'Fedrelandske forfattere'


av Camilla Collett (1877)

Hva standpunkt inntar våre fedrelandske diktninger og romaner i sin oppfatning av kvinnen og den stilling hun bør innta i samfunnet?
Akkurat det samme standpunkt som vår unge sivilisasjon inntar til den gammeleuropeiske, som den grønne, spirende kart inntar til den råtnende frukt.
Jeg vil antyde tvenne stadier i denne oppfatning.
Den noksom kjente, gammelhevdede, våre fedres kvinneideal, kvinneresignasjonen i snollede kapper og nøkkelknippet i beltet -senerehen under spor av påvirkning av en nyromantisk mer skjerpet torturlysten retning. I ingen av disse må slutningstablået mangle. Hvem kjenner ikke slutningstablået der er blitt typisk i alle diktninger av den art? ... En høytidelig forbrenning av skyldpapirene, der kaster et flammende skjær på et blekt, smerteforklaret ansikt og et par åpne, tilgivende armer!
Vi kommer så til overgangsstadiet. Her ble det våre yngre dikteres oppgave å drive dette martyrskap ut til det punkt hvor det brister og begynner å vekke mistro. Er dette rørende eller opprørende?
Hos Ibsen manifesterer seg fremstillingen av kvinneoppofrelse i en raffinert sjeleviviseksjon, som i hin scene i Brand hvor hustruen formenes endog den lindring å sørge over sitt barn og skue ut av vinduet til dets grav, en grav som dette mer enn alminnelig hodebryende spørsmålstegn av en Ibsensk helt selv på et vis har gravd for det. - Men hvem har også skapt slike kvinneskikkelser som Ibsen? Man må gå tilbake til Shakespeare for å finne dem!
I Solveig møter oss denne stille, selvfortærende rugen over noe håpløst ventet, lengst forspilt - forspilt ved egen maktesløshet til selv å gripe inn, selv å råde derfor, - tusener kvinners lodd her i vårt land! og derfor skulle det vel dobbelt røre oss? .. .
Nei, vi vil ikke mer røres derav Vi vender oss uvillig bort fra denne rynkede, forgremmede trofasthet der har sittet med hendene i kors, stirrende på en plett og ventet på - Per Gynt, den gamle Per Gynt, - Egoismen i sin avfeldighet, når den, gått trett i sin umettelighet, endelig raver hjemover. Den traurige skikkelse hist, det er ikke Solveig hin fagre, som vi sist så ved dansen. Den Solveig vendte seg med gru bort fra den foraktelige. Den traurige skikkelse der, det er vår egen, kjære, hjemmefødte kvinnelighet, der har overlevd seg selv og nå sitter og venter på den trollmann der med sin stav skal gjengi den sunnhet og kraft, og denne trollmann, denne befrier, er ingen annen enn - Ibsen selv
Ja, Ibsen selv Hva har han vel tenkt og følt da han manet disse sørgelige skygger fra vårt kvinneliv frem - selv skremt av dem?
Hans senere diktning vil gi svaret. Hvor begeistret hilste vi ikke Ibsens kvinneskikkelser i hans oldtidsdramaer! Her var hengivelsen paret med vilje og karakter; hun lystret ikke alene, men hun foreskrev, hun grep selv inn; hun gav ikke alene, men hun mottok også; hun tilgav, men som en dronning tilgir, ikke en pisket slavinne.
Også hos A. Munch møter oss denne selvstendighet, kun mer mildnet, i hine historiske hustruskikkelser, fruene fra de gamle herreseter, fra Akershus, fra Hamar, senere i Lady Russel og flere ... Våre dagers kvinnetype er sunket, det er visst.
Hos Bjørnson trer også prektige fortidskvinner opp; men han behøver blott å dale ned i tidene, så smelter dette mer sterktpregede, karakterfulle sammen, inntil det har avrundet seg til vår tids kvinneideal likeoverfor mannen, - hovedchiffrets ydmyke null. Vi vil blott holde oss til en type i hans senere diktning: hustruen. I fru Tjelde, i hans siste utkomne skuespill En Fallit, har vi idealet av en sådan from, passiv hustruelighet, ganske etter fedrelandsk ter. Her står vi ansikt til ansikt med nøkkelknippet i beltet og den pyntelige, nystrøkne kappe, hvorunder vi må tenke oss et par bleke, forvåkede øyne og en munn der er strammet bekymret sammen under en lang, pinlig taushetsøvelse. Den slags hustruer er så inderlig rotfestet i vår bevissthet som det ene mønsterverdige at dikterne ennå med hell kan benytte dem.
En annen sak er det, om de tjener dem som det demoraliserende prinsipp i diktningen, likesom de ufeilbarlig gjør det i realiteten i livet. Hadde disse gode, rørende fru Tjelder vært hva de skulle og burde vært, sine menns rådgivere og fortrolige, vært dem den varslende som den ansporende, den rosende som den refsende stemme, så ville det - hvem vet! - kunnet avvende mangen en sørgelig livsfallitt.
Jeg har Bjørnson sterkt mistenkt for at denne oppfatning har demret i ham da han nedskrev sitt drama, og at den nådde til full klarhet da han første gang så det på scenen. Mon ikke? At Jonas Lie Ører til dem av vår tids diktere der forbereder en ny, mer verdig oppfatning av kvinnen og hennes stilling, kan ikke overraske oss; han er dertil en for sann følelsens mann. Men også hos ham - la oss blott holde oss til hans siste roman, Lodsens Hustru - må denne erkjennelse innvinnes gjennom lange, knugende skildringer av et forkuet, mishandlet hustruliv
Men vi ånder opp etter trykket; den forkuede hustru vinner tilsist opp til selvstendighet og viljestyrke, og forfatteren beroliger oss med at mannen finner seg inderlig vel derved, og alt ender godt.



oppdatert 11.05.2018
Page visited 19322 times
Totalt:
6.509.737  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo




Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!