FEMTE KAPITEL

Orkan, forlis, jordskjelv, og hvordan det gikk med magister Pangloss,
Candide og gjendøperen Jakob

Halvparten av passasjerene som alt var svekket og døden nær efter sjøreisens gjenvordigheter og den ubeskrivelige medfarten som nervene får når et skip slingrer og legemessaftene skvalper i alle retninger, hadde ikke engang krefter til å bry seg om faren. De andre skrek og bad, seilene sprakk, mastene knakk og skipet sprang lekk. De som kunne, gjorde hva de kunne, alle var uenige, ingen kommanderte ombord. Gjendøperen sto på dekket og hjalp til. En rasende matros slo til ham så han falt overende, men slaget var så voldsomt at matrosen selv stupte overbord. Han ble hengende i enden av en splintret mast. Den edle Jakob skyndte seg til hjelp, halte ham opp, mistet fotfestet under anstrengelsen og falt i sjøen rett for øynene av matrosen som lot ham gå til bunns uten å kaste et blikk efter ham. Candide kom akkurat tidsnok til å se sin velgjører dukke opp et sekund og så forsvinne i bølgene for alltid. Han ville kaste seg ut efter ham, men filosofen Pangloss holdt ham igjen og påviste at Lissabons red nettopp var skapt til at denne gjendøperen skulle drukne der.
Mens han utviklet hele beviset etter logikkens lover, brakk skipet i to og alle omkom, unntatt Pangloss, Candide og matrosen som hadde latt den edle gjendøperen gå til bunns. Kjeltringen svømte som en fisk og reddet seg lykkelig i land, mens Pangloss og Candide fløt inn på en planke.
Da de hadde summet seg litt, bega de seg til Lissabon. De hadde litt penger på seg og håpet at de skulle unngå sultedøden, når de nå var sluppet levende fra orkanen.

Men neppe hadde de satt foten på byens grunn, nedbøyd av sorg over sin velgjørers død, før de kjente jorden skjelve under seg og så havet stå i kok på havnen. Alle skip som lå for anker der ute forsvant i bølgene, hvirvlende skyer av ild og aske slo inn over gater og torv, husene styrtet sammen, takene falt ned i kjellerne og kjellerne sprang i luften. Tredve tusen innbyggere i alle aldre og av begge kjønn ble begravd under ruinene.
Matrosen plystret, og svor:
«Her skal det bli penger å tjene !»
Pangloss sa:
«Hva kan det være for en tilstrekkelig grunn til dette fenomen?»
Candide utbrøt:
«Dette må da være dommedag !»

Matrosen styrtet seg uten videre inn i flammene og våget livet for å finne penger, --- fant en del, stakk dem i lommen, drakk seg full, sov rusen ut, kjøpte seg en gladelig gunst hos den første og den beste lettlivete pike på en branntomt midt iblant de døde og sårete.
Pangloss nappet ham imidlertid i ermet: «Beste venn,» sa han, «dette er ikke pent av Dem, De krenker den almene fornuft, De bruker Deres tid på en ubeleilig måte».
«Død og salte !» svarte mannen. «Jeg er sjømann og født i Batavia. Fire ganger har jeg vært i Japan og trampet på korset, kom ikke her med sprøyt og den almene fornuft !»
Candide hadde imens fått en del sten i hodet og lå utstrakt på gaten under søppel og grus. Han sa til Pangloss:
«Akk ! Gå og hent litt vin og olje til meg, for jeg tror jeg dør.»
«Dette jordskjelvet er ikke noe enestående fenomen,» svarte Pangloss, «i fjor ble byen Lima i Amerika hjemsøkt av en lignende rystelse. Den samme årsak har altså samme virkning: Der finnes sikkert en underjordisk svovelåre som strekker seg mellom Lissabon og Lima.»
«Det er høyst sannsynlig,» svarte Candide, «men for Guds skyld, hent litt vin og olje !»«Hvabehager — sannsynlig?» svarte filosofen. «Jeg påstår tvertimot at tingen er bevist.» Candide mistet bevisstheten, og Pangloss gikk bort til en vannpost i nærheten og hentet vann til ham.
Dagen efter fant de noe småtteri å tygge på mens de krøp mellom ruinene, og så kom de litt til krefter igjen. Siden hjalp de til med redningsarbeidet blant dem som hadde unngått døden.
En del borgere av staden, som de hadde brakt hjelp, bevertet dem efterpå så godt det lot seg gjøre under slike ulykkelige omstendigheter. Men det var allikevel et sørgelig gjestebud: gjestene satt og dryppet tårer i maten. Pangloss trøstet dem med at slik og ikke annerledes måtte det være.
«For,» sa han, «alt dette er allikevel det beste som kunne hende. Når det først finnes en underjordisk vulkan her i Lissabon, så kan den ikke være noe annet sted, eftersom en og samme ting umulig kan være mer enn ett sted på samme tid og alt dessuten er ordnet på det beste.»
Ved siden av Pangloss satt en liten sortkledd herre som var ansatt i inkvisisjonen. Han tok høflig til orde og sa:
«Herren tror øyensynlig ikke på arvesynden? For hvis alt er ordnet på det beste, kan det jo hverken forekomme syndefall eller evig straff.»
«Jeg ber Deres Eksellense underdanigst om forlatelse,» svarte Pangloss med enda mer utsøkt høflighet. «Jeg tror på begge deler, for både menneskets syndefall og forbannelsen måtte nødvendigvis innføres i den beste av alle tenkelige verdner.»
«Herren tror altså ikke på menneskets frie vilje ?»
«Jeg må atter be Deres Eksellense unnskylde meg,» sa Pangloss. «Det er ingen motsetning mellom vår frie vilje og den absolutte nødvendighet. For det er nødvendig at vi har vår frihet, eftersom den forutbestemte vilje ....
Pangloss var midt i utredningen, da den sortkledde gjorde et tegn til sin væpnete tjener som nettopp skulle til å skjenke ham et glass portvin.