LIV, OG LIV, OG LIV,-


Et blikk på Tarjei Vesaas' lyrikk av Hilde Bøyum


Tarjei Vesaas var en lyriker som våget å vise inderlighet i forfatterskapet. Inderlighet i forhold til det nære, og i forhold til det ukjente. En inderlighet som unngår å bli platt, fordi den aldri glir over til å bli sentimental. Hos Vesaas er det alltid et forstyrrende element når en ellers kunne tro at ting var i sin skjønneste orden. En uro som står fram i all sin gåtefullhet. Og ikke en gåtefullhet som er konstruert, men som tvert i mot virker høyst nødvendig.
Tarjei Vesaas
Til tross for den sentrale posisjonen Vesaas har i det litterære landskapet, er diktene hans forholdsvis lite kjent. Han hadde allerede skrevet en rekke romaner, foruten enkelte noveller og skuespill, før han debuterte med den første diktsamlingen, Kjeldene i 1946. Siden kom det ytterligere 4 diktsamlinger i løpet av de neste 10 årene; Leiken og lynet (1947), Lykka for ferdesmenn (1949), Løynde eldars land (1953) og Ver ny ,vår draum (1956). Deretter oppsto det en pause i diktutgivelsene før den siste diktboka hans Liv ved straumen kom ut posthumt i 1970.
Flere har påpekt en utviklingslinje i det poetiske forfatterskapet, der Liv ved straumen utgjør høydepunktet. Dette betyr ikke at de eldste diktene er dårlige, men viser til et forfatterskap som stadig var i bevegelse og fornyelse. Tydeligst ser en dette i form-språket. De tidligste diktene er ofte bygd på fast metrum og rytme, men allerede i den andre samlingen tar forfatteren et stort skritt mot en mer modernistisk estetikk.
Forventning, drøm og lengsler er stadig tilbakevendende temaer i diktene. Et blikk på samlingenes titler gir i seg sjøl klare assosiasjoner i den retningen. Særlig blir drømmen ofte trukket fram som et gjennomgående tema hos Vesaas. Den kan få et nesten hellig skjær over seg, men uten at den forlater den menneskelige sfæren. Et av de mest kjente diktene, "Lev vår draum" er en hyllest til nettopp drømmen som en livskraft i seg sjøl;

Lev,
vår draum.
Ver alltid like ny.

Fuglen i perlemorskyene.
Høgt høgt
- og aldri kjem du hit,
fordi vi
langt nede,
har sendt deg opp.
(....)

Det er drømmen som skaper substansen, ikke det den strekker seg mot. Dette er tvert i mot noe som er bortenfor det gripbare. Diktene er fulle av forventning, håp og lengsler, og det er heller sjelden man finner dikt hvor denne type begjær er forløst. Dette skaper en uro og en trang til å fortsette, til å søke videre. Energien peker ofte mot noe annet, som aldri blir definert og som derfor forblir bare dette andre . ; - "Klamme og heite veit alle hender samstundes/at det var ikkje dette, men det andre,".
Men skyggen av de livsbejande kreftene er også sterkt tilstedeværende; angsten, det destruktive, det mørke og fremmedgjorte; - "Døden før vi døyr/lurer/i denne natt og alle." Dragningen nedover er både truende og ødeleggende, men beskrives helt uten moralske overtoner. På samme måte som troen ikke peker mot noen ideologi, er også det destruktive fri for noen slags forklaring. Vesaas behandlet upopulære emner som skam og skyld, og lot disse sidene ved mennesket stå fram i all sin nakne elendighet.
Og midt oppi dette finner vi dikt som er fulle av vennskap og kjærlighet. Dikt som utspiller seg i rommet mellom mennesker. Som både har preg av kontakt og isolasjon, men som likevel strekker seg utover mot det sosiale, som i diktet "Innbying";

(....)
Som lauv
er du og eg.
Fort skjelvande,
og fort borte.
Kom
(....)

Til tross for at angsten er så nærværende i mange av diktene, finner en altså slike dikt også, fulle av tillit.

Det vesaaske landskap har i grove trekk to motpoler, det nære og det ukjente. Men disse polene står aldri langt fra hverandre. Hos Vesaas er tvert i mot det nære både kjent og fremmed på en gang. Han reserverer alltid et rom for det ukjente i det kjente, et sentrum av fremmed i det overskuelige, så og si; - "Dirren i di hand -/dirren hjå den einsame/nær ukjent". Men dette fremmede blir aldri "frosset fast" ved at det blir gitt noe definitivt navn. Det er der bare, og virker, fra et sted langt bortenfor ordene. På denne måten må det opptre gåtefullt. Akkurat dette "uforståelige" er jo en av de mest brukte merkelappene på Vesaas' tekster. Og det er forsåvidt treffende nok, det fremmede blir jo ikke lenger fremmed om en definerer det, men tvert i mot omskapt til noe annet.
Men det ukjente blir heller ikke oppblåst så det kveler det kjente. Det bare er der, sterkt tilstedeværende, og rundt det yrer det av liv. Liv som i stor grad er grunngitt på en stadig bevegelse og forandring, som alltid vil videre; - "Dei reiste for ein draum/og kunne gje alt,/og måtte lenger i si søking/og si uro,"-
Ild er et motiv som ofte opptrer i diktene, og som har en klar sammenheng med denne indre drivkraften. Og ild-motivet viser et typisk trekk ved diktninga til Vesaas. Motivene har ofte en klar dobbelthet i seg, deres egne "speilbilder" er ofte påtrengende til stede. Ild er f.eks. knyttet til livskraft, varme og begjær, men det er også knyttet til det som brenner opp.
Et annet motiv som har en lignende kompleksitet, er berg-motivet. Berg, fjell, skar osv. står ofte som en motstand mot en eller annen form for livskraft. Men de kan f.eks. være bygd av "vår trass", og står truende "framoverlutte". De kan altså stå i ferd med å falle, samtidig som de er "grunnfeste", og er klare stengsler. På denne måten har det element i seg som peker mot sin egen motsetning.
Men berget kan også være av glass, glatt og selvlysende, og stå for en helhet, som i "Vi fyller dei vidaste nettene". Men dette blir aldri noen kosmisk helhet som mennesket kan ta del i;

(...)
Her alt er alt, kan du
ikkje vera lenge,
du som er samansett av halvt og ulikt,
(....)

Det vesaaske mennesket er for alltid adskilt fra naturen og helheten. Den kunnskapen berget sitter inne med er utilgjengelig, men "- ved det store berget/ der inga forståing finst.", der sier mennesket igjen og igjen "eg vil." Mennesket reiser seg, nesten trassig, mot dette berget som også her blir en slags autoritet. Mens splittelsen i "Vi fyllar dei vidaste nettene" ligger mellom berget og mennesket, er berget som opptrer i diktet "Det ror og ror" igjen svært sammensatt;

Dagen er faren
-og det ror og ror.

Det mørke berget,
mørkare enn kvelden,
luter over vatnet
med svarte folder:
Eit samanstupt andlet
med munnen i sjøen.
Ingen veit alt.
(....)

Videre i diktet heter det at "berget syg", samtidig har berget "eit samanstupt ansikt", som har "munnen i sjøen". Et ansikt som vi videre i diktet leser er "lam av synd". Berget kan både suge ned den som ror, samtidig som det selv er "stiv av støkk/fordi her ror -". Det truer både den som ror, samtidig som roinga truer berget. Og det er selv "offer" for "Angest sjø". Autoritetene er altså grunngitt på den samme angsten som den skaper, og truer derfor seg selv innenfra.

Dette diktet viser også et annet trekk ved Vesaas sine dikt; bruken av "det" i stedet for en konkret navngivelse. Ordet peker både på noe bestemt og ubestemt, og aktiviserer på denne måten det ukjente. I dette diktet viser det til en aktivitet som skjer gjennom et menneske, som ikke er mennesket selv, men som likevel tilhører det menneskelige.
Hos Vesaas finner en ofte en sammenfiltring av slike navnløse krefter og det konkrete. Det utvendige står aldri langt fra det innvendige, og ofte er skillet helt hvisket ut. Språket er fortettet, og de konkrete beskrivelsene glir ofte umerkelig over til å bli metaforer, som i dette utdraget fra diktet "Selja og søkaren":

(...)
Men der sto den yngste selja
einsam i bakken
i nakent og lenge før lauv,
og lyste sanselaust med blomar.
Dei sprikte gult opp i veret,
og mjøl sendte ut ange frå sin borste
og alt var opent
i stor førebuing.
(...)

Slett ikke alle dikt har en så klar realistisk side ved seg som dette. Det realistiske planet er i varierende grad til stede, og flere dikt har et nærmest surrealistisk preg. Men Vesaas sitt landskap er sterkt begrenset, og ordforrådet er forholdsvis lite. Bildene har ofte et vell av tråder i seg, som peker ut over seg sjøl, uten å undergrave sin mest opplagte betydning. Motivene er ofte hentet fra et konkret natur-landskap, et landskap vi også kjenner igjen fra prosaen. Landskapet, er som mennesket, sterkt tvetydig, og lukker aldri diktene i noen naturskjønn harmoni. Det er til stede, både i kraft av reine naturbeskrivelser, og i kraft av egenskaper det rasjonellt sett ikke skulle hatt, som f.eks. denne skogen; - "Skogen skjøna det/og vart eit/einaste hav/av lyande." Men selv om naturen ofte får slike menneskelige egenskaper, står den i seg sjøl alltid fram som noe annet enn mennesket. Naturen er syklisk, mens mennesket har sin tilmålte tid. Det er splittet mellom en dragning mot overgivelsen til dette totale, samtidig som det er i konstant kamp mot å la seg suge med. Og mennesket hos Vesaas har en bevissthet om at overgivelsen er umulig utenfor døden. Samtidig som døden er den reine uvisshet, og derfor ingen "garanti".

Det er en sterk virksomhet under setningene hos Vesaas. En virksomhet som viser seg blant annet i de mange pausene, i tausheten i språket. De hyppige innslagene av tankestreker er et eksempel på hvordan dette gjør seg synlig. Og ofte er kortformer av verbet "å være", og andre vanlige bevegelsesverb, utelatt. Det skaper en oppstykket rytme, og et språk som har mange åpne rom i seg. Rom som på ingen måte er tomme, men som konstant unndrar seg å bli definert. Mangfoldighet må være et av stikkordene om en skal karakterisere Vesaas' dikt. En aksept av at ulike krefter virker på en og samme tid. Gleden har alltid en plass for savnet, savnet alltid en plass for håpet. Og tvers gjennom det brokete menneskelivet går det "djupe straumar", som så og si bærer oss videre. Et av Vesaas' etterlatte dikt, "At vi kan vera til", viser denne urokkelige livsviljen. Det vesaaske menneske kjenner godt avgrunnen, men er kanskje derfor sterkt knyttet til livet.

(....)
Om inga hand møter,
så nok ein tone.
Ja om ingen tone
så enda noko, trassig,
tvert umogleg,
så vi kan vera til.
(...)

(alle diktene er å finne i sin helhet i "Dikt i samling", Oslo 1972)


Kilde: Prosopopeia (UiB) - Arkivet



6.857.730  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!