TIENDE KAPITEL

Om Kunigundes, Candides og den gamles sørgelige tilstand ved
ankomsten til Cadix, og hvordan de bega seg på reise

«Men hvem har kunnet stjele alle pengene og diamantene mine?» gråt Kunigunde. «Hva skal vi leve av? Si meg hvor skal jeg nå finne inkvisitorer og jøder som kan fylle kassen på nytt? Hva skal vi gjøre?»
«Akk ja,» sa den gamle, «jeg har en stygg mistanke til den ærverdige franciskanermunken som overnattet på samme vertshus som vi i Badajoz. Gud bevare min munn for urettferdige beskyldninger, men han var to ganger inne på vårt værelse og han reiste lenge før oss.»
«Akk,» sa Candide, «min kjære lærer Pangloss har ofte bevist for meg at jordens rikdommer er felleseie for alle mennesker, at alle har like stor rett til dem. Og ifølge dette prinsipp, burde franciskaneren latt oss beholde så meget at vi kunne fortsette reisen. Og nå har De altså ingenting igjen, skjønne Kunigunde?»

«Ikke en styver,» sa Kunigunde.
«Hva skal vi da gjøre?» spurte Candide.
«Vi selger en av hestene,» sa konen. «Jeg setter meg bakpå hos min nådige frøken, til tross for at jeg bare kan sitte på halvparten av min bak, så kommer vi saktens til Cadix.
I samme herberge bodde en benediktinerabbed. Han fikk hesten for røverkjøp. Og så dro Kunigunde, Candide og den gamle over Lucena, gjennom Chillas og over Lebrixa til Cadix.
I Cadix holdt man på å utruste en flåte og samle tropper til å knekte de hellige jesuittfedre i Paraguay, som var beskyldt for å ha oppviglet en av indianerstammene i nærheten av byen San Sacramento mot kongen av Spania og Portugal.
Candide, som hadde gjort militærtjeneste hos bulgarerne, holdt en oppvisning i bulgarsk eksersis for øverstkommanderende i den lille hæren, og han gjorde sine saker så godt, med en slik stil, hurtighet, ferdighet, smidighet og flotthet at han straks fikk kommandoen over et infanterikompani.
Så var han blitt kaptein. Han gikk ombord sammen med frøken Kunigunde, den gamle, to tjenere og den andalusiske hesten som hadde tilhørt Hans Høyærverdighet storinkvisitoren av Portugal.

Under overreisen snakket de meget om stakkars Pangloss og hans filosofi.
«Nå er vi på vei til en annen verden,» sa Candide. «Det er sikkert der alle ting er ordnet på det beste, for vi må jo innrømme at det kan være litt av hvert å utsette på vår egen, både fysisk og moralsk.»
«Jeg elsker Dem av hele mitt hjerte,» sa Kunigunde, «men jeg er ennå aldeles opprevet i sjelen over hva jeg har sett og gjennomgått.»
«Det blir nok bra alt sammen,» svarte Candide. «Selv havet her i Den Nye Verden oppfører seg bedre enn hjemme i Europa, det er mer stille og vindene er ikke så ustadige. Det er sikkert Den Nye Verden som er den beste av alle tenkelige verdener.»
«Ja, gid det var så vel,» sukket Kunigunde, «men jeg har vært så skrekkelig ulykkelig i vår egen verden at jeg nesten ikke tør håpe lenger.»
«Dere klager,» sa den gamle. «Men akk! Ingen av dere har opplevd slike ulykker som jeg.»Kunigunde holdt på å le høyt, så komisk syntes hun det var at denne skikkelige gamle konen påsto at hun hadde opplevd verre ulykker enn hun selv.
«Jaså,» sa hun. «Kjære deg, hvis du ikke er blitt voldtatt av to bulgarske soldater, eller har fått to knivstikk i maven, eller fått to av dine slott jevnet med jorden, eller sett to fedre og to mødre bli myrdet for øynene for deg, eller opplevd at to av dine elskere er blitt pisket under en autodafé, kan jeg ikke forstå at du kan ha vært ulykkeligere enn jeg. Du må dessuten huske på at jeg er født baronesse med to og sytti aner og at jeg har vært kokkepike.»
«Nådige frøken,» svarte den gamle. «De vet ikke hva jeg er født, og hvis jeg viste Dem mitt akterspeil, ville De ikke bruke slike ord, men vente med Deres dom.»
Ved disse ord ble både Kunigunde og Candide ytterst nysgjerrige. Og den gamle konen fortalte dem følgende historie: