� se hvordan han var. Men faren sa: Nei, det skulle hun ikke gj�re; "det er til skade og ikke til gagn."
Men hvordan det var eller ikke, s� fikk hun lysestubben med seg da hun reiste. Det f�rste hun gjorde da han hadde sovnet, det var at hun tente i og lyste p� ham; han var s� vakker at hun syntes hun aldri kunne f� sett nok p� ham, men som hun lyste, s� dryppet det en het talgdr�pe p� pannen hans, og s� v�knet han.
"Hva er det du har gjort?" sa han. "N� har du gjort oss ulykkelige begge to; det var ikke mer enn en m�ned igjen, hadde du bare holdt ut den, s� hadde jeg v�rt frelst; for det er en trollkjerring som har forgjort meg, s� jeg er kvitbj�rn om dagen. Men n� er det ute med oss, n� m� jeg fare dit og ta henne."
Hun gr�t og bar seg ille; men han m�tte reise og han skulle reise. S� spurte hun om hun ikke kunne f� v�re med. Det var ingen r�d til det, sa han; men da han f�r av g�rde i bj�rnehammen, tok hun tak i ragget likevel, kastet seg opp p� ryggen av ham og holdt seg fast. S� gikk det avsted over ur og berg, gjennom holt og runner, til kl�rne ble revet av henne, og hun var s� d�delig trett at hun slapp taket og ikke visste mere av seg. Da hun v�knet, var hun i en stor skog, og s� la hun avsted igjen; men hun visste ikke, hvor det bar hen. Langt om lenge kom hun til en stue; der var det to kvinnfolk, en gammel kone og en vakker liten jentunge.
Kongsdatteren spurte om de hadde sett noe til Kvitebj�rn kong Valemon.
"Ja, han f�r her i dag tidlig; men han f�r s� fort at du visst aldri tar ham igjen," sa de.
Jentungen f�r om og klipte og lekte seg med en gullsaks, som var slik at silkefillene og fl�yelsremsene fl�y om henne, bare hun klipe i luften. Der den var, manglet det aldri kl�r.
"Men denne konen som skal fare s� vidt og s� vonde veier, hun m� slite hardt," sa jentungen; "hun kunne trenge mer til denne saksen, hun enn jeg, til � klippe kl�r til seg," sa hun, og s� ba hun om hun ikke fikk lov til � gi henne saksen. Jo, det skulle hun ha lov til.
S� reiste kongsdatteren av g�rde gjennom skogen, som det aldri ville bli noen ende p�, b�de dagen og natten, og neste morgen kom hun til en stue igjen. Der var det ogs� to kvinnfolk, en gammel kone og en jentunge.
"God dag," sa kongsdatteren. "Har dere sett noe til Kvitebj�rn kong Valemon?" spurte hun.
"Var det du som skulle hatt ham kanskje?" sa kjerringa. Det var da det. "Jo, han f�r framom her i g�r; men han f�r s� fort at du aldri tar ham igjen," sa hun.
Jentungen gikk p� gulvet og lekte med en flaske, som var slik at den skjenkte alt de ville ha, og der den var, manglet det aldri drikke.
"Men denne stakkars kjerringa som skal fare s� vidt og s� vonde veier, tenker jeg kan bli t�rst og lide mye annet vondt," sa jentungen; "hun kan trenge mer til denne flasken, hun enn jeg," sa hun, og s� spurte hun om hun ikke fikk lov til � gi henne flasken. Jo, det skulle hun f�.
S� fikk kongsdatteren flasken, takket for seg og reiste av g�rde igjen bort gjennom den samme skogen, b�de den dagen og natten med. Tredje morgenen kom hun til en stue, og der var det ogs� en gammel kone og en jentunge.
"God dag," sa kongsdatteren.
"God dag igjen," sa kjerringa.
"Har dere sett noe til Kvitebj�rn kong Valemon?" sa hun.
"Kanskje det var du som skulle hatt ham?" sa kjerringa. Ja, det var da det. "Jo, han f�r framom her i g�r kveld; men han f�r s� fort at du aldri tar ham igjen," sa hun.
Jentungen gikk p� gulvet og lekte med en duk som var slik at n�r de sa til den: "Duk, bred deg og red deg med alle gode retter!" s� gjorde den det, og der den var, manglet det aldri godmat.
"Men denne stakkars kjerringa som skal fare s� vidt og s� vonde veier," sa jentungen, "hun kan komme til b�de � sulte og lide mye annet vondt, s� hun kan trenge mer til denne duken enn jeg," sa hun, og s� spurte hun om hun ikke fikk lov til � gi henne duken. Det skulle hun ha lov til.
S� tok kongsdatteren duken og takket for seg, og reiste av g�rde langt og lenger enn langt, bort igjennom den samme m�rke skogen, hele den dagen og natten, og om morgenen kom hun til et tverrberg, som var s� bratt som en vegg, og s� h�yt og s� bredt at hun ingen ende kunne se. Det var en stue der ogs�, og da hun kom inn, var det f�rste hun sa:
"God dag, har du sett om Kvitebj�rn kong Valemon har faret denne veien?"
"God dag igjen," sa kjerringa; "det var kanskje du som skulle hatt ham?" sa hun. Det var da det. "Ja, han f�r oppetter berget her for tre dager siden; men der kan ikke noe uflygende slippe opp," sa hun.
I denne stua var det s� fullt av sm�barn, og alle sammen hang de i stakken p� mor si og skrek p� mat. Kjerringa satte p� varmen en gryte full med runde sm�stein. Kongsdatteren spurte hva det skulle v�re godt for. De var s� fattige, sa kjerringa, at de hverken hadde mat eller kl�r, og det var s� vondt � h�re barna skrike etter matbeten; men n�r hun satte gryta p� varmen og sa: "N� er eplene snart kokt," s� var det som det d�yvde sulten, og de ga t�l en stund, sa hun. Det varte ikke lenge f�r kongsdatteren fikk fram duken og flasken, det kan en nok vite, og da barna var mette og glade, klipte hun kl�r til dem med gullsaksen.
"Ja," sa kjerringa i stua, "siden du har v�rt s� hjertelig snill mot meg og barna mine, s� var det skam om ikke jeg gjorde det vi kan, for � friste � hjelpe deg oppover berget. Mannen min er riktig en mestersmed. N� f�r du sl� deg til ro til han kommer hjem, s� skal jeg ha ham til � smi kl�r til deg til hender og f�tter, s� f�r du friste � kravle deg opp."
Da smeden kom, tok han p� med kl�rne med �n gang, og den andre morgenen var de ferdige. Hun hadde ikke tid til � bie, men takket for seg, hugg seg fast og kr�p og kravlet med st�lkl�rne hele dagen og natten, og da hun var s� trett, s� trett at hun syntes hun ikke kunne lette en h�nd mer, men ville sige ned igjen, da var hun oppe. Det var en slette, med �krer og enger s� store og vide at hun aldri hadde tenkt seg s� vidt og s� jevnt, og straks ved var det et slott fullt av arbeidsfolk av alle slag, som strevde som maur i en tue.
"Hva er her p� ferde?" spurte kongsdatteren.
Jo, her bodde hun, den trollkjerringa som hadde forgjort Kvitebj�rn kong Valemon, og om tre dager skulle hun ha bryllup med ham. Hun spurte om hun ikke kunne f� talt med henne. Nei, var det likt seg, det var da rent umulig. S� satte hun seg utenfor vinduet, og til � klippe med gullsaksen, s� fl�yels- og silkekl�rne f�k som i en sn�kave. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kj�pe saksen; "for alt det skredderne strever, s� monner det ikke," sa hun; "det er for mange som skal kles opp."
For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men hun skulle f� den, om hun fikk lov til � sove med kj�resten hennes i natt. Ja, det kunne hun godt f�, sa trollkjerringa; men hun ville selv sv�ve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk, s� han ikke var i stand til � v�kne, alt det kongsdatteren ropte og gr�t.
Den neste dagen gikk kongsdatteren utenfor vinduene igjen, og satte seg til � skjenke av flasken; det fosset som en bekk b�de med �l og med vin, og aldri ble den tom. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kj�pe den; for "alt det de strever med � brygge og brenne, s� monner det ikke, det er for mange som skal ha drikke," sa hun. For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til � sove med kj�resten hennes i natt, skulle hun f� den. Ja, det kunne hun godt f�, sa trollkjerringa; men hun ville selv sv�ve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk igjen, s� det ble ikke likere den natten heller; han var ikke god for � v�kne; alt det kongsdatteren ropte og gr�t. Men den natten var det en av h�ndverkerne som arbeidde i rommet ved siden. Han h�rte gr�ten der inne, og skj�nte hvordan det hang i hop, og neste dag sa han til prinsen at hun m�tte ha kommet, kongsdatteren som skulle frelst ham.
Den dagen gikk det like ens med duken som med saksen og flasken; da det var ved middagstid, gikk kongsdatteren utenfor slottet, tok fram duken og sa: "Duk, bred deg og red deg med alle gode retter," s� var det mat, og s� det var nok til hundre mann; men kongsdatteren satte seg til bords alene. Da trollkjerringa fikk se duken, s� ville hun kj�pe den; "for alt det de koker og steker, s� monner det ikke; det er for mange munner som mat skal ha," sa hun. For penger er den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til � sove med kj�resten hennes i natt, skulle hun f� den. Det kunne hun godt f�, sa trollkjerringa; men selv ville hun sv�ve ham, og selv ville hun vekke ham og. Da han hadde lagt seg, kom hun med sovedrikken; men denne gangen aktet han seg og lurte henne. Trollkjerringa trodde ham ikke mer enn som s�, hun heller; for hun tok en stoppen�l og stakk tvers igjennom armen p� ham og ville pr�ve om han sov tungt nok; men enda s� vondt det gjorde, s� r�rte han seg ikke, og s� fikk kongsdatteren lov til �komme til ham.
Da var allting godt og vel, og n�r de bare ble kvitt trollkjerringa, s� var han frelst. S� fikk han t�mmermennene til � gj�re en svivelem i den broen brudeferden skulle fare over; for de hadde den skikken der, at bruden red fremst i ferden. Da hun kom utp�, sveiv lemmen rundt med bruden og alle de trollkjerringene som var brudekonene hennes. Men kong Valemon og kongsdatteren og alle bryllupsfolkene f�r tilbake til slottet, og tok med av gullet og pengene til trollkjerringa, alt det de kunne f�re, og f�r av g�rde til hans land og skulle holde det rette bryllupet. Men p� veien var kong Valemon innom og tok med de tre sm�jentene, og n� fikk hun se hvorfor de var han hadde tatt fra henne barna og satt dem bort; det var for at de skulle hjelpe henne fram til ham. S� drakk de bryllup b�de stivt og sterkt.
| 13.276.706 visitors |