'Karen'


Alexander Kielland (1882)



Der var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen. Hun var alene om opvartningen; for kromannens kone gikk næsten alltid omkring og lette efter sine nøkler. Og der kom mange i Krarup Kro; - både folk fra omegnen, der samledes, når det mørknet om høstaftenen og satt i krostuen og drakk kaffepunsjer sådan i almindelighet uten nogen bestemt hensikt, men også reisende og veifarende, der kom trampende inn - blå og forblåste, for å få sig noget varmt, der kunde holde livet oppe til næste kro.

Men Karen kunde alllikevel klare det hele, skjønt hun gikk så stille og aldri syntes å ha hastverk.
Hun var spinkel og liten - ganske ung, alvorlig og taus, så der var ingen morskap ved henne for de handelsreisende. Men skikkelige folk, som gikk i kroen for alvor og som satte pris på at kaffen servertes hurtig og skollende het, de holdt desto mere av Karen. Og når hun smøg sig frem mellem gjestene med sitt brett vek de tunge vadmelskropper til side med en uvanlig fart, der blev gjort vei for henne, og samtalen sluknet for et øieblikk, alle måtte se efter henne, hun var så nydelig.
Karens øine var av de store grå, der på en gang syntes å se og å se langt - langt forbi; og øienbrynene var høit buet likesom i forundring.

Derfor trodde fremmede at hun ikke riktig forstod hvad de bad om. Men hun forstod godt og tok ikke feil. Det var bare noget underlig over henne allikevel, - som om hun så langt ut efter noget - eller lyttet - eller ventet - eller drømte.
Vinden kom vestenfra over lave sletter. Den hadde veltet lange tunge bølger henover Vesterhavet; salt og våt av skum og fråde hadde den kastet sig inn over kysten. Men i de høie klitter med det lange marehalm var den blitt tørr og full av sand og litt trett, så da den kom til Krarup Kro, var det nettop så vidt, at den kunde få portene op til reisestallen.

Men op for de, og vinden fylte det store rum og trengte inn ad kjøkkendøren, som stod på klem. Og til slutt blev der et sådant press av luft, at portene i den annen ende av stallen også sprang op, og nu for vestenvinden triumferende tvers igjennem, svinget lykten, som hang i taket, tok huen av stallkaren og trillet den ut i mørket, blåste teppene over hodet på hestene, blåste en hvit høne ned av pinnen og oppi vanntrauet. Og hanen opløftet et fryktelig skrål, og karen bante, og hønsene skrek, og i kjøkkenet kvaltes de av røk, og hestene blev urolige og slo gnister av stenene; selv endene, som hadde trykket sig sammen nær krybbene, for å være de første til de spilte korn, tok på å snadre, og vinden bruste gjennem med en helvedes alarm, inntil der kom et par mann ut fra krostuen, satte rygg mot portene og presset dem sammen igjen, mens gnistene føk dem i skjegget fra de store tobakkspiper.
Efter disse meriter kastet vinden sig ned i lyngen, løp langs de dype grøfter og tok et ordentlig tak i postvognen, som den traff en halv mils vei fra kroen.
"Det var dog et fandens jav, han alltid har for å komme til Krarup Kro, " - knurret Anders postkar og slo et klask over de svede hester.

Ti det var visst tyvende gang, at postføreren hadde latt vinduet gå ned, for å rope et eller annet op til ham. Først var det en vennskapelig invitasjon til en kaffepunsj i kroen; men efter hvert blev det tynnere med vennskapeligheten, og vinduet for ned med et smell, og ut for der nogen kortfattede bemerkninger både over hest og kusk, som Anders iallfall slett ikke kunde være tjent med å høre.

Imidlertid strøk vinden lavt langs med jorden og sukket så langt og besynderlig i de tørre lyngbusker. Det var fullmåne; men tett overskyet, så der hare lå et hvitaktig diset skjær over natten.
Bakenfor Krarup Kro lå torvmyren mørk med sorte torvskur og dype farlige hull. Og innimellem lyngtuene buktet der sig en stripe av gress, som om det kunde være en vei; men det var ingen vei for den stanset like i kanten av en torvgrav, som var større enn de andre og dypere også.

Men i gresstripen lå reven ganske flat og lurte og haren hoppe på letten fot over lyngen.
Det var lett for reven å beregne, at haren ikke vilde løpe lang ring så sent på aftenen. Den stakk forsiktig den spisse snute op og gjorde et overslag; og idet den lusket tilbake følgende vinden, for å finne et godt sted, hvorfra den kunde se, hvor haren vilde slutte ringen og legge sig ned, tenkte den selvbehagelig over, hvor ledes revene bestandig blir klokere og harene bestandig dummer og dummere.

Inne i kroen var der usedvanlig travelt, for et par handelsrei sende hadde bestilt harestek; dessuten var kromannen på auksjon i Thisted, og madamen var aldri vant til å stelle med annet en kjøkkenet. Men nu traff det sig så uheldig, at sakføreren skuld ha fatt i kromannen, og da han ikke var hjemme, måtte madame ta mot en lang beskjed og et yderst viktig brev, hvilket aldeles forvirret henne.

Ved ovnen stod en fremmed mann i oljeklær og ventet på en flaske sodavann; to fiskeopkjøpere hadde tre ganger rekvirert konjakk til kaffen; kromannens kar stod med en tom lykt og ve tet på et lys, og en lang tørr bondemann fulgte Karen engstelig med øinene: han skulde ha 63 øre igjen på en krone.
Men Karen gikk til og fra uten å forhaste sig og uten å for virres. Man skulde neppe tro, at hun kunde holde rede i alt dette. De store øine og de forundrede øienbryn var likesom spente i forventning; det lille fine hode holdt hun stivt og stille - som for ikke å forstyrres i alt det, hun hadde å tenke på. Hennes blå hvergamskjole var blitt for trang for henne, så halslinningen skar sig litt inn og dannet en liten fold i huden på halsen nedenunder håret.

"De aggerpiker er så hvite i huden'" sa den ene fiskeopkjøper; de var unge folk og talte om Karen som kjennere. Henne ved vinduet var der en mann, som så på klokken og sa: "Posten kommer tidlig i aften."
Det rumlet over brostenene utenfor; porten til reisestallen slos op, og vinden rusket igjen i alle dører og slo røk ut av ovnene. Karen smøg ut i kjøkkenet, i det samme krodøren gikk op. Postføreren trådte inn og hilste god aften. Det var en høi, smukk mann med mørke øine, sort, krøllet skjegg og et lite, kruset hode. Den lange, rike kappe av kongen av Danmarks praktfulle røde klæde var prydet med en bred krave av krøllet hundeskinn utover skuldrene. Alt det tarvelige lys fra de to parafinlamper, som hang over krobordet, syntes å kaste sig forelsket over den røde farve, der stakk så meget av mot alt det grå og sorte, som var i rummet. Og den høie skikkelse med det lille krusede hode, den brede krave og de lange purpurrøde folder blev - idet han gikk gjennem den lave, røkede krostue - til et vidunder av skjønnhet og prakt.
Karen kom hurtig inn fra kjøkkenet med sitt brett; hun bøiet hodet, så man ikke kunde se ansiktet, idet hun skyndte sig fra gjest til gjest.

Haresteken plaserte hun midt foran de to fiskeopkjøpere, hvorpå hun bragte en flaske sodavann til de to handelsreisende, som satt i stuen innenfor. Derefter gav hun den bekymrede bondemann et talglys, og idet hun smuttet ut igjen, stakk hun 63 øre i hånden på den fremmede ved ovnen.

Kromannens kone var aldeles fortvilet; hun hadde visstnok ganske uformodet funnet nøklene; men straks derpå mistet sakførerens brev, og nu stod hele kroen i det frykteligste røre: ingen hadde fått, hvad de skulde ha, alle ropte i munnen på hinannen, de handelsreisende ringet uavladelig med bordklokken, fiskeopkjøperne lo sig næsten fordervet av haren, som lå og skrevet på fatet foran dem; men den bekymrede bondemann pikket madamen på skulderen med sitt talglys, han skalv for sine 63 øre. Og i all denne håbløse forvirring var Karen sporløst forsvunnet. -Anders postkar satt på bukken; kromannens dreng stod ferdig til å åpne portene; de to reisende inne i vognen blev utålmodige, hestene også - skjønt de ikke hadde noget å glede sig til, og vinden rusket og pep gjennem stallen.

Endelig kom postføreren, som de ventet på. Han bar sin store kappe på armen, da han trådte hen til vognen og gjorde en liten undskyldning, fordi man hadde ventet. Lykten lyste ham i ansiktet; han så ut til å være meget varm, og det sa han også med et smil, idet han trakk kappen på og steg op hos kusken.
Portene gikk op og postvognen rumlet avsted. Anders lot hestene gå smått, nu hadde det jo ingen hast mere. Av og til skottet han til postføreren ved siden; han satt ennu og smilte hen for sig og lot vinden ruske sig i håret.

Anders postkar smilte også på sin måte; han begynte å forstå. Vinden fulgte vognen til veien vendte, kastet sig derpå igjen inn over sletten og pep og sukket så langt og besynderlig i de tørre lyngbusker. Reven lå på sin post, alt var på det nøieste beregnet; haren måtte snart være der.

Inne i kroen var Karen endelig dukket op igjen, og forvirringen dempedes efter hvert. Den bekymrede bondemann blev kvitt sitt lys og fikk sine 63 øre, og de handelsreisende hadde kastet sig over steken.

Madamen klynket litt; men hun skjente aldri på Karen; der var ikke det menneske i verden, som kunde skjenne på Karen. Stille og uten å forhaste sig gikk hun igjen til og fra, og den fredelige hygge, som alltid fulgte henne, bredte sig atter over den lune, halvmørke krostue. Men de to fiskeopkjøpere, som hadde fått både en og to konjakker til kaffen, var ganske betatt av henne. Hun hadde fått farve i kinnene og et lite halvskjult glimt av et smil, og når hun en enkelt gang løftet øinene for det dem gjennem hele kroppen.

Men da hun følte, at deres øine fulgte henne, gikk hun inn i stuen, hvor de handelsreisende satt og spiste og gav sig til å pusse nogen teskjeer borti skjenken. "La De merke til postføreren?" - spurte den ene av de reisende. "Nei - jeg så bare et glimt av ham; han gikk visst straks ut igjen," svarte den annen med munnen full av mat. Satans skjønn fyr! jeg har så menn danset i hans bryllup."Så - er han gift?" "Ja visst! hans kone bor i Lemvig; de har visst to barn. Hun var datter av kromannen i Ulstrup, og jeg kom just dertil bryllupsaftenen. Det var en lystig natt - kan De tro!" Karen slapp teskjeene og gikk ut. Hun hørte ikke, hvad de ropte til henne i krostuen; hun gikk over gården til sitt kammer, lukket døren og begynte halvt sanseløs å ordne sine sengklær. Hennes øine stod stive i mørket, hun tok sig til hodet, hun tok sig for sitt bryst, - hun stønnet, hun forstod ikke, - hun forstod ikke Men da hun hørte madamen så ynkelig rope: "Karen! - bitt' Karen!" - da for hun op, ut av gården, om baksiden av huset, ut - ut i heden.

I halvlyset buktet den lille gresstripe sig mellem lyngen, som om det kunde være en vei; men det var ingen vei, ingen måtte tro, det var nogen vei, for den førte like i kanten av den store torvgrav. Haren skvatt op, den hadde hørt et plask. Den for avsted, som om den var gal, i lange hopp; snart sammentrukket med benene innunder sig og ryggen krum, snart utstrakt, utrolig lang - som et flyvende trekkspill - hoppet den avsted over lyngen.

Reven stakk den spisse snute op og stirret forbauset efter haren. Den hadde ikke hørt noget plask. Ti den var kommet efter alle kunstens regler smygende på bunnen av en dyp grøft; og da den ikke var sig nogen feil bevisst, kunde den ikke begripe sig på haren. Lenge stod den med hodet oppe, bakkroppen senket og den store buskede hale gjemt i lyngen, og den begynte å tenke over, om det er harene, som blir klokere, eller revene, som blir dummere. Men da vestenvinden hadde løpet et langt stykke, blev den til nordenvind, siden til østenvind, derpå til sønnenvind og til slutt kom den igjen over havet som vestenvind, kastet sig inn i klitten og sukket så langt og besynderlig i de tørre lyngbusker. Men da manglet der to forundrede grå øine i Krarup Kro og en blå hvergarnskjole, som var blitt for trang. Og kromannens kone klynket mere enn nogensinne; hun kunde ikke forstå det, - ingen kunde forstå det, undtatt Anders postkar - og en til.- Men når gamle folk vilde gi ungdommen en riktig alvorlig advarsel, pleiet de gjerne å begynne således: "Der var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen -"



6.862.601  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!