FJERDE KAPITEL

Hvordan Candide møtte sin gamle lærer i filosofi, doktor Pangloss, og hva som siden hendte

Men Candide var tross alt mer barmhjertig enn skrekkslagen, og så tok han opp de to gylden han hadde fått av gjendøperen Jakob og ga dem til denne uhyggelige lasarus. Gjenferdet ble stående og stirre på ham, brast i gråt og kastet seg om halsen på ham. Candide gikk forskrekket bakover.
«Akk !» sa den ene stakkaren til den andre. «Kjenner du ikke lenger din gamle venn Pangloss?»
«Hva hører jeg! Men kjære magister, er dette Dem? I en slik tilstand ! Si meg, hva har hendt Dem, og hvorfor er De ikke lenger på det prektigste av alle slott? Og hvor er frøken Kunigunde, perlen blant jomfruer, naturens mesterverk?»
«Akk, jeg orker ikke mer,» sukket Pangloss.
Candide tok ham med seg hjem til gjendøperen, la ham i stallen og ga ham et stykke brød. Da Pangloss var kommet seg litt, spurte Candide igjen:
«Og Kunigunde ... ?»
«Hun er død,» svarte Pangloss.
Da Candide hørte dette, besvimte han. Vennen brakte ham til bevissthet ved hjelp av en slant bedervet eddik som han ved et tilfelle fant i stallen. Candide slo øynene opp.
«Kunigunde er død ! Akk du beste av alle verdner, hvor er du? Men hva døde hun av? Det var vel endelig ikke av å se meg bli jaget ut av hennes fars prektige slott med et spark i baken?»
«Nei,» svarte Pangloss. «Hun fikk maven sprettet opp av bulgarske soldater, efterat hun først var blitt så voldtatt som det er mulig å bli. Herr baronen fikk en kule i pannen da han ville forsvare henne, fru baronessen ble hakket i småbiter og min kjære elev fikk nøyaktig samme medfart som sin søster. Hva slottet angår, ble der ikke sten tilbake på sten, ikke en låve, ikke en sau, ikke en gås, ikke et tre.
Men vi fikk en storartet hevn, for abarene gjorde nøyaktig likedan med et naboslott som tilhørte en bulgarsk baron.»
Mens Pangloss fortalte alt dette, besvimte Candide på nytt, men da han omsider kom til seg selv og hadde sagt alt som var å si om den ting, ville han vite hva det kunne være for en årsak, virkning og tilstrekkelig grunn som hadde satt Pangloss i slik en sørgelig tilstand.
«Akk ! Det er kjærligheten,» var svaret. «Kjærligheten, menneskehetens trøster, livets bevarer, alle følende skapningers sjel. Det er den søte kjærlighet».
«Akk ja,» sa Candide. «Denne kjærligheten har nok jeg også lært å kjenne, denne hjertenes betvinger, vår sjels sjel og den har aldri innbrakt meg annet enn et kyss, samt tyve spark i rumpen. Men hvordan kan det være mulig at en så vidunderlig årsak har kunnet ha så forferdelig virkning på Dem?»

Pangloss svarte med følgende ord:
«Kjære Candide, du kjente jo også Paquette, fru baronessens nydelige kammerjomfru? I hennes armer har jeg nytt denne paradisiske fryd som har gitt meg disse helveteskvalene jeg lider av i dag. Hun var smittet, og nå er hun kanskje død. Dette var en gave som Paquette hadde fått av en høylærd franciskaner som var gått helt tilbake til kildene: han hadde den fra en gammel grevinne som fikk den av en rittmester som hadde fått den av en markise som fikk den av en pasje som hadde den fra en jesuitt som, da han var novise, hadde fått den av en direkte etterkommer av en av Columbi drabanter. Jeg for min del, kommer ikke til å gi den videre, for nå dør jeg.»
«å, Pangloss !» utbrøt Candide. «Men dette var da et merkelig stamtre! Tror De ikke at roten til det må være fanden selv?»
«Ingenlunde,» svarte den vise Pangloss. «Dette er nemlig en nødvendig ting i den beste av alle verdner, en uunnværlig ingrediens. For hvis Colombus ikke hadde vært i land på en amerikansk øy og hentet seg denne sykdommen som forgifter selve forplantningens kilde, ja som ofte hindrer enhver forplantning, og skinnbarlig motarbeider naturens eget store mål -- da hadde vi jo hverken hatt sjokolade eller cochenille. Vi kan dessuten legge merke til at sykdommen er typisk for vår verdensdel, akkurat som kjeklesyken. Hverken tyrkerne, hinduene, perserne, kineserne, siameserne eller japaneserne kjenner den; selv om det sikkert også finnes en tilstrekkelig grunn til at de skal lære den å kjenne om noen hundre år. Imidlertid har den gjort utrolige fremskritt blant oss, og især blant soldatene i våre store hærer, som består av skikkelige og velopplærte leiesvenner og som avgjør nasjonenes skjebne. Man kan trygt regne med at når tredve tusen mann marsjerer opp på slagmarken mot like mange tusen mann, så er det omkring tyve tusen bestjernete på begge sider."
«Det er storartet,» sa Candide. «Men nå må vi først kurere Dem.»
«Hvordan skal det gå til?» spurte Pangloss. «Jeg har jo ikke en skilling, kjære venn, og her i verden går det ikke an å få en årelatning eller et klyster uten at en selv eller en annen betaler for en.»
Dette fikk Candide til å bestemme seg, han gikk til den barmhjertige gjendøperen, kastet seg på kne for ham og ga ham en så rørende skildring av vennens fryktelige tilstand, at den edle Jakob uten betenkning tok seg av magister Pangloss og kostet en kur på ham.
Magisteren mistet bare et øye og et øre under kuren. Og da han fremdeles skrev ypperlig skjønnskrift og var flink i regning, fikk han ansettelse som bokholder hos gjendøperen Jakob.
Da gjendøperen to måneder senere skulle på forretningsreise til Lissabon, tok han de to filosofene sine med ombord. Pangloss forklarte ham hvordan alt var ordnet på det beste. Men Jakob var ikke enig.
«Det er ikke tvil om at menneskene må ha sørget for å forderve naturen litt,» sa han, «for de er ikke født som ulver, men ulver er de blitt. Gud har aldri gitt dem fireogtyvepunds kanoner eller bajonetter, men selv har de laget seg både bajonetter og kanoner til fordervelse for hverandre. Jeg kunne også nevne at når en mann går falitt, slår retten ofte klo i formuen, og snyter kreditorene for hver skilling.»
«Alt dette er absolutt nødvendig,» svarte den enøyde magisteren, «for den enkeltes ulykke skaper det felles beste, slik at jo fler private ulykker vi har, jo bedre går det med det almene vel.
Mens han sto og resonnerte, svartnet det i luften, en storm blåste opp fra alle fire verdenshjørner og skibet ble overfalt av forrykende uvær i samme øyeblikk som de fikk Lissabons red i sikte.