'Candide' av Voltaire (1759)


Tilrettelagt for mobiltelefon av VGSkole.no


Til indekssiden Til PC-versjonen

ELLEVTE KAPITEL

Den gamles beretning

«Jeg har ikke bestandig hatt sure og rødkantete øyne, nesen min har ikke alltid buttet mot haken, og jeg har ikke vært tjenestepike all min tid.
Jeg er datter av pave Urban den tiende og fyrstinnen av Palestrina,* og til jeg var fjorten år vokste jeg opp i et palass så praktfullt at sammenliknet med det, er alle disse tyske baronslottene deres ikke annet enn fjøs, og en eneste av mine rober var mer verd enn alle Westfalens herligheter.

* Bemerk forfatterens fine takt: hittil har det ikke eksistert noen pave ved navn Urban den tiende, han drister seg altså slett ikke til å insinuere at noen av våre kjente paver skulle ha hatt en datter. For en diskresjon. Hvilken finfølelse! (Randbemerkning av Voltaire.)

For hvert år gikk jeg frem i skjønnhet, ynde og talent, jeg levde et liv i glede, omgitt av respekt og forventning. Jeg hadde alt flere beilere, barmen var begynt å hvelve seg — og hvilken barm! Hvit og fast og rund som på den mediceiske Venus. Og øynene mine! For en form og for noen sorte bryn. Og blikket gnistret med flammer som fikk stjernene til å blekne på himmelen. Ja, dette skrev poetene i nabolaget til meg. Når kammerjomfruene klædde av eller på meg, falt de i ekstase enten de så meg forfra eller bakfra — og alle menn ville gjerne vært i deres sted.
Jeg ble trolovet med en regjerende fyrste av Massa-Carrara. Det var en prins! Like vakker som jeg selv, elskverdig og sjarmerende, glimrende vittig og klok og glødende forelsket. Og jeg elsket ham som en bare kan elske første gang, jeg forgudet og tilbad ham med lidenskap.
Så ble det gjort forberedelser til bryllupet: det var en pomp og en prakt uten like, det var ikke annet enn fester og karneval og turneringer og opera i det vide og det brede, og alle Italias poeter skrev dårlige sonnetter til min ære.
11b.gif

Kort sagt, jeg var like ved lykkens mål, da en gammel markise inviterte min forlovede hjem på en kopp sjokolade. Hun hadde vært fyrstens elskerinne, og to timer efter døde han i krampetrekninger. Men det var en bagatell mot alt det andre. Min mor var fortvilet, enda hun på langt nær sørget så dypt som jeg, og måtte ha luftforandring. Hun hadde et deilig gods i nærheten av Gaeta, og vi gikk ombord i en galei som var like forgylt som St. Peters alter i Rom. Galeien ble bordet av marokkanske sjørøvere, enda våre krigsmenn forsvarte seg like tappert som pavens soldater pleier: de falt på kne, kastet våpnene og tryglet sjørøverne om syndsforlatelse in articulo mortis, for ikke å dø som hedninger.
I en fei ble alle klædd nakne som apekatter, ja, til og med min mor, alle hoffdamene og jeg selv. Det er fabelaktig hvor flinke de herrer muselmenn er til å få klærne av folk, men det som forundret meg mest var at de sprang rundt og stakk fingeren i oss alle på et sted hvor vi kvinner ikke pleier å la annet enn sprøyter komme til. Jeg syntes det virket som en underlig skikk, en lar seg jo så lett imponere når en aldri har vært ute i den store verden. Men jeg fikk snart vite at det var for å undersøke om vi ikke hadde stukket bort en og annen diamant: det hele er en urgammel skikk blant alle siviliserte nasjoner som driver sjøfart. Jeg har også hørt at våre kristne malteser-riddere gjør det samme når de fanger tyrkere og tyrkerinner. Det er en paragraf i folkeretten som aldri har vært gjenstand for diskusjon.
Jeg behøver ikke fortelle hvor morsomt det er for en fyrstinne å komme som slavinne til Marokko sammen med sin mor. Dere kan vel tenke dere hva vi måtte gjennomgå ombord i sjørøverskuten. Min mor hadde holdt seg glimrende og hver eneste hoffdame ned til den tarveligste kammerjomfru kunne hver især oppvise flere yndigheter enn det fantes i hele Afrika. Selv var jeg henrivende vakker og dertil jomfru så lenge det varte: denne dydens blomst som jeg hadde gjemt til fyrsten av Massa-Carrara, ble uten videre plukket av herr korsaren selv, en avskyelig neger som til og med trodde at han gjorde meg en stor ære.
Både min fyrstelige mor og jeg må sannelig ha vært ualminnelig robuste av naturen for å kunne tåle alt det vi opplevde på reisen til Marokko. Men nok om det. Denslags er så dagligdags at det ikke er noe å snakke om.
Da vi kom i land, svømte hele Marokko i blod. Keiser Muley Ismaels femti sønner hadde stiftet hver sitt parti, og følgen var femti borgerkriger som raste samtidig, negre mot negre, negre mot halvnegre, halvnegre mot halvnegre, kvartnegre mot kvartnegre og så videre. Hele landet var et slaktehus.
Så snart vi var gått fra borde, kom en tropp negre som hørte til et annet parti enn kapteinen vår, og ville røve byttet fra ham. Vi kvinner var det mest verdifulle, nest etter gullet og diamantene. Jeg fikk se en slåsskamp som dere aldri ser maken til under europeiske himmelstrøk, nordiske folk har ikke temperament nok. Dere er heller ikke så hissige på damene som man er i Afrika, det er som dere skulle ha blåsur melk i årene -- blant dem som bor i Atlasfjellene og deromkring er det ild og svovelsyre. De sloss som sine egne innfødte løver, tigre og kvelerslanger.
11c.gif

En morian tok tak i min mors høyre arm, styrmannen på vår skute tok fatt i venstre, en maurisk soldat grep det ene benet og en av våre pirater det andre. Slik ble nesten alle våre kvinner halt mot alle fire himmelhjørner av fire mann. Kapteinen holdt meg dekket bak ryggen sin, svingte krumsabelen og kløvde alle som forsøkte å nærme seg. Til slutt så jeg min mor og alle mine italienske medsøstre revet i stykker, opphugget og radbrukket av disse uhyrene. Alle medfangene mine og de som hadde tatt dem til fange, soldater, matroser, svarte, hvite, mørkebrune, lysebrune og kapteinen til slutt, ble drept alle som en, og jeg ble liggende halvdød under en likhaug.
Som en vet ble liknende scener utspilt overalt på en strekning av over tre hundre mil, uten at noen av de fem bønnene som Muhammed foreskriver pr. dag ble forsømt.
Med stor møye lyktes det meg å krype frem under haugen av blodige lik som lå stablet over meg, og så vaklet jeg hen under et appelsintre ved en kilde i nærheten. Der sank jeg sammen, overveldet av skrekk, tretthet og redsler. Helt bedøvet falt jeg snart i en søvn som nærmest må kalles en besvimelse. Jeg lå ennå i denne tilstand av svakhet og ufølsomhet midt mellom liv og død, da jeg merket noe tungt som likesom rørte seg eller sprellet oppå meg. Jeg slo øynene opp og fikk se en meget tekkelig utseende hvit mann som sukket og mumlet mellom tennene: 0 che sciagura d'essere senza coglioni !
11d.gif



Til indekssiden Neste kapittel



6.407.412  visitors