Til indekssiden Til PC-versjonen

TRETTENDE KAPITEL

Hvordan Candide ble nødt til å skilles fra sin skjønne Kunigunde og den gamle konen

Da den skjønne Kunigunde hadde hørt den gamle berette sitt livs historie, viste hun henne all den aktelse og høflighet som en person av hennes høye rang og fortjenester kan gjøre krav på. Hun tok forslaget opp og ba alle passasjerene fortelle sitt livs historie efter tur. Både hun og Candide måtte innrømme at den gamle hadde rett.
«Det er virkelig stor synd,» sa Candide, «at den vise Pangloss er blitt hengt på en autodafe, stikk imot alle kirkelige regler, for han kunne sikkert ha sagt oss mangt et visdomsord om de fysiske og moralske onder som gjør seg gjeldende både på land og sjø. Jeg kjenner meg ganske opplagt til å innlate meg på en liten disputt med ham, selvsagt i akademiske former.»
13a.gifMens passasjerene fortalte, seilte skipet sin kurs, og så landet de i Buenos Aires. Kunigunde, kaptein Candide og den gamle bega seg straks til guvernøren, don Fernando de Ibaraa y Figueora y Mascarenes y Lampourdos y Souza. Det var en herre som var like stolt som navnet var langt. Han behandlet alle menn med det mest utsøkte hovmot, satte nesen så høyt i sky, lot stemmen runge med slik nådeløs myndighet og spankulerte med slik majestetisk verdighet at alle som bukket for ham, hadde lyst til å slå ham fordervet.
Kvinner var han derimot en stor hund efter, og han syntes Kunigunde var det deiligste han hadde sett. Det første han ytret var å spørre om hun var gift med kapteinen. Han sa det med en mine som fikk Candide til å skjelve i knærne. Han våget ikke å si at hun var gift med ham, for det var hun jo ikke, han turde ikke si at hun var hans søster, for det var hun jo heller ikke — og Candide var altfor ren av hjerte og sinn til å hjelpe seg med denne nødløgnen, selv om den ofte har vært brukt i gamle dager og også i visse situasjoner kan være nyttig i vår tid.
«Frøken Kunigunde vil gjøre meg den ære å bli min hustru,» svarte han, «og vi ber herved underdanigst om at Deres Eksellense vil vise oss den nåde å holde vårt bryllup.»
Don Fernando de Ibaraa y Figueora y Mascarenes y Lampourdos y Souza snodde mustasjen, smilte bittert og kommanderte Candide ut for å holde tropperevy. Candide fulgte ordren, og guvernøren ble alene med frøken Kunigunde. Han forsikret henne om sin glødende kjærlighet, og svor på at han skulle ta henne til ekte på stående fot, foran alteret i kirken, eller hvorsomhelst og nårsomhelst det behaget hennes deilighet.
Kunigunde ba om et kvarters frist til å betenke seg og rådføre seg med den gamle konen før hun tok en avgjørelse.
Den gamle svarte: «Nådige frøken, de har sytti aner, men ikke en skilling. Det står bare til Dem å bli gift med den mektigste adelsmann i Syd-Amerika, som dessuten har den nye verdens flotteste bart. Synes De virkelig at De har noen grunn til å spille knipsk og snakke for høyt om evig troskap? De er alt blitt voldtatt av flere bulgarer, De har skjenket Deres gunst til en jøde og en storinkvisitor. Nød bryter alle lover. Jeg tilstår at hadde jeg vært i Deres sted, hadde jeg ikke betenkt meg på å gifte meg med Hans Eksellense og siden sørge for at herr kapteinen gjør sin lykke.»
Mens den gamle uttalte seg med all den visdom som alderen og livserfaringen gir, så man et lite fartøy løpe inn på havnen. Ombord befant seg en alcalde omgitt av flere alguaziler — altså en spansk dommer med politivakt. Det var nemlig hendt følgende :
Den gamle hadde gjettet aldeles riktig da hun påsto at det var en langfingret og vidermet franciskanermunk som stjal smykkene fra Kunigunde mens de oppholdt seg i Badajoz. Denne munken hadde forsøkt å selge noen av smykkene til en juveler, men kjøpmannen hadde kjent dem igjen og visste at de tilhørte storinkvisitoren. Før munken var blitt hengt, hadde han tilstått at han hadde stjålet smykkene, han beskrev flyktningene og fortalte hvilken vei de hadde tatt. Kunigundes og Candides flukt var alt blitt oppdaget. Man fulgte sporet til Cadix, og uten opphold ble et krigsskip sendt ut efter dem. Nå lå det alt på havnen i Buenos Aires. Ryktet fortalte at en alcalde var kommet, og at han var på jakt etter storinkvisitorens mordere. Den snedige gamle konen fant straks en utvei:
«De kan ikke flykte,» sa hun til Kunigunde, «og De kan ta alt med største ro, det er ikke Dem som har drept Hans Høyærverdighet. Dessuten vil guvernøren, som elsker Dem, aldri tillate at det blir krummet et hår på Deres hode. De må bli i byen.»
Og så løp hun til Candide:
«Flykt straks,» sa hun til ham, «eller så blir De kastet på bålet om en time.»
Han hadde ikke et øyeblikk å tape, men hvordan skulle han orke å skilles fra Kunigunde, og hvor skulle han flykte hen?


Til indekssiden Neste kapittel