Norsk folkediktning


Julestallo



Det var ved juletid. De eldre var reist til kirke til julehelga og hadde latt bare barn og tjenere bli hjemme, og så var det enda igjen en gammel kone av samme teltlag, som hadde et barn og en hund. Første juledag kom. Da begynte barna å støye på alle måter. De ringlet med bjeller, joiket og hogg ved. Et par lekte «gifte», andre var tjenere og barn, og en hund tok de og slaktet som rein. Den gamle kona forbød dem det. «Støy ikke,» sa hun, «ellers blir dere forgjort!» Men de lystret ikke. Da bandt den gamle kona hunden sin og barnet sitt fast og lot dem få støye, men da barna var sovnet, kom stallo i skikkelse av månen. Da ble den gamle kona redd og gjemte barna, noen under trugene, andre under grytene, andre under hundekoppen, og så rømte hun selv med barnet sitt til skogs, mens stallo ble heftet med å komme ned til ildstedet.
Men stallo i månens skikkelse senket seg så smått, så smått: først ned på juleveddyngen, så på enden av gammesperrene, så på brandåsen, så på gammesperre-bøyningen, så på tverrtreet, og så kom han ned til ildstedet. Der gjorde han opp en stor ild, tok barna og la dem i gryta til koking. Om natten så den gamle kona ilden som brant, Da tenkte hun: «Kanskje kirkefolkene er kommet, siden det er ild,» Så gikk hun dit og kikket inn i gammen, men ble gruelig forferdet da hun fikk se stallo der inne, Stallo spurte: «Hvor skal du hen?» «Jeg gjorde meg en sving for å hente en brann, så jeg kan gjøre opp varme,» sa hun, Stallo, som holdt på med barna, sa til den gamle kona: «Du skal flytte straks, når det blir ørk». Da gikk kona bort til reinsdyrene og tok den beste gjeld-simla hennes husbond eide, og kjørte av sted til kirkestedet med barnet i forenden av kjerrisen.
Stallo forfulgte henne på veien i skikkelse av månen og satte seg i et tre som hun måtte kjøre under. Men hun hadde tatt regnhetta over lua, og da stallo grep etter lua, beholdt han regnhetta i handa. Så kjørte hun videre og nådde til folk på kirkestedet. Der falt reinen død om og ble til stein, og hun selv besvimte. Da hun var kommet til seg selv igjen og hadde underrettet foreldrene om det som hadde hendt, drog hun straks i marka etter reinsdyrene og begav seg til teltene. Det ene teltet rev hun ned og bandt det sammen, og spente så reinene for og drog bort med det. Foreldrene trodde likevel ikke hva kona hadde fortalt, og vendte tilbake til hjemmet sitt. Men stallo hadde holdt vakt etter dem og drepte dem, og de ble til stein. Ingen ble i live av hele den familien, unntatt den gamle kona og det lille barnet. På Durkitamfjellet (et fjell i Kautokeino prestegjeld) står disse steinene med teltet og reinsdyrene.



6.851.328  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!