Til indekssiden Til PC-versjonen

SYVENDE KAPITEL

Hvordan den gamle konen tok seg av Candide,
og hvordan han fant sin elskede igjen

Candide fattet ikke nevneverdig mot, men fulgte allikevel den gamle konen til en falleferdig rønne. Der ga hun ham mat og drikke, en krukke med salve til å smøre seg med, og så pekte hun på en nydelig liten hvit seng. Ved siden av sengen lå en ferdigsydd drakt.
┬źSpis, drikk og sov søtt,┬╗ sa hun til ham, ┬źog Vår Frue av Antocha, den hellige Antonius av Padua og den hellige Jacob av Compostela bevare Dem. I morgen kommer jeg igjen.┬╗
Candide var fremdeles så fortumlet efter alt han hadde gjennomgått, og især over denne gamle konens ubegripelige godhet, at han ville ta hånden hennes og kysse den.
┬źNei, det er ikke min hånd De skal kysse,┬╗ sa hun. ┬źJeg kommer tilbake i morgen. Smør Dem med salven, spis og sov godt.┬╗
Og Candide spiste og sov tross alle sine ulykker. Om morgenen kom konen med frokost til ham, besiktiget ryggstykkene og gned dem egenhendig med en ny salve. Siden kom hun med middag og om aftenen med aftensmat. Dagen efter gikk det likedan.
┬źHvem er De?┬╗ spurte Candide hver gang. ┬źHva er grunnen til Deres store godhet? Hvordan skal jeg kunne takke Dem?┬╗
Konen svarte aldri et ord. Men en aften kom hun tilbake uten aftensmat.
┬źKom,┬╗ sa hun. ┬źFølg meg, men si ikke et ord.┬╗
Hun tok ham i armen og førte ham omtrent en fjerdingsvei ut på landet ; der nådde de til slutt et ensomt hus omgitt av haver og kanaler. Den gamle banket på en liten dør, den sprang opp, og konen førte Candide oppover en løntrapp til et forgylt kabinett, lot ham sette seg på en brokadesofa og forsvant.
Candide trodde han drømte og så på hele sitt forgangne liv som et mareritt og det nærværende øyeblikk som en behagelig drøm.
Konen kom snart tilbake. Med møye støttet hun en skjelvende kvinne, tett tilslørt og glitrende av edle stener. ┬źTrekk sløret vekk,┬╗ sa konen til Candide.
Candide nærmet seg og løftet på sløret med engstelig hånd. Det var et underlig øyeblikk ! Han trodde han så Kunigunde, og ganske riktig : Det er henne ! Knærne svikter ham, han kan ikke få frem et ord og synker ned på teppet for hennes føtter. Kunigunde segner i sofaen. Den gamle stenker dem med luktevann: de kommer igjen til seg selv og får talens bruk. Til å begynne med er det spørsmål og svar som krysser hverandre, sukk, tårer og utrop.
Den gamle påla dem å være mindre høyrøstet, og så lot hun dem være alene.
┬źSå er det Dem ! Og De lever?┬╗ utbrøt Candide. ┬źHer i Portugal! Så ble De altså ikke voldtatt? Så fikk De altså ikke maven sprettet opp, således som filosofen Pangloss fortalte meg?┬╗
┬źJovisst,┬╗ svarte den skjønne Kunigunde. ┬źMen det er to ting man ikke alltid dør av.┬╗
┬źOg Deres far og mor ble heller ikke drept?┬╗
┬źAkk jo, det er bare altfor sant,┬╗ sa Kunigunde med tårer i øynene.
┬źOg Deres bror?┬╗
┬źMin bror ble også drept.┬╗
7a.gif

┬źOg hvordan er De kommet til Portugal? Og hvordan visste De at jeg var her? Og hva er det for et mirakel som har ført meg her til dette huset?┬╗
┬źJeg skal nok fortelle alt sammen,┬╗ svarte hun ┬źmen først må jeg få høre alt hva De har opplevd, helt siden dette uskyldige lille kysset De engang ga meg og alle sparkene De fikk efterpå.┬╗
Candide adlød i største ærbødighet, og enda han fremdeles var helt fortumlet og svak i røsten og langt fra bra i ryggen, fortalte han henne en troskyldig beretning om alle sine gjenvordigheter helt fra de skiltes siste gang.
Kunigunde himlet med øynene, felte salte tårer over Pangloss og den edle gjendøperens sørgelige død, og så fortalte hun sine egne opplevelser i følgende ordlag, mens Candide satt med stive ører og slukte henne med øynene:

7b.gif



Til indekssiden Neste kapittel