Oppdatert: 23.11.21
'To menn i isen' av Tore E. Vorren

Eksamensoppgave: NOR-3180 Arktisk litteratur – H2004 (UiT)


  1. Innledning
  2. Kort presentasjon
  3. Generell analyse
  4. Personskildring
  5. Drøfting
  6. Etterord
  7. Kilder
Innledning
Jeg har valgt å konsentrere meg om boka "To menn i isen" av Tore E. Vorren. Bakgrunnen for dette valget er flersidig. Gjennom skildringen av to markante hovedpersoner får Vorren fram ulike sider ved aktivitetene i våre polare nærområder. I tillegg til en levende og detaljert miljøskildring og en relativt lav fagterminologisk terskel bidrar forfatterens beskrivelse av de to hovedpersonenes "egenskaper, holdninger og drivkrefter" til å gi boka kvaliteter som plasserer den i grenselandet mellom fagbok og fiksjon. "To menn i isen" appellerer følgelig til et langt større publikum enn det rent polarfaglige, noe som trolig har vært hensikten allerede i utgangspunktet. Utfordringen i arbeidet med en tekst som lett kan oppfattes som ren ishavshistorie, blir å trekke fram sider ved boken som kan ha spesifikt norskfaglige kvaliteter. I arbeidet med dette søker jeg blant annet å framheve ulike egenskaper ved teksten som antyder at den kan ha et mer allmenngyldig og tidløst tema enn forfatteren har hatt i tankene da boken ble skrevet.

Kort presentasjon
"To menn i isen" er, som nevnt ovenfor, skrevet av Tore E. Vorren, og boka ble utgitt av Gyldendal i 1993. På overflateplanet dreier handlingen seg primært om to fangstmenn fra Tromsø, Elling Carlsen og Sivert Tobiesen. Vi følger disse to fra de blir født i Tromsø i henholdsvis 1819 og 1821 fram til Carlsens triumferende hjemkomst etter å ha deltatt som harpuner på en østerriksk-ungarsk Nordpolsekspedisjon ombord på skipet ”Admiral Tegetthof”, og Tobiesens tragiske død innefrosset med fangstskuta "Freya" i isen ved Birka nord på Novaja Semlja i 1872. Den vekslende skildringen av de to ishavspionerene gir leseren en til tider detaljert og følelsesfyllt innføring i de enorme strabaser og farer denne generasjonen av norske fangstmenn i ishavet hadde å stri med.
I forordet uttrykker forfatteren forholdsvis klart at bokas tema er de gamle fangstskippernes innsats i forbindelse med praktisk utnyttelse og vitenskaplig kartlegging av Arktis. Med dette som utgangspunkt har Vorren så valgt de to ovennevnte pionerene som representanter for en hel generasjon av norske fangstskippere. Dette valget har Vorren trolig tatt for å få fram flest mulig ulike sider ved virksomheten i Arktis. Ulikhetene mellom de to hovedpersonene, samt det faktum at den ene seiret mens den andre tapte, gir et godt utgangspunkt for å belyse spennvidden i de enorme utfordringene denne generasjonens fangstskippere og ishavspionerer stod overfor, og hvor lite det var som skilte mellom tragedie og suksess. I tillegg gir denne rammen omkring teksten muligheter for tolkninger ut over den umiddelbart konkrete, og åpner dermed for ulike tematiske tilnærminger.

Generell analyse
Teksten er organisert i tre klart adskilte deler som igjen inneholder et økende antall kapitler. Helhetlig sett har hver del sin helt bestemte funksjon. I den første delen møter vi begge hovedpersonene ombord i hver sin båt i isen ved Novaja Semlja.
I den andre delens fem kapitler gir forfatteren oss innblikk i utvalgte hendelser i hovedpersonenes barndom, ungdom og voksne liv. Med unntak av kapitlet "Bøkker og hvalfanger", som i sin helhet er konsentrert om Tobiessen, møter vi vekselvis begge hovedpersonene i samtlige av kapitlene i del to. Ved avslutningen av denne delen har vi i realiteten kommet fram til det dramatiske høydepunktet vi fikk presentert i den innledende delen.
Del tre består av sju kapitler samt en epilog. Med unntak av epilogen skildrer disse kapitlene relativt detaljert overvintringen ombord i "Freya" og "Admiral Tegetthof" vinteren 1872. Hvert av de fem første kapitlene i denne delen presenterer utviklingen ombord i begge skutene. I kapittel fire, "Den tunge våren", dør Tobiessen, og i kapittel fem, "-Kjære Moder", dør sønnen Jakob. De to resterende kapitlene dreier seg følgelig kun om Elling Carlsen og mannskapet ombord i "Admiral Tegetthof".

Del en består som nevnt ovenfor kun av ett kapittel der hovedfunksjonen er å sette handlingen i gang. Forfatteren tar her et interessant grep ved å avvike fra den ellers kronologiske framstillingen med å skildre opptakten til den avgjørende sluttscenen. I dette forholdsvis korte kapitlet møter vi de to hovedpersonene, Sivert Tobiessen og Elling Carlsen, ombord på henholdsvis fangstskuta "Freya" og ekspedisjonsskipet "Admiral Tegetthof" i det øyeblikket begge skipene er i ferd med å fryse fast i isen ved Novaja Semlja. Denne vekslende presentasjonen av ulike sider ved hovedpersonenes liv og utvikling gjennomfører forfatteren forholdsvis konsekvent gjennom samtlige kapitler i boka. I ettertid ser leseren at Vorren i den innledende delen har valgt å begynne boka med det mange vil oppfatte som tekstens mest markante dramatiske høydepunkt. Ved å begynne historien 'in medias res' samt velge en personal tredjepersonssynsvinkel i åpningsscenen lykkes Vorren i å sette leseren direkte inn i den svært bekymringsverdige og dramatiske situasjonen Tobiessen og hans mannskap befinner seg i. Dette skaper spenning og forventning og stimulerer leserens fantasi til å igangsette "en konstruktiv prosess [som] er inspirert av forventninger som konstruerer og samler frøene til det som skal komme ... og får dette til å bære frukt"
Den stiltonen vi møter i den innledende delen av boka, har Vorren til en viss grad valgt å gjennomføre i hele verket. Med utgangspunkt i det faktum at forfatteren av profesjon har sitt virke innen naturvitenskapene ville det være nærliggende å forvente en strengt nøktern, objektiv og naturvitenskaplig tilnærming til det valgte emneområdet. Allerede etter å ha lest begynnelsen av bokas del en, skjønner leseren at dette ikke er tilfelle. Jeg vil i det følgende trekke fram ulike sider ved tekstens komposisjon og form som er lite forenlig med den skrivemåten som benyttes i tradisjonell fagvitenskaplig litteratur og som gir den kvaliteter vi vanligvis forbinder med prosadiktning. I utgangspunktet må det allikevel slås fast at de rent informative aspektene ved teksten i det store og hele er verifiserbare, noe som også klargjøres i forordet: "I det alt vesentlige bygger boken på faktiske, dokumenterbare hendelser"
I det samme forordet kommer det også fram at "I noen tilfeller har forfatteren tatt den frihet å tolke tanker, følelser og rekonstruere sannsynlig hendelsesforløp".2 Dette kommer som nevnt ovenfor klart fram i bokas innledende kapittel. Vorrens utfordring som en forfatter med naturvitenskaplig bakgrunn som ønsker å formidle primært historisk faktastoff til et bredt publikum, har vært å finne fram til en stil som virker umiddelbart engasjerende, og som holder fast på leserens oppmerksomhet gjennom hele boka. Det er her fristende å vise til den gamle AIDA-regelen innenfor reklamesjangeren (Attention – Interest – Desire – Action). Hovedutfordringen for forfatteren i den skrivesituasjonen han har befunnet seg i, har nettopp vært å skape en umiddelbar oppmerksomhet, interesse og lyst hos leseren som igjen skulle stimulere trangen til å lese videre. Fenomenologen Wolfgang Iser hevder at forventningene som produseres hos leseren av en tekst ikke skal innfris. Skjer det, dreier det seg ikke om en ekte litterær tekst. "Ad denna anledning är förväntningar så gott som aldrig uppfyllda i sant litterära texter ... För ju mer en text individualiserar eller bekräftar en förväntning, som den från början har uppväckt, desto mer uppmärksamma blir vi på dess didaktiska syfte, ... "
Her møter Vorren sin store utfordring. Svært forenklet hevder Iser at lesersubjektets forventninger ikke skal innfris i en litterær tekst, da endrer den karakter til å bli av didaktisk art. Spørsmålet man så kan stille seg er hvorledes forfatteren skal klare å produsere delvis uinnfridde leserforventninger i forhold til en tekst om konkrete personer og hendelser og som bygger på verifiserbare historiske fakta.
Som nevnt blir Vorrens løsning på denne utfordringen flersidig. Han tar i utgangspunktet et klart kompositorisk grep ved å la leseren umiddelbart få møte opptakten til den ene hovedpersonens tragedie og den andres suksess uten at leserens "förväntningar" i særlig grad oppfylles. Gjennom samtlige fem kapitler i bokens neste del holdes man uvitende om hvorledes det egentlig gikk med de to mennene man etter hvert lærer så godt å kjenne. Først på side 69, i bokens siste del, føres vi på nytt inn i den dramatiske situasjonen vi forlot på side 16, for så gradvis å følge dem framover mot den dramatiske avslutningen.
I tillegg til på denne måten å omstrukturere handlingens overveiende kronologiske gang benytter Vorren seg også av andre kompositoriske virkemidler for å unngå at leseren blir oppmerksom på tekstens "didaktiska syfte". Han gir både synsvinkel, bildebruk, syntaks og ordvalg en klart subjektiv vinkling i tillegg til at også miljø- og personskildringen legges fjernt fra den didaktisk naturvitenskaplige framstillingsformen.
Vitenskapsmannens objektivt iakttakende, beskrivende og konkluderende språkføring vil ofte kreve en autoral refererende synsvinkel. I sin tekst har Vorren gjort andre valg. Som jeg allerede har påpekt, åpner boka med en personal tredjepersonsynsvinkel: "Sivert Tobiesen, skipperen på jakten 'Freya', myser gjennom snefokket som driver inn fra nordvest. Dette ser ikke bra ut. " Den gjennomgående synsvinkelen i boka er autoral allvitende, noe som sammen med små innslag av tredjepersonssynsvinkel gir forfatteren mulighet til å igangsette langt mer intense spennings- og forventningsskapende prosesser hos leseren enn han ville ha oppnådd ved å skrive rent refererende.
I en bok fra polområdene vil naturlig nok naturskildringene stå sentralt.
Isen og de barske klimatiske forholdene er noe begge våre hovedpersoner må forholde seg til. De har sitt virke i en verden der tilfeldigheter, små feil og vanligvis ubetydlige uregelmessigheter, både av praktisk art så vel som med hensyn til personlige egenskaper, kan resultere i dramatiske konsekvenser for enkeltindividene. Mye av det som skjer, skyldes stormer og fullstendig uventet isgang, og kan således avskrives som et resultat av naturens gang i polområdene. Til tider inntreffer det allikevel hendelser som får katastrofale konsekvenser delvis på grunn av dårlige forberedelser kombinert med menneskelig overmot. Tobiesens skjebne på Novaja Semlja kunne vært unngått om han hadde innsett det dristige i å utfordre isen under så vanskelige forhold med såpass dårlig utrustning. Dette kommer jeg for øvrig tilbake til senere i besvarelsen. Det er i denne sammenhengen fristende å presse en mer filosofisk betraktning inn i diskusjonen om naturskildringen i boken enn Vorren trolig selv har hatt i tankene da han skrev den. Heves hovedhandlingen i boka opp fra den til tider svært detaljerte beskrivelsen av livet i isen til et mer allmenmenneskelig plan, vil man kunne ane en konflikt av tidløs art. Da blir ikke boken kun en skildring av to ishavspionerer i deres daglige kamp mot en nådeløs natur, men snarere et arktisk eksempel på legenden om Ikaros der Tobiesen representerer hybris. I overmot krysser han de grensene som gudene har satt for menneskene , og han styrter i døden. Med dette utgangspunktet får miljøskildringen i boka en adskillig videre funksjon enn det som trolig er tilsiktet fra forfatterens side. Bokens tema kan da endre seg fra kun å være "de gamle fangstskippernes innsats i forbindelse med praktisk utnyttelse og vitenskaplig kartlegging av Arktis " til å bli en langt mer allmenngyldig presentasjon av menneskenes kamp mot potensielt destruktive "egenskaper, holdninger og drivkrefter" i sin egen natur. Dette vil da dreie seg om personlige karaktertrekk som er positive og konstruktive så lenge de holdes under bevisst kontroll, men som raskt kan vise seg å bli direkte ødeleggende straks enkeltindividet mister hodet og i rent overmot lar kreftene i seg løpe løpsk.
Med en slik tematisk tilnærming vil våre to ishavspionerer framstå som symboler på det sårbare mennesket i kamp mot krefter det i liten grad forstår, og i enda mindre grad kan kontrollere. Drivisen i polhavet symboliserer i denne sammenhengen kreftene. Uten sammenlikning for øvrig er det fristende å trekke en parallell til "Is-slottet" av Tarjei Vesaas. Der har også isen funksjon som noe nedbrytende og farlig, som samtidig virker tiltrekkende på menneskene. Ungjenta Unn, som lar seg friste til å gå inn i isen, utsettes for de destruktive kreftene, og hun fryser i hjel (i sitt eget sinn). Trolig utilsiktet har Vorren utstyrt boken sin med et rikt utvalg av bilder og symboler som lett kan settes inn i den noe utvidede tolkningen jeg her viser til. Fangstmennene og pionerene beveger seg over opprørt hav i sine mer eller mindre skrøpelige båter og de må stadig foreta valg som kan vise seg å ha langt større konsekvenser enn antatt, ja endog innebære et være eller ikke-være for den enkelte. Det skal ikke mye fantasi til for å trekke paralleller til menneskenes ferd gjennom livet der vi kontinuerlig står i fare for å bli knust av, eller fryse inne i, kjente eller ukjente destruktive sider ved vår egen psyke. Med utgangspunkt i en slik tematikk framstår Sievert Tobiesen som den som tapte denne kampen, mens Elling Carlsen viste seg å være den som hadde styrke til å seire. Videre kan man i denne sammenhengen hevde at forfatteren gjennom hele boken tar de nødvendige fiktive grep for å kontrastere hovedpersonene og deres "menneskelige egenskaper, holdninger og drivkrefter" for dermed å underbygge og klargjøre tematikken for leseren. Dette forholdet vil jeg komme nærmere inn på under personskildringen nedenfor.
Hovedhensikten med denne mer allmenngyldige tilnærmingen til bokens tematikk er primært å vise at også en tilsynelatende enkel og konkret skildring fra polområdene "er produktivitet", det vil si "scenen for en produksjon der tekstprodusenten og leseren møtes". "Den [teksten] dekonstruerer språket" og "rekonstruerer et annet språk". I mine øyne er det sentralt at man som lesersubjekt i arbeidet med rekonstruksjonen "oppfatter teksten som polysemisk rom, der flere mulige betydninger krysser hverandre". Jeg legger følgelig det utvidete tekstbegrepet til grunn for denne måten å forstå tekst. Enhver tekst har i seg elementer fra andre diskurser, og en forutsetning for å føle at man 'forstår' teksten er at man i den kan se slike 'elementer'. Som lesersubjekt utfordres jeg av Vorrens tekst til å produsere ny tekst ved å tilnærme meg den opprinnelige metaforisk.

Personskildring
Hele teksten er bygget opp rundt to klart markerte mannlige hovedpersoner, Elling Carlsen og Sievert Tobiesen. Den gjennomførte vekslingen i beskrivelsen av disse to gjennom mesteparten av teksten gjør det relativt enkelt å sammenlikne "de menneskelige egenskaper, holdninger og drivkrefter forfatteren tillegger" dem. Generelt sett er det maskuline normer som skildres i hovedmengden av polarlitteratur, det være seg fiksjon eller mer realistiske skildringer av livet i isen. Et eksempel på den førstnevnte sjangeren kan være "Orions belte" av Jon Michelet, mens "Henry Rudi – Isbjørnkongen" av Lars Normann Sørensen er et godt eksempel på den sistnevnte. Mens "Orions belte" leverer en forholdsvis svulstig, til tider patetisk mannssjåvinisme, briljerer "Henry Rudi – Isbjørnkongen" med sitt lune, "guttebokaktige" innhold og sin naturlige og realistiske språktone. Men, uansett hva man måtte mene om polarlitteraturen, fiksjon eller ei, så er brorparten preget av at forfatterne har lagt maskuline verdier som en ramme omkring det meste som skildres, og da kanskje særlig med hensyn til personskildringen. "To menn i isen" utgjør ikke noe unntak fra denne generelle tendensen. Det er allikevel sider ved personskildringen i denne boka som på ulike måter skiller den noe fra den øvrige polarlitteraturen. En vesentlig årsak til dette er at Vorren har valgt å skildre to menneskelig sett såpass ulike polarpionerer som er født i samme by så godt som samtidig og som på hvert sitt vis fangster i og utforsker de samme arktiske områdene.
Det er i denne sammenheng sentralt å merke seg den delen av oppgaveteksten som understreker "de menneskelige egenskaper, holdninger og drivkrefter forfatteren tillegger en eller flere av de sentrale mannlige aktørene". Det følgelig i denne sammenheng uinteressant å drøfte om det bildet Vorren gir, er realistisk eller ei. Som lesere har vi liten anledning til å etterprøve Vorrens presentasjon av de to hovedpersonene, noe det heller ikke spørres om i oppgaveteksten. Det er forfatterens subjektive beskrivelse av Carlsen og Tobiesen som er det sentrale. I utgangspunktet er det derfor relevant å kartlegge den funksjonen Vorren i utgangspunktet må ha ønsket å gi disse to sentrale aktørene. Har han ønsket å trekke fram to relativt ulike mennesketyper for å sette dem opp mot hverandre i en komparativ kontraststudie, eller er hovedformålet å gi et bilde av to samtidige livsløp innenfor samme næring som sammen skal gi et dekkende bilde av sentrale sider ved norske fangstmenns og pionerers farefulle virksomhet i våre polare nordområder. Etter min mening er det sistnevnte Vorren sitt utgangspunkt og intensjon der han sitter og skriver ombord i den tyske isbryteren "Polarstern" på vei mot Nordpolen i 1991.
Det fysiske og sosiale oppvekstmiljøet har gjerne stor betydning for de egenskapene og holdningene mennesker utvikler. Begge våre hovedpersoner vokste opp i Tromsø i 1820- og 1830-årene. Tromsø var ganske sikkert også den gang en relativt "ordinær" by med både positive og negative sider. Hvilke sider ved oppvekstmiljøet framhever så Vorren i sin skildring av Sivert Tobiesen og Elling Carlsen? Til tross for sin ubetydelige størrelse på under tusen innbyggere i 1820 hadde Tromsø kvaliteter på høyde med adskillig større havnebyer. Den geografiske beliggenheten gjorde byen til et naturlig knutepunkt for både internasjonal handel, spesielt russehandelen, i tillegg til den raskt ekspanderende fangstvirksomheten i arktis. I dette pulserende miljøet vokste de to guttene opp, noe Vorren både direkte og indirekte benytter som et utgangspunkt i beskrivelsen av de holdningene og egenskapene de utviklet. I kapitlet "I ishavsbyen" skinner det klart fram hvilke sider ved bymiljøet forfatteren ønsker å vektlegge i forbindelse med de to hovedpersonenes oppvekst. Generelt sett gir Vorren oss et klart inntrykk av at oppvekstmiljøet må ha hatt en svært sterk innvirkning på utviklingen av guttenes eventyrlyst og oppdagertrang. Med unntak av skolegangen omtaler han så godt som utelukkende virksomhet knyttet til internasjonal handel og arktisk fangstvirksomhet. Det er denne virksomheten, og disse sidene ved Tromsø som oppvekstmiljø forfatteren ønsker å vektlegge som en naturlig bakgrunn for utviklingen av de to guttenes "menneskelige egenskaper, holdninger og drivkrefter".
Det første som bør nevnes, er det faktum at skildringen av Tromsø og de to guttenes tidlige oppvekst kommer umiddelbart etter den dramatiske innledningen som ender med at begge hovedpersonene fryser fast i isen. Fra denne, nesten dommedagsaktige innledningen, føres vi rett over i et eksotisk, pulserende og varmt småbymiljø. Denne skarpe kontrasten mellom to svært ulike miljø, og to vidt forskjellige situasjoner, kan også oppfattes som en kontrast mellom gammelt og ungt liv. Uten at jeg vil komme nærmere inn på det i denne oppgaven, virker det som om forfatteren, bevisst eller ubevisst, bruker et typisk Bjørnsonsk virkemiddel i sammenhengen mellom hovedpersonenes skjebne og naturens gang.
I sine bestrebelser på å vise oppvekstmiljøets positive innvirkning på hovedpersonenes utvikling bruker Vorren mange virkemidler. Til tross for at Tromsø er en av våre nordligste byer har forfatteren allikevel maktet å gjøre den 'varm', ikke bare i sosial forstand, men også fysisk. Han lar guttene bade i havet, i tillegg til at de kunne bade i det enda varmere Prestvannet. Dit springer de gjennom "den grønne bjørkeskogen". Denne vektleggingen av Tromsøs positive sider gjennomsyrer både språk og innhold i hele kapitlet. Det er tydelig at forfatteren ønsker at leseren skal både "lukte" og "smake" datidens Tromsø. Dette vil jeg eksemplifisere ved å vise til sidene 19 og 20 i boka. I noen få, korte, stemningsfylte avsnitt møter vi det internasjonale, dynamiske og pulserende Tromsø. Teksten er spekket med konkrete substantiv (samer, kofter, russematroser, hår, skjegg, russeskippere, sjømenn, ulltrøyer, seilduksbukser, fisk melsekker, selskinn, isbjørnskinn, hvalrosstenner, krydder, kolonialvarer, osv.)
De konkrete substantivene 'males' ved hjelp av et stort antall assosiasjonsgivende adjektiv (stemningsfulle lyse, vakre, broket, kvite broderte, tubanliknende, osv). For å knytte det hele sammen tar Vorren i bruk et stort antall delvis verdiladde verb hvorav mange av dem er klart relatert til handling ( spasere, synge, syngende, sang, gjenlød, utfoldet seg, fylte, hang, tørke, suget, strømmet, osv). Syntaksen er her, som i boken for øvrig, preget av korte, sideordnede setninger, og synsvinkelen er autoral.
Konsentrert bruk av konkrete substantiv, positivt assosiasjonsgivende adjektiv, delvis verdiladde handlingsverb organisert i korte, sideordnede setninger gir et fortettet og dynamisk, men samtidig stemningsskapende bilde av byen
Denne noe overflatiske analysen av ordvalg og syntaks i et klart avgrenset tekstutdrag gir klare indikasjoner på at forfatteren har ønsket å beskrive hovedpersonenes bakgrunn og oppvekstmiljø som en sentral faktor i utviklingen av deres personlige egenskaper.
Til tross for guttenes relativt like oppvekstvilkår lar Vorren oss forstå at det allerede i barne- og ungdomsårene var vesentlige ulikheter å spore i deres egenskaper og holdninger, og at disse ulikhetene fulgte dem videre gjennom livet. Tobiesen hadde problemer med å sitte stille på skolen, og han fikk rett som det var tamp. Han viser i den forbindelse et opprørsk sinnelag ved å brenne tampen, noe som trolig førte til at han fikk ytterligere bank. Elling Carlsen skildres derimot som en rolig og pliktoppfyllende gutt med gode evner. Vorren gir leseren et klart inntrykk av ulikhetene mellom de to guttene i beskrivelsen av den iver de viste i forbindelse med søndagsskolen. Den "ble lite besøkt av Sivert. Elling var langt flittigere." Forfatteren understreker endog det faktum at Elling "fikk karakteren 'meget godt', mens Sivert typisk nok bare oppnådde 'godt'" (s.21)
Som voksen blir Elling Carlsen beskrevet som en sindig og nøysom mann. Relativt atypisk er også det faktum at han i tillegg til, eller på grunn av sin religiøse holdning også var avholdsmann. Ishavsskippere takket vanligvis ikke nei til en dram . Vorren kan allikevel ikke dy seg for å trekke fram en episode i forbindelse med at ekspedisjonen er i ferd med å forlate "Admiral Tegetthof" . Om det er lettelsen forbundet med avgjørelsen om å komme seg av gårde, eller spenningen knyttet til den farefulle ferden over isen mot redningen, er usikkert. Uansett bryter Carlsen et av sine prinsipper ved å drikke seg full på spriten til den zoologiske samlingen. I tillegg til et generelt avhold fra alkohol utruster forfatteren Carlsen med en naturlig autoritet. Vi hører lite eller ingenting om alvorlige konflikter mellom skipperen Carlsen og mannskapet. Hans ordre blir stort sett fulgt uten innsigelser. Forfatteren lar Carlsens sinnsro og fagkunnskap være grunnlaget for hans autoritet. Vorren trekker fram en episode fra "Admiral Tegetthof" der det stilles spørsmål ved Carlsons evner som fangstmann . Han er uheldig og avfyrer et skudd ved ladning av geværet. Skuddet antenner en liten brann i ammunisjonsdepotet, noe som i den rådende situasjonen kunne vært katastrofalt. Brannen blir slukket uten at noe skjer, og Carlsen får ingen formell kritikk. Den allvitende forfatteren lar allikevel et av besetningsmedlemmene komme med spydige kommentarer uten at dette bringer Carlsen ut av likevekt, "han blir bare enda stillere og noterer kort om denne dagen: 'Intet passeret, -25o'."
Carlsen fremstilles som en stødig ishavsskipper med grundige kunnskaper om den virksomheten han utfører og det ansvaret han har. Som fangstmann og overvintrer viser han i praksis at han har de menneskelige kvaliteter og den styrken som skal til for å mestre tungsinn og melankoli. Gjennom Vorrens skildring kommer det også klart frem at Carlsen har holdninger som gjør ham godt egnet til å lede menn i til dels vanskelige og krevende situasjoner. Han utstråler en naturlig autoritet, og han har et religiøst sinnelag, men uten å være fanatisk. "Carlsen var meget nøye med å holde søndagen hellig. Da leste han en liten epistel fra den hellige skrift og mannskapet skulle ikke gjøre annet arbeid enn strengt nødvendig. Kommandoropene fra skipperen var imidlertid ikke til å ta feil av hverken når båten var under seil eller når det var båtfall" (s. 37). Forfatteren gir generelt sett leseren et inntrykk av at Elling Carlsen er en stødig kar som ikke lett lar seg drive ut av fatning. Han har egenskaper og holdninger som gjør ham til en førsteklasses fangstskipper og ishavspioner. Carlsen har stor respekt for de kreftene han kjemper mot oppe i isødet. Han tar alltid de nødvendige forholdsregler og gjør grundige forberedelser før han handler. Drivkreftene bak Carlsens farefulle ferder i ishavet har han nok felles med Sivert Tobiesen. Rent bortsett fra det rent økonomiske aspektet ved fangstvirksomheten er de begge fra forfatterens side utrustet med stor eventyrlyst.
Med unntak av trangen til å utforske nye, ukjente områder i polområdene utruster forfatteren Tobiesen med ganske andre egenskaper og holdninger enn Carlsen. Vorren skildrer som tidligere nevnt Tobiesens oppvekst og tidlige voksne liv på en slik måte at vi lett danner oss et bilde av mannen som avviker sterkt fra det inntrykket vi har fått av Carlsen. Tobiesen presenteres som en heftig og virkelysten mann som ikke alltid er seg bevisst de konsekvenser valgene han gjør kan føre til. Eksempelvis kan nevnes at han beskrives som en liten opprører på skolen. Senere gifter han seg og blir far samtidig som han ikke har noen betenkligheter med å dra på risikofylte langferder jorda rundt. Forfatteren gir også et klart inntrykk av at han har et heftig sinn som bringer ham inn i både neve- og knivkamper. Disiplinproblemer ombord løser han leilighetsvis ved anvendelse av fysisk straff. Denne noe uvørne og eventyrlystne mannen beskrives også som en driftig gründer. Dette vises ikke minst da han som førstemann og pioner setter i gang småhvaljakt på Finnmarkskysten basert på de erfaringene han har tatt med seg fra den amerikanske hvalfangsten han har deltatt i. Forfatteren understreker ulikhetene mellom Tobiesen og Carlsen ved å undre seg over at det "knappe to år var mellom dem, men det føltes mange ganger som Carlsen representerte en eldre generasjon" (s. 37).
Både Carlsen og Tobiesen fryser fast i området mellom nordvestkysten av Novja Semlja og Frans Josef Land i 1872, men kun Tobiesen omkommer. Blir så dette dramatiske høydepunktet vinklet på en slik måte av Vorren at leseren kan oppfatte det som et bevisst forsøk fra hans side på å tillegge Tobiesen særskilte "egenskaper, holdninger og drivkrefter"? Allerede på side 11, det vil si første tekstside, antyder forfatteren at det kanskje var andre forhold enn fangst som drev den eventyrlystne og kanskje noe dumdristige pioneren i døden. "Han ville nå prøve seg et siste slag nordøstover langs Novaja for å fylle opp rommet. Eller hadde han også et annet motiv for å gå nordover?". En antydning til forklaring får vi på det fiktive 'skolemøtet' i Tromsø på side 61. Det er sent på vinteren 1869, og geologen Karl Pettersen har samlet ishavsskipperne til et orienteringsmøte på Latinskolen. Sivert Tobiesen stiller spørsmål om det kan tenkes å være nytt land å finne mellom Novaja Semlja og Spitsbergen. Karl Pettersen svarer at det nok kan tenkes, men at dette er "ukjente områder som en liten jakt ikke burde utforske". Det viser seg imidlertid at Tobiesen ikke kan "styre sin nysgjerrighet og eventyrlyst" (s. 64/65). I 1871 fangster han helt opp mot nordspissen av Novaja Semlja. Etter at fangsten er slutt setter han kursen mot nordvest fra Novajas nordspiss, og han når så langt som til 79oN 42oE, det vil si sør-vest for Frans Josef Land. "Her synes han at han merket landkjenning, dels på grunn av fugletrekk, dels på grunn av et stadig avtagende havdyp, men tåke forhindret ham i å forfølge saken videre og han dreide av mot Spitsbergens sørspiss." (s. 65)
Med utgangspunkt i de egenskapene, holdningene og ikke minst drivkreftene som forfatteren tidligere i boken har latt leseren forstå preget Sivert Tobiesen, vil det være nærliggende å anta at han ikke hadde tenkt å gi seg med dette. Det faktum at det trolig lå uoppdaget land med uante ressurser ikke så langt unna, vekket høyst sannsynlig eventyrlysten i fangstmannen og ishavspioneren. En naturlig konsekvens av Vorrens skildring av Tobiesen som mennesketype blir at leseren sannsynligvis konkluderer med at dette begjæret etter å være den første som satte sin fot på nye arktiske fangstområder, var den umiddelbare årsaken til at Tobiesen rotet seg selv, sin egen sønn og mannskapet opp i en håpløs situasjon ved å tøye grensene for langt.

Drøfting
I den avsluttende drøftingen velger jeg å konsentrere meg om menneskebildet fremfor mannsrollen. Etter min mening er det ikke Vorrens hensikt verken eksplisitt eller implisitt å problematisere sider ved mannsrollen, mens derimot tekstens produksjon av tanker og assosiasjoner ved menneskebildet kan være omfattende. De to dominerende mennesketypene i teksten er såpass ulikt presentert fra forfatterens side at de kan åpne for ulike tolkninger av hvilke sider ved det generelle menneskebildet han ønsker å presentere for leseren. Dersom vi gjør et forsøk på å sette oss inn i forfatterens skrivesituasjon, vil det nok være lett å hevde at valget av hovedpersoner primært er gjort ut fra et ønske om å gi en bredest mulig skildring av ulike sider ved det fangst- og pionermiljøet disse to er en del av. Som tidligere nevnt skriver forfatteren i forordet at "bokas tema er de gamle fangstskippernes innsats i forbindelse med praktisk utnyttelse og vitenskaplig kartlegging av Arktis".
Legger vi oss på dette planet, blir det vanskelig å hevde at forfatteren gjør noe bevisst forsøk på å problematisere menneskebildet. Da vil Tobiesen og Carlsen kun framstå som to representanter for fangsmiljøet, og deres primære funksjon vil være å tjene som en strukturell ramme omkring et spesielt miljø fra hvilket Vorren like gjerne kunne ha valgt andre representanter. Etter min mening er nok forfatterens hovedhensikt nettopp denne. Han ønsker sannsynligvis å gi et bilde av to samtidige livsløp innenfor ishavsfangstnæringen som sammen skal gi et dekkende bilde av forholdene og virksomheten. Hovedpersonene er i så fall trolig valgt fordi de er samtidige og fordi deres liv og levnet er spesielt godt dokumentert.
Går vi et skritt videre, og oppfatter forfatterens intensjon med valget av hovedpersoner som et bevisst forsøk på å skape kontrast, blir fortellingen om Carlsen og Tobiesen en historie om hvorledes to ulike mennesketyper velger å forholde seg til de samme harde livsbetingelsene.
Med et slikt utgangspunkt vil "det menneskebildet som teksten konstruerer" på flere måter bli problematisert av forfatteren. Det mest nærliggende å peke på i denne sammenhengen vil være den funksjon de to hovedpersonene får som kontrastskikkelser. Som jeg tidligere har påpekt, representerer hovedpersonene to ganske så forskjellige mennesketyper. Tobiesen er den litt uvørne eventyreren med sterke drivkrefter som presser ham til å krysse grensen for mulig redning om noe skulle gå galt. Selv om Carlsen på mange måter kan sies å være besatt av den samme eventyrlysten som Tobiesen, har han personlige egenskaper som regulerer hans adferd i forhold til naturkreftene og dermed får ham til å virke noe mindre dumdristig. Både dette, og beskrivelsen av deres oppvekst og generelle livsførsel forteller leseren at forfatteren i vid forstand ønsker å benytte hovedpersonene som kontraster, for med dette å kunne portrettere to såpass ulike og markante representanter for fangstmiljøet samtidig som beskrivelsen av livsløpet deres fungerer som ramme omkring en gjennomgang av sentral polarhistorie.
En tredje tematisk tilnærming som påvirker inntrykket av det menneskebildet teksten konstruerer, er den tidløse tolkningen av teksten som en skildring av menneskenes evigvarende kamp med krefter i sitt eget sinn. Legger vi en slik tilnærming til grunn, innebærer det en påstand om at teksten produserer nye assosiasjonsgivende tekstfragmenter hos leseren som kan skape det helhetlige inntrykket at den dreier seg om en konkretisering av menneskets vanskelige livskamp. En slik oppfatning av tematikken i "To menn i isen" styrkes av tittelen selv. I et nøtteskall legges her hovedproblematikken fram for leseren, og vi får samtidig presentert tre sentrale størrelser: motivet samt symbol- og temabærerne. Det konkrete motivet for den tidløse tematikken er fangsmennenes marginale livssituasjon i kampen for tilværelsen under til tider ekstremt vanskelige, og ikke minst livstruende, forhold. Symbolbæreren representeres av drivisen. Den representerer en stadig trussel mot fangstmennenes liv og helse, og den eneste måten man kan beskytte seg på, og samtidig sikre seg et utbytte som man kan leve av, er å erhverve seg den kunnskap og erfaring som må til for å overleve. Fangstmennene blir i denne sammenhengen temabærerne. De trekkes mot isen, dels av følelsesmessige, irrasjonelle årsaker, dels av økonomisk nødvendighet, da det er der de finner sel og bjørn. Som fangstmenn og ishavspionerer havner de stadig i situasjoner der de må gjøre valg som kan føre til suksess eller tragedie. Overfører vi fangstmennene og deres konkrete problemstillinger i kampen mot isen til den funksjonen de har som temabærere, ser vi at det kan dreie seg om enkeltindividets kamp mot destruktive krefter i ens eget sinn. Den kampen er det ikke gitt en hver å vinne. Tarjei Vesaas tar i stor grad opp denne tematikken i sine verk. I vår sammenheng kan det være illustrerende å vise til siste strofe i diktet "Det ror og ror ":
"Det ror og ror i natt.
Det ser og ser ingen.
Ingen veit
kven som slikkar på berget
når det er mørkt.
Ingen veit botnane
i Angest sjø.
Ingen veit
kven som ikkje kan ro."
I Vorrens fremstilling av livet i isen blir det temabæreren Sivert Tobiesen som ikke kan ro, og dermed trekkes ned mot "botnane i Angest sjø". Ved å forulykke delvis på grunn av eventyrlyst og overmot får han den ulykkelige rollen som mennesket som ikke klarer å styre negative og nedbrytende sinnskrefter. Elling Carlsen, derimot, har styrke til å kjempe i mot og seire i denne kampen.
I denne drøftingen av det menneskebildet teksten konstruerer/produserer, ønsker jeg å vise at forfatteren bevisst eller ubevisst har gitt leserne mulighet til selv å produsere svært forskjellige tolkninger. Spørsmålet en kan stille seg med hensyn til den sistnevnte problematiseringen, er om det kan forsvares å trekke Vorrens ganske så konkrete ishavshistorie opp på et slikt abstraksjonsnivå. Her har jeg tidligere forsvart en slik vinkling ved å vise til Roland Barthes tanker om det sentrale i at man som lesersubjekt i arbeidet med rekonstruksjonen "oppfatter teksten som polysemisk rom, der flere mulige betydninger krysser hverandre". Dette innebærer at man som leser stilles ganske så fritt i tolkningen av teksten forfatteren har produsert. Leserens bakgrunn, modenhetsnivå, erfaringsgrunnlag, kjønn, sosiale posisjon, osv. er faktorer som i møtet med teksten vil initiere ny tekstproduksjon. "Teksten er produktivitet. Det vil ikke si at den er produktet av et arbeid (slik både fortellerteknikk og stilbeherskelse kunne kreve), men selve scenen for en produksjon der tekstprodusenten og leseren møtes... " . Lesersubjektets frihet til å kunne produsere nye, individuelle tekster understrekes også klart av Wolfgang Iser: "Gennom att gruppera samman textens skrivna delar får vi dem att samspela, vi noterar i vilken riktning de leder oss och vi projicerar det sammanhang vi som läsare önskar på dem. Denna gestalt måste oundvikligen färgas av vår egen karakteristiska urvalsprocess, för den är inte given av texten själv. Den uppsår ur mötet mellan den skrivna texten och läsarens individuella inre, med dess egen speciella erfarenhetshistoria, dess eget medvetande, dess egna utblickar. Gestalten är inte textens sanna mening, i bästa fall är den en gastaltande mening: 'förståelse är en individuell akt av att se sakar tilsammans, och bara det'"
På dette grunnlaget finner jeg å kunne forsvare en mulig tolkning av "To menn i isen" som et tidløst drama med et allmennmenneskelig tema, selv om Tore O. Vorren ikke skulle ha hatt noe slikt i tankene da han skrev boken. Valget av tematisk tilnærming vil følgelig avgjøre i hvilken grad man kan hevde at forfatteren åpenlyst problematiserer tekstens menneskebilde.

Etterord
I mitt arbeid med "To menn i isen" har jeg ønsket å søke en norskfaglig tilnærming til den aktuelle problematikken definert i oppgaveteksten. Dette har naturlig nok ført til en tolkning av teksten som til tider trolig ligger noe på siden av den tekstforståelsen forfatteren har hatt som mål å formidle. Dette forsøket på å heve abstraksjonsnivået har jeg svært kortfattet legitimert ved henvisning til ulike fagteoretikere. Det sier seg selv at dette kunne og burde vært grundigere utført, men med en oppgaveramme på 10 – 15 sider vil det alltid være begrensede muligheter for hvor dyptgående dokumentasjonen kan være. Avlutningsvis vil jeg påpeke det faktum at Vorrens kontrastering av to hovedpersoners egenskaper og holdninger samt de kontrasterte livsløpene han skisserer, etter min mening fungerer bedre i bestrebelsen på å gi boka en mer allmenngyldig mening enn de fleste andre tekstene på pensumlisten ville gjort .




Kilder

Kildetilfanget besvarelsen benytter, er relativt begrenset.
I tillegg til Tore O. Vorrens "To menn i isen" har jeg benyttet følgende eksterne kilder:

Wolfgang Iser, Läsprocessen – en fenomenologisk betraktelse. Baltimore. 1974 (oversatt)
Tarjei Vesaas, Det ror og ror, Fra diksamlingen Lykka for ferdesmenn,1949
Thor B. Arlov, Svalbards historie, H.Aschehoug & Co, 1996








oppdatert 23.11.21
Page visited 709 times
Totalt:
11.971.311  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo







Ny bok!


Forfatter og bok
Bakgrunnsstoff