NIENDE KAPITEL

Om hvordan det gikk med Kunigunde, Candide,
storinkvisitoren og jøden

Denne Issachar var en av de mest bråhissige hebreere som noengang har vandret i Israel siden det babylonske fangenskap.
«Hvabehager !» ropte han. «Din galileiske teve, har du ikke nok med herr storinkvisitoren? Er det meningen at den slyngelen også skal dele med meg?»
Da han hadde sagt det, trakk han opp en lang dolk, som han alltid bar på seg, og i den tro at Candide var våpenløs, kastet han seg over ham. Men vår kjære westfaler var ikke bare blitt oppklædd fra topp til tå av den gamle konen, han hadde også fått en ypperlig kårde. Han trakk blank, og enda

han hadde et fromt gemytt, lå israelitten i neste øyeblikk stokk død på teppet for Kunigundes føtter.
«Hellige jomfru !» utbrøt hun, «hva skal det bli av oss? En død mann i mitt hus ! Hvis politiet kommer er det ute med oss.»
«Hvis Pangloss ikke var blitt hengt ville han ha kunnet gi oss et godt råd i nødens stund, for han var en stor filosof. Men siden han ikke er her, så får vi spørre den gamle konen i stedet.»
Konen var meget klok, og hun skulle nettopp til å si sin mening, da en annen liten lønnedør gikk opp. Klokken var ett om natten og søndagen var inne: dagen tilhørte Hans Høyærverdighet storinkvisitoren. Han kom inn og fikk se den kagstrøkne Candide med en kårde i hånden, et lik på gulvet, en skrekkslagen Kunigunde og den gamle konen som sto og ga gode råd.
Men legg merke til hva som foregikk i Candides indre og hvordan han resonnerte:
«Hvis denne Guds mann roper på hjelp, blir jeg ganske sikkert brent. Kunigunde risikerer det samme. Han har nettopp latt meg piske uten nåde, han er min rival, og nå når jeg først er i sving med å drepe folk, er det ikke noe å betenke seg på.»
Slutningen var kort og klar: før storinkvisitoren hadde fått tid til å komme seg av overraskelsen, hadde Candide spiddet ham på kården og kastet ham ved siden av jøden.
«Jo verre jo bedre», sa Kunigunde, «det var nummer to. Nå er alt håp ute, vi blir lyst i bann og vår siste time er kommet. Men hvordan kan De som er så saktmodig av naturen, finne på å drepe en prelat og en jøde på to minutter?»
«Kjære frøken,» svarte Candide, «når man er forelsket, sjalu og dessuten har fått ris av inkvisisjonen, blir man lett en smule alterert.»
Da tok den gamle konen til orde og sa:
«Det står tre andalusiere på stallen, og seletøyet ligger ferdig. La den tapre Candide gjøre dem i stand, nådig frøkenen har gull og diamanter, og så rir vi i galopp til Cadix. Jeg kan bare sitte på halvparten av min bak, men været er skjønt og det er en behagelighet å reise om natten mens luften er sval.»
Candide salte øyeblikkelig de tre hestene, og så red han, Kunigunde og den gamle konen tredve mil i ett strekk.
Mens de galopperte avsted, innfant La Santa Hermandad seg i huset. Storinkvisitoren ble begravd i en praktfull kirke og jøden kastet på søppelhaugen.
Candide og Kunigunde og den gamle konen var alt nådd frem til den lille byen Avacena i Sierra Morenas fjell. Der satt de på et vertshus og talte sammen i følgende ordelag: