'Fedrelandske forfattere'


av Camilla Collett (1877)



Hva standpunkt inntar v√•re fedrelandske diktninger og romaner i sin oppfatning av kvinnen og den stilling hun b√łr innta i samfunnet?
Akkurat det samme standpunkt som v√•r unge sivilisasjon inntar til den gammeleuropeiske, som den gr√łnne, spirende kart inntar til den r√•tnende frukt.
Jeg vil antyde tvenne stadier i denne oppfatning.
Den noksom kjente, gammelhevdede, v√•re fedres kvinneideal, kvinneresignasjonen i snollede kapper og n√łkkelknippet i beltet -senerehen under spor av p√•virkning av en nyromantisk mer skjerpet torturlysten retning. I ingen av disse m√• slutningstabl√•et mangle. Hvem kjenner ikke slutningstabl√•et der er blitt typisk i alle diktninger av den art? ... En h√łytidelig forbrenning av skyldpapirene, der kaster et flammende skj√¶r p√• et blekt, smerteforklaret ansikt og et par √•pne, tilgivende armer!
Vi kommer s√• til overgangsstadiet. Her ble det v√•re yngre dikteres oppgave √• drive dette martyrskap ut til det punkt hvor det brister og begynner √• vekke mistro. Er dette r√łrende eller oppr√łrende?
Hos Ibsen manifesterer seg fremstillingen av kvinneoppofrelse i en raffinert sjeleviviseksjon, som i hin scene i Brand hvor hustruen formenes endog den lindring √• s√łrge over sitt barn og skue ut av vinduet til dets grav, en grav som dette mer enn alminnelig hodebryende sp√łrsm√•lstegn av en Ibsensk helt selv p√• et vis har gravd for det. - Men hvem har ogs√• skapt slike kvinneskikkelser som Ibsen? Man m√• g√• tilbake til Shakespeare for √• finne dem!
I Solveig m√łter oss denne stille, selvfort√¶rende rugen over noe h√•pl√łst ventet, lengst forspilt - forspilt ved egen maktesl√łshet til selv √• gripe inn, selv √• r√•de derfor, - tusener kvinners lodd her i v√•rt land! og derfor skulle det vel dobbelt r√łre oss? .. .
Nei, vi vil ikke mer r√łres derav Vi vender oss uvillig bort fra denne rynkede, forgremmede trofasthet der har sittet med hendene i kors, stirrende p√• en plett og ventet p√• - Per Gynt, den gamle Per Gynt, - Egoismen i sin avfeldighet, n√•r den, g√•tt trett i sin umettelighet, endelig raver hjemover. Den traurige skikkelse hist, det er ikke Solveig hin fagre, som vi sist s√• ved dansen. Den Solveig vendte seg med gru bort fra den foraktelige. Den traurige skikkelse der, det er v√•r egen, kj√¶re, hjemmef√łdte kvinnelighet, der har overlevd seg selv og n√• sitter og venter p√• den trollmann der med sin stav skal gjengi den sunnhet og kraft, og denne trollmann, denne befrier, er ingen annen enn - Ibsen selv
Ja, Ibsen selv Hva har han vel tenkt og f√łlt da han manet disse s√łrgelige skygger fra v√•rt kvinneliv frem - selv skremt av dem?
Hans senere diktning vil gi svaret. Hvor begeistret hilste vi ikke Ibsens kvinneskikkelser i hans oldtidsdramaer! Her var hengivelsen paret med vilje og karakter; hun lystret ikke alene, men hun foreskrev, hun grep selv inn; hun gav ikke alene, men hun mottok også; hun tilgav, men som en dronning tilgir, ikke en pisket slavinne.
Ogs√• hos A. Munch m√łter oss denne selvstendighet, kun mer mildnet, i hine historiske hustruskikkelser, fruene fra de gamle herreseter, fra Akershus, fra Hamar, senere i Lady Russel og flere ... V√•re dagers kvinnetype er sunket, det er visst.
Hos Bj√łrnson trer ogs√• prektige fortidskvinner opp; men han beh√łver blott √• dale ned i tidene, s√• smelter dette mer sterktpregede, karakterfulle sammen, inntil det har avrundet seg til v√•r tids kvinneideal likeoverfor mannen, - hovedchiffrets ydmyke null. Vi vil blott holde oss til en type i hans senere diktning: hustruen. I fru Tjelde, i hans siste utkomne skuespill En Fallit, har vi idealet av en s√•dan from, passiv hustruelighet, ganske etter fedrelandsk ter. Her st√•r vi ansikt til ansikt med n√łkkelknippet i beltet og den pyntelige, nystr√łkne kappe, hvorunder vi m√• tenke oss et par bleke, forv√•kede √łyne og en munn der er strammet bekymret sammen under en lang, pinlig taushets√łvelse. Den slags hustruer er s√• inderlig rotfestet i v√•r bevissthet som det ene m√łnsterverdige at dikterne enn√• med hell kan benytte dem.
En annen sak er det, om de tjener dem som det demoraliserende prinsipp i diktningen, likesom de ufeilbarlig gj√łr det i realiteten i livet. Hadde disse gode, r√łrende fru Tjelder v√¶rt hva de skulle og burde v√¶rt, sine menns r√•dgivere og fortrolige, v√¶rt dem den varslende som den ansporende, den rosende som den refsende stemme, s√• ville det - hvem vet! - kunnet avvende mangen en s√łrgelig livsfallitt.
Jeg har Bj√łrnson sterkt mistenkt for at denne oppfatning har demret i ham da han nedskrev sitt drama, og at den n√•dde til full klarhet da han f√łrste gang s√• det p√• scenen. Mon ikke? At Jonas Lie √ėrer til dem av v√•r tids diktere der forbereder en ny, mer verdig oppfatning av kvinnen og hennes stilling, kan ikke overraske oss; han er dertil en for sann f√łlelsens mann. Men ogs√• hos ham - la oss blott holde oss til hans siste roman, Lodsens Hustru - m√• denne erkjennelse innvinnes gjennom lange, knugende skildringer av et forkuet, mishandlet hustruliv
Men vi ånder opp etter trykket; den forkuede hustru vinner tilsist opp til selvstendighet og viljestyrke, og forfatteren beroliger oss med at mannen finner seg inderlig vel derved, og alt ender godt.



6.851.332  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!