SYVENDE KAPITEL

Hvordan den gamle konen tok seg av Candide,
og hvordan han fant sin elskede igjen

Candide fattet ikke nevneverdig mot, men fulgte allikevel den gamle konen til en falleferdig rønne. Der ga hun ham mat og drikke, en krukke med salve til å smøre seg med, og så pekte hun på en nydelig liten hvit seng. Ved siden av sengen lå en ferdigsydd drakt.
«Spis, drikk og sov søtt,» sa hun til ham, «og Vår Frue av Antocha, den hellige Antonius av Padua og den hellige Jacob av Compostela bevare Dem. I morgen kommer jeg igjen.»
Candide var fremdeles så fortumlet efter alt han hadde gjennomgått, og især over denne gamle konens ubegripelige godhet, at han ville ta hånden hennes og kysse den.
«Nei, det er ikke min hånd De skal kysse,» sa hun. «Jeg kommer tilbake i morgen. Smør Dem med salven, spis og sov godt.»
Og Candide spiste og sov tross alle sine ulykker. Om morgenen kom konen med frokost til ham, besiktiget ryggstykkene og gned dem egenhendig med en ny salve. Siden kom hun med middag og om aftenen med aftensmat. Dagen efter gikk det likedan.
«Hvem er De?» spurte Candide hver gang. «Hva er grunnen til Deres store godhet? Hvordan skal jeg kunne takke Dem?»
Konen svarte aldri et ord. Men en aften kom hun tilbake uten aftensmat.
«Kom,» sa hun. «Følg meg, men si ikke et ord.»
Hun tok ham i armen og førte ham omtrent en fjerdingsvei ut på landet ; der nådde de til slutt et ensomt hus omgitt av haver og kanaler. Den gamle banket på en liten dør, den sprang opp, og konen førte Candide oppover en løntrapp til et forgylt kabinett, lot ham sette seg på en brokadesofa og forsvant.
Candide trodde han drømte og så på hele sitt forgangne liv som et mareritt og det nærværende øyeblikk som en behagelig drøm.
Konen kom snart tilbake. Med møye støttet hun en skjelvende kvinne, tett tilslørt og glitrende av edle stener. «Trekk sløret vekk,» sa konen til Candide.
Candide nærmet seg og løftet på sløret med engstelig hånd. Det var et underlig øyeblikk ! Han trodde han så Kunigunde, og ganske riktig : Det er henne ! Knærne svikter ham, han kan ikke få frem et ord og synker ned på teppet for hennes føtter. Kunigunde segner i sofaen. Den gamle stenker dem med luktevann: de kommer igjen til seg selv og får talens bruk. Til å begynne med er det spørsmål og svar som krysser hverandre, sukk, tårer og utrop.
Den gamle påla dem å være mindre høyrøstet, og så lot hun dem være alene.
«Så er det Dem ! Og De lever?» utbrøt Candide. «Her i Portugal! Så ble De altså ikke voldtatt? Så fikk De altså ikke maven sprettet opp, således som filosofen Pangloss fortalte meg?»
«Jovisst,» svarte den skjønne Kunigunde. «Men det er to ting man ikke alltid dør av.»
«Og Deres far og mor ble heller ikke drept?»
«Akk jo, det er bare altfor sant,» sa Kunigunde med tårer i øynene.
«Og Deres bror?»
«Min bror ble også drept.»

«Og hvordan er De kommet til Portugal? Og hvordan visste De at jeg var her? Og hva er det for et mirakel som har ført meg her til dette huset?»
«Jeg skal nok fortelle alt sammen,» svarte hun «men først må jeg få høre alt hva De har opplevd, helt siden dette uskyldige lille kysset De engang ga meg og alle sparkene De fikk efterpå.»
Candide adlød i største ærbødighet, og enda han fremdeles var helt fortumlet og svak i røsten og langt fra bra i ryggen, fortalte han henne en troskyldig beretning om alle sine gjenvordigheter helt fra de skiltes siste gang.
Kunigunde himlet med øynene, felte salte tårer over Pangloss og den edle gjendøperens sørgelige død, og så fortalte hun sine egne opplevelser i følgende ordlag, mens Candide satt med stive ører og slukte henne med øynene: