FJORTENDE KAPITEL

Hvordan Candide og Cacambo ble mottatt av jesuittene i Paraguay

Fra Cadix hadde Candide tatt med seg en tjener av den sorten som en ofte finner langs Spanias kyster og i koloniene. Han var kvart spanjol, faren var mestis fra Tucumán, og han hadde vært korgutt, klokker, sjømann, munk, kommis, soldat, lakei. Han het Cacambo og var meget trofast mot sin herre fordi herren var et godt menneske. Han salte fluksens to andalusiske hester, og sa:
«Kom, herre, så følger vi den gamles vise råd og galopperer av gårde over hals og hode.» Candide gråt sine modige tårer og utbrøt:
«Akk, elskede Kunigunde, skal jeg virkelig forlate Dem nå, like før Hans Eksellense guvernøren skal holde bryllup for oss? Hva skal det bli av Dem her ute i fremmed land?»
«Hun får klare seg som hun best kan,» sa Cacambo, «kvinner er aldri rådløse. Gud sørger for dem. Kom, så drar vi.»
«Men hvor skal vi dra hen? Hva skal vi gjøre uten Kunigunde?» klaget Candide.
«Ved sankt Jakob av Compostela,» sa Cacambo. «Vi kom for å slåss mot jesuittene, nå kan vi like godt slåss for dem. Jeg kjenner veien ganske godt og påtar meg gjerne å føre Dem til jesuittenes rike, de blir sikkert henrykt over å få en hærfører som kan bulgarsk eksersis. De kommer til å bli rik som en Pamfilius. Når man ikke har lykken med seg i én verden, får man prøve seg i en annen. Det er alltid en fryd å se og lære noe nytt.»
«Du har altså vært i Paraguay for?» spurte Candide.
«Visst har jeg vel det,» svarte Cacambo. «Jeg har vært pedell på seminariet i Asunción, og jeg kjenner de hellige fedrenes stat like godt som gatene i Cadix. Det er det rene vidunder av en stat: riket er allerede over tre hundre mil i omkrets og er delt i tredve provinser. Fedrene eier alt og folket ingenting, systemet er et mesterverk av fornuft og rettferd. Jeg for min del synes at disse hellige fedrene kan blåse alle andre en lang marsj --- her i Amerika fører de krig mot kongene av Spania og Portugal, i Europa agerer de skriftefedre for de samme kongene. Her slår de spanjoler ihjel, i Madrid sender de sjelene deres til himmels. Det er noe for meg. Hei, hopp, så drar vi med en gang. De blir den lykkeligste mann under solen, og fedrene blir elleville når de oppdager at De kan eksersere á la bulgarski!»

Så snart de var nådd frem til den første grensebommen, sa Cacambo til forposten at her var en kaptein som ønsket å snakke med kommandanten. Hovedvakten ble varslet. En paraguayansk offiser skyndte seg av gårde for å melde nyheten til Hans Høyærverdighet kommandanten. Candide og Cacambo ble først avvæpnet, og så ble de to andalusiske hestene tatt vare på. De fremmede ble ført avsted mellom to rekker av soldater frem til kommandanten som ventet dem med trekantet kalott på hodet, oppskjørtet kjole, kårde ved siden og spyd i hånden. Han ga et vink: øyeblikkelig ble de to fremmede omringet av fireogtyve soldater. En sersjant befalte dem å vente, kommandanten kunne ikke snakke med dem, fordi Hans Høyærverdighet landsfaderen ikke tillot noen spanjer å si et ord uten at han selv var til stede, hvis vedkommende ønsket å bli lenger enn tre timer i landet.
«Og hvor er Hans Høyærverdighet landsfaderen?» spurte Cacambo.
«Han er nettopp ferdig med messen, og nå er han på parade,» svarte sersjanten. «Og dere får ikke anledning til å kysse hans sporer før om tre timer.»
«Men kapteinen som står her og holder på å dø av sult akkurat som jeg selv, er ikke spanjer, men tysker. Kan vi ikke spise frokost mens vi venter på Hans Høyærverdighet?»
Sersjanten gikk straks og rapporterte dette til kommandanten.
«ære være Gud,» sa kommandanten, «siden han er tysker kan jeg jo snakke med ham. Før ham til mitt lysthus.»
Candide ble straks vist inn i en løvsal omgitt av en nydelig søylegang av grønn marmor med gylne årer og prydet med bur fulle av papegøyer, kolibrier, paradisfugler, perlehøner og andre sjeldne fugler. En utmerket frokost ble servert på gullfat, mens paraguayanerne selv satt ute på marken i solsteken og gumlet mais av treboller. Etter en stund trådte Hans Høyærverdighet kommandanten inn i løvhytten.

Han var en vakker ung mann med fyldig ansikt, skjær lys hud, røde kinner, buete øyenbryn, livlig blikk, røde lepper og stolt holdning. Men stoltheten minnet hverken om spansk grandessa eller jesuittisk hovmot. Candide og Cacambo fikk våpnene sine tilbake og de to andalusiske hestene. Cacambo foret dem med havre like utenfor hytteveggen og holdt stadig et øye med dem, for å sikre seg mot overraskelser.
Candide kysset kommandantens kjolekant, og så satte de seg til bords.
«De er altså tysker?» spurte jesuitten på hans eget morsmål.
«Ja, Deres Høyærverdighet,» svarte Candide, og ved disse ord så de på hverandre i den største forbauselse, grepet av en følelse som de ikke kunne gjøre rede for.
«Og hvor i Tyskland er De fra?» spurte jesuitten.
«Fra det skittlandet som kalles Westfalen,» svarte Candide. «Jeg er født på slottet Thunder-ten-Tronck.»
«Du store himmel!, kan det være mulig?» utbrøt kommandanten.
«Du store mirakel!» ropte Candide.
«Er det virkelig deg,» sa kommandanten.
«Det kan ikke være mulig,» sa Candide.
De falt begge bakover av forundring, så omfavnet de hverandre og tårene trillet i strømmer.
«Er det virkelig Dem, Deres Høyærverdighet, den skjønne Kunigundes lys levende bror! De som ble drept av bulgarene. Hans Høyhet baronens eneste sønn. Som jesuitt i Paraguay. Det er i sannhet en merkelig verden vi lever i. Akk, Pangloss, Pangloss, tenk hvor glad du hadde vært, om du bare ikke var blitt hengt.»
På et tegn fra kommandanten forsvant negerslavene og de paraguayanske munnskjenkene som hadde servert vin i begere av bergkrystall. Han takket Gud og den hellige Ignatius tusen ganger, han trykket Candide til sitt bryst.
«De kommer til å bli enda mer forundret, rørt og begeistret,» sa Candide, «når jeg forteller Dem at frøken Kunigunde, Deres søster som De trodde var blitt sprettet opp av bulgarene, tvertimot lever i beste velgående.»
«Men hvor?»
«I Deres eget naboland. Hos guvernøren av Buenos Aires. Og selv er jeg egentlig kommet hit for å føre krig mot Dem.»
Og så kom det frem det ene under efter det andre mens de satt og snakket sammen. Og eftersom de var tyskere, satt de lenge til bords. Mens de ventet på Hans Høyærverdighet landsfaderen, berettet kommandanten følgende historie for sin kjære venn Candide: