åTTENDE KAPITEL

Kunigundes fortelling

Jeg lå i min seng og sov søtt, da himmelen fant for godt å sende bulgarene til vårt prektige familieslott Thunder-ten-Tronck. Der myrdet de min far og min bror og hakket min mor i småbiter.
En veldig bulgar på seks fot, som så at jeg var falt i avmakt ved dette skrekkelige synet, gikk straks i gang med å voldta meg — dette fikk meg til å slå øynene opp, og da jeg var kommet til meg selv ga jeg meg til å skrike, bite og klore. Jeg ville klore øynene ut på den lange bulgaren, for jeg visste jo ikke at alt dette som foregikk på min fars slott bare var skikk og bruk. Til slutt stakk den fæle grobianen meg i siden med en kniv, jeg har ennå arr efter det.
«Akk, jeg håper jeg skal få se det en gang!» utbrøt Candide troskyldig.
«Selvfølgelig,» svarte Kunigunde, «men så skal De høre og så fortsatte hun sin beretning:
«En bulgarsk kaptein kom inn og fikk se meg ligge der og svømme i mitt eget blod, mens soldaten aldeles ikke lot seg affisere. Kapteinen ble så rasende over at soldaten ikke viste mer respekt for en overordnet at han jog sabelen i ham der han lå. Derefter lot han meg forbinde, og førte meg til leiren som krigsfange.
Der vasket jeg de få skjortene han hadde, og laget mat til ham. Jeg tør nok si at min skjønnhet gjorde et visst inntrykk på ham, og jeg må også tilstå at han selv var en meget velskapt mann han var meget fin og hvit i huden, men ellers lite åndfull og uten store begreper om filosofi. Det var lett å merke at han ikke var blitt oppdratt av magister Pangloss.
Da tre måneder var gått, hadde han spilt bort alt han eide, og var blitt lei meg, og så solgte han meg til en jøde ved navn don Issachar som drev handel på Holland og Portugal, og som var en begeistret damevenn.
Denne jøden ble også meget begeistret for meg, men det lyktes ham ikke å erobre meg. Denne gang har jeg vært standhaftigere enn jeg var overfor den bulgarske soldaten: en dame kan voldtas én gang, men det styrker hennes dyd. I håp om at jeg skal bli mer medgjørlig, har han bragt meg hit til dette lystslottet. Hittil har jeg bestandig trodd at det ikke fantes noe prektigere slott i verden enn Thunder-ten Tronck, men nå ser jeg at jeg har tatt feil.
En dag fikk storinkvisitoren se meg i kirken. Han kastet sine øyne meget inngående på meg, og sendte et bud med beskjed at han ønsket å drøfte visse meget viktige og hemmelige affærer med meg. Jeg ble ført til storinkvisitorens palass, og da jeg hadde opplyst ham om min herkomst, foreholdt han meg at det lå under min verdighet å tilhøre en jøde. Det ble rettet en henvendelse til don Issachar med forslag om å overlate meg til Hans Høyværdighet, men don Issachar ville ikke høre tale om det, han er nemlig hoffbankier og en mann med innflytelse. Så truet storinkvisitoren med autodafé. Til slutt ble jøden engstelig og gikk med på et forlik: både slottet og jeg skulle være felleseie — jøden skulle ha mandag, onsdag og sabbaten, mens storinkvisitoren fikk resten av ukedagene.
Nå har overenskomsten stått ved makt i et halvt år. Det er ikke gått uten rivninger, for det har ofte vært reist tvil om hvorvidt natten mellom lørdag og søndag skulle høre inn under det nye eller det gamle testamente.
Jeg for min del har holdt stand mot dem begge, og jeg tror det må være grunnen til at begge stadig elsker meg like høyt. Såvel for å forebygge jordskjelvkatastrofer som for å sette skrekk i don Issachar, behaget det Hans Høyverdighet storinkvisitoren å foranstalte en autodafé. Han gjorde meg den ære å invitere meg, og jeg fikk en god plass, damene ble servert forfriskninger mellom messen og henrettelsen.
Jeg ble, oppriktig talt, helt forferdet over å se de to jødene bli brent sammen med denne hederlige biscayeren som hadde giftet seg med sin gudmor, men De kan tenke Dem hvor overrasket, forskrekket og opprørt jeg ble da jeg, under en papirhatt og iklædd en san-benito, fikk øye på en skikkelse som grangivelig lignet Pangloss! Jeg gned meg i øynene, jeg så nøyere etter, jeg så ham bli hengt — og så falt jeg i avmakt. Så snart jeg var kommet til meg selv, fikk jeg se Dem splitter naken det var selve høydepunktet av bestyrtelse, redsel, gru og fortvilelse. Men ihvertfall kan jeg trygt si Dem at De har en hud som er enda hvitere og med et meget mer fullkomment rosenskjær enn min forhenværende bulgarske kaptein. Det var et syn som fikk følelsene til å overvelde meg fullstendig.


Jeg åpnet munnen, jeg ville skrike: «Stans, barbarer! men stemmen sviktet meg, og det ville likevel ikke ha nyttet det spor å skrike.
Da De så til slutt var blitt grundig gjennomrist, tenkte jeg: Hvordan kan det gå til at den elskverdige Candide og den vise Pangloss befinner seg i Lissabon, den ene for å døye hundre piskeslag, og den andre for å bli hengt efter ordre av Hans Høyverdighet storinkvisitoren, min tilbeder? Pangloss har altså bedradd meg på det grusomste da han lærte meg at alt her i verden er vendt til det beste.
Jeg hadde hodet fullt av minner om drapet på min far og mor og bror, av den fæle bulgarske soldatens frekkhet, av knivstikket han ga meg, av fangenskapet, mitt liv som kokkepike, den vemmelige don Issachar og den motbydelige storinkvisitoren, av doktor Pangloss som ble hengt, av den høytidelige salmesangen som ble gitt til beste mens De fikk ris, men især tenkte jeg på det kysset jeg ga Dem bak skjermbrettet siste gang vi så hinannen.
Jeg priste Gud som hadde bragt Dem tilbake til meg etter så mange tunge prøvelser. Så ga jeg min gamle pike ordre om å sørge for Dem og føre Dem hit ut så snart som mulig. Hun har vært flink og pålitelig, og nå har jeg opplevd den usigelige glede å få se Dem igjen, høre Deres stemme og tale med Dem. Men De er sikkert veldig sulten, selv kjenner jeg at jeg har en voldsom appetitt. Kom, først spiser vi litt.»
Og så satte de seg til aftensbordet. Siden satte de seg igjen på den flotte divanen vi alt har nevnt, og der satt de ennå da den ene av husets herrer, don Issachar, kom anstigende.
Det var sabbat og han kom for å hevde sin rett og gi uttrykk for sine ømme følelser.