TOLVTE KAPITEL

Fortsettelse av den gamles ulykker

Jeg var full av forundring og glede over å høre mitt morsmål igjen, og ikke mindre forundret over selve ordene. Jeg svarte at det fantes verre ulykker enn den han beklaget seg over. I få ord fortalte jeg hvilke redsler jeg hadde gjennomgått, og besvimte igjen. Han bar meg inn i et hus i nærheten, la meg til sengs, bragte meg mat og drikke, oppvartet meg, trøstet meg, smigret meg og sa at han aldri hadde sett noen skjønnere kvinne i sitt liv og at han aldri hadde følt savnet av dette han hadde mistet så bittert som nettopp da.
«Jeg er født i Neapel,» sa han. «Der kastrerer de tre tusen barn hvert år, noen dør av det, noen får en stemme skjønnere enn den vakreste kvinnerøst, og noen blir grå eminenser utenlands. På meg falt operasjonen meget heldig ut og jeg ble sanger i Hennes Høyhet fyrstinnen av Palestrinas hoffkapell.»
«Hos min mor!» utbrøt jeg.
«Deres mor,» gjentok han med tårer i øynene. «Skulle De være den lille fyrstinnen som jeg har oppdratt til hun var seks år, og som alt dengang tegnet til å bli så vakker som De vitterlig er blitt?»
«Visst er det meg og ingen annen,» svarte jeg, «og min mor fyrstinnen ligger der borte i fire deler under en likhaug ...»
Så fortalte jeg ham alt som var hendt meg, og han fortalte også om sine opplevelser. Jeg fikk høre at han var kommet til sultanen av Marokko som utsending fra en kristen stat for

å selge krutt, kanoner og skip som skulle hjelpe sultanen til å ødelegge handelen for andre kristne stater.
«Jeg har nå utført mitt oppdrag,» sa denne utmerkete evnukk, «og jeg er nå på vei til Ceuta hvor jeg skal innskipe meg. Jeg skal ta Dem med til Italia. Ma chesciagura d'essere senza c ....»
«Jeg takket ham, rørt til tårer av bevegelse, og så reiste jeg med ham, ikke til Italia, men til Algier hvor han solgte meg til deyen. Ikke før var handelen i orden, så brøt pesten ut i Algier. Det var den samme pesten som etter tur har herjet Afrika, Asia og Europa. De har visstnok opplevd et og annet jordskjelv, men har frøkenen noensinne hatt pest?»
«Aldri,» svarte baronessen.
«Men hvis De hadde hatt pest,» fortsatte den gamle, «da ville De nok påstå at den er verre enn jordskjelv. I Afrika er pest meget alminnelig, og jeg ble angrepet. Tenk Dem hva det vil si for datteren av en pave, som nettopp er fylt femten år, og som i løpet av tre måneder har opplevd fattigdom og slaveri, blitt voldtatt nesten hver dag, sett sin mor bli revet i fire stykker, gjennomlevd hungersnød og femti kriger på en gang, og så ligge for døden i Algier befengt med pest. Jeg døde imidlertid ikke, men både min landsmann evnukken, deyen selv og nesten hele haremet i Algier strøk med.
Da det verste mannefallet var over, ble alle deyens slaver solgt på torvet. Jeg ble kjøpt av en handelsmann som tok meg med til Tunis. Der solgte han meg til en annen kjøpmann som omsatte meg i Tripolis. Fra Tripolis ble jeg solgt videre til Alexandria, fra Alexandria til Smyrna og fra Smyrna til Konstantinopel. Til slutt kom jeg i hendene på en aga ved janitsjarene som like etter ble utkommandert til Azov, en by som dengang var beleiret av russerne.
Agaen, som var en meget galant offiser, reiste med hele haremet og innlosjerte oss i et lite fort ved det Azovske hav, hvor to svarte evnukker og tyve soldater holdt vakt over oss. Tyrkerne hugget kraftig inn blant russerne, men de tok igjen i fullt mon. Azov ble satt i brann og herjet etter alle kunstens regler, ingen tok hensyn til alder eller kjønn, og tilslutt var det bare det lille fortet igjen.
Fienden ville sulte oss ut, og de tyve janitsjarene som var tilbake, hadde sverget at de aldri skulle overgi seg. For ikke å bryte sitt ord, ble de nødt til å spise de to evnukkene, da det var gjort og noen dager var gått, bestemte de seg for å ta for seg av kvinnene.
Vi hadde imidlertid en meget 'from og barmhjertig imam som holdt en nydelig preken og fikk overtalt dem til ikke å ta livet av oss med én gang.
«Skjær bare den ene halvparten av bakdelen på hver av damene,» sa han. «Det blir et herlig måltid, og hvis det skulle vise seg nødvendig, vil dere jo kunne hente en ny stek om en stund. Da vil Himmelen sikkert gi dere lønn for en så barmhjertig handling og sende dere hjelp i nær fremtid.»

Han var meget veltalende. Så ble det skåret en stor snei av oss alle sammen på denne skrekkelige måten. Imamen smurte oss efterpå med den samme salven som brukes til omskårne barn. Vi var alle døden nær.
Så snart janitsjarene hadde satt til livs dette måltidet som vi hadde levert steken til, kom russerne svermende i flate prammer og ingen av janitsjarene kom fra det med livet.
Russerne tok ikke spor hensyn til vår ynkelige tilstand, men franske kirurger finnes det jo overalt, og her blant alle moskovittene var det også ganske riktig en som var meget flink og som tok seg av oss. Han kurerte oss og jeg skal aldri glemme hvor galant han ble da jeg vel var frisknet til. Forøvrig trøstet han oss og sa at tilsvarende bagateller var ting som ofte hendte damer under beleiringstilstand, det hørte med til krigsreglementet.
Så snart vi kunne gå, ble vi ført til Moskva. Der ble det trukket lodd om oss, og jeg tilfalt en bojar som satte meg til å luke i haven og ga meg tyve svøpeslag om dagen. Men da to år var gått, ble min herre satt på steile sammen med tredve andre bojarer som hadde intrigert ved hoffet, og jeg flyktet. Jeg vandret gjennom hele Russland og i lange tider var jeg pike på et vertshus i Riga, siden i Rostock, så i Weimar, i Kassel, Utrecht, Leyden, Haag og Rotterdam. Jeg er blitt gammel i skjensel og nød og har bare halvparten av min bak i behold, men jeg glemmer ikke at jeg er datter av en pave.
Hundre ganger har jeg villet ta livet av meg, men jeg hang ved det allikevel. Det er en latterlig svakhet som kanskje er en av menneskenes ulykkeligste drifter: for er det vel noe tåpeligere enn å ville slepe rundt med en byrde som du bare ønsker å kaste av, enn å hate deg selv og allikevel holde fast på tilværelsen, kort sagt å kjæle for slangen som gnager i ditt bryst, helt til den har fortært hele ditt hjerte?
Skjebnen har ført meg gjennom mange land, og i alle de buler hvor jeg har tjent, har jeg sett utallige mennesker som hatet sin egen tilværelse, men jeg har bare truffet tolv som med vilje har gjort ende på sine ulykker: tre negrer, fire engelskmenn, fire sveitsere fra Genf og en tysk professor ved navn Robeck.
Til slutt fikk jeg post hos jøden don Issachar, og han gjorde meg til tjenestepike hos Dem, nådige frøken. Jeg har knyttet min skjebne til Deres, og jeg har vært mer opptatt av Deres skjebne enn av min egen. Jeg ville heller aldri ha nevnt mine ulykker for Dem med et ord, hvis jeg ikke var blitt en smule støtt over at De mente De var det ulykkeligste menneske på jorden, og hvis det ikke hadde vært skikk og bruk å fortelle historier for å korte tiden på sjøreiser. Jeg har som sagt stor livserfaring, nådige frøken, og jeg kjenner verden og menneskene.
Jeg foreslår at De ber alle passasjerene fortelle sin historie, og hvis det finnes en av dem som ikke mer enn én gang har forbannet sitt eget liv og påstått at han er det ulykkeligste menneske på jorden, kan De kaste meg på hodet i sjøen..