INDO-EUROPEISK (IE)
Språk som er i slekt med hverandre har gjerne utviklet seg fra et opprinnelig fellesspråk. En slik samling av beslektede språk kaller vi en språkfamilie.
Indo-europeisk er en slik språkfamilie.
Det antas at samtlige språk i denne familien stammer fra et fellesspråk med senter i sørøst-Europa eller vest-Asia.
Det språklige fellesskap opphører ca. 3000-2000 f.kr.
IE er et utpreget bøyningsspråk (syntetisk)
Et kasus- eller bøyningsspråk kjennetegnes ved at det er bøyningsendelser som bestemmer hvilken funksjon de enkelte setningsleddene har i setningen. En bestemt endelse kan f.eks. vise at vi har et hankjønnssubstantiv i entall som står som subjekt i setningen.
I moderne norsk er det ikke endelsen som primært bestemmer funksjonen, men plasseringen.
Dette er det viktig å forstå, så jeg skal gi et par eksempler:
1. Olaf dreper Harald / Harald dreper Olaf
Her er det ganske viktig å stå først i setningen! Endelsene er de samme, men konsekvensene av å fungere som direkte objekt er fatale.
2. Óláfr drepr Harald / Harald drepr Óláfr
I eksempel nr. 2 fra norrøn tid ser vi imidlertid at det ikke spiller noen rolle om vi endrer på ordrekkefølgen. 'r'-endelsen i 'Óláfr' forteller at det dreier seg om et hankjønnsord i entall, som står i nominativ, dvs. fungerer som subjekt i setningen. I dette tilfellet vil det altså være klart hvem som dreper, og hvem som drepes, uansett i hvilken orden vi stiller opp setningsleddene.
I indo-europeisk hadde de åtte kasus:
Nominativ / genitiv / dativ / akkusativ / vokativ (tiltaleform) / ablativ (frastedsbestemmelse) / lokativ (påstedsbestemmelse) / instrumentalis (middel).
Kasus- (bøynings-) systemet gjorde at de hadde en forholdsvis fri ordstilling.
GERMANSK
UR-GERMANSK
Fellesspråk for germanerne.
Germanerne levde nord for Main - øst for Rhinen - vest for Weichs
Dette kartet viser en grov oversikt over det germanske området med Ptalemeus' stedsnavn.
Merk spesielt den germanske lydforskyvning (Grimm/Verner):
1) Stemte plosiver b/d/g > |
Ustemte plosiver p/t/k |
2) Ustemte plosiver p/t/k > |
Ustemte frikativer f/þ/h |
|
Latin |
Engelsk |
Norsk |
1 |
Duo |
Two |
To |
2 |
Pater |
Father |
Fa(de)r |
Du kan finne mer detaljert informasjon om Grimms lov HER!
- og om Verners lov HER!
(Britannica.com)
Det kan også være interessant å lese under hvilke krevende og utfordrende omstendigheter forskere utvikler sine dristige nye teorier: "Karl Verner og historien om at komme sovende til berømmelse" (kilde: Aarhus Universitet)
|
Ca. år 0 delte germansk seg i tre deler: Øst-, vest- og nord-germansk.
Øst-germansk: |
Gotisk |
Vest-germansk |
Tysk, engelsk, frisisk, etc |
Nord-germansk |
Norsk, dansk, svensk, færøyisk, islandsk. |
Trykket festet seg på første stavelse
0 - 200 e.-kr.
En overgangsperiode.
Den nordiske varianten av germansk skilte seg ut som eget språk.
200 - 500 e.kr.
Eldre ur-nordisk periode.
Stort sett samme språk i det nordiske område. På slutten av perioden forårsaker en begynnende tendens til
a-omlyd de første tendenser til dialektutvikling. Dette fordi a-omlyd hovedsaklig finner sted i den vestlige delen av det nordiske språkområdet.
eks.: Holt - hult, boge - bue, kolle - kulle, etc.
500 - 700 e.kr.
Denne perioden kalles yngre ur-nordisk periode, eller synkopetida
Synkope vil si at de trykklette, korte, unasalerte vokalene faller bort.
Denne prosessen fant sted over hele det nordiske språkområdet.
Vi fikk voldsomme endringer i språket. Synkope, ulike omlyds- og assimilasjonsprosesser herjet. Det foregikk en stadig overgang mot et mer analyttisk språk, dvs. et språk der setningsleddenes funksjon bestemmes av plasseringen i setningen, ikke av bøyningsendelsene.
halaib(w)an > hleifr > leiv (brød)
Haduwulafar > Hálfr
Det er ikke så rart at man hevder at disse to hundre årene innebar de mest dramatiske endringene som noen gang har rammet språket vårt.
I tillegg forsvinner fire av de tidligere åtte kasusene i denne perioden, og man satt kun igjen med nominativ, akkusativ, genitiv og dativ.
U-omlyd : A ble trukket ett hakk opp mot U. (jfr. vokaltrekanten)
*landu > lond
u-omlyden begrenset seg, i motsetning til i- og a-omlyden til det nordiske området.
Ser dere "o med kvist" i norrøne tekster, tenk da i første omgang på u-omlyd.
I-omlyd : Egentlig en palatalisering.
Vokalene i vokaltrekanten trekkes mot i (j)
*gastir > gestr, *domjan > døma, *fotir > føtr, etc.
Merk spes. moderne tysk :
2. og 3. person ent. presens hadde endelsene -jis og -jiþ. Dette førte til i/j-omlyd slik vi ser det i dag i f.eks:
"Ich spreche, du sprichst, er spricht" (tysk: Jeg snakker, du snakker, han snakker)
|
Brytning: Trykktung, kort 'e' i rotstavelse ble påvirket av etterfølger trykklett 'a' eller 'u' slik at e'en ble endret (brutt) til enten henholdsvis ja eller jo/io.
Dette kaller vi enten 'a' eller 'u' brytning.
Meluk > mjolk > mjølk (progressiv i-omlyd)
Berun > bjorn > bjørn
Eka > jak > jeg
|
Et mulig eksempel på språkutvikling finner du her!
Også mange andre endringer fant sted både innen lyd- og formverket i denne perioden (konsonantbortfall, assimilasjon, forenkling av gramm., etc.). Dette kommer vi imidlertid ikke inn på her. Neste emne blir NORRØNT !
|