Oppdatert: 14.10.2018

Språkhistorien fra 1350 til 1814

Tilrettelagt av VGSkole.no



Overgangen fra norrønt til moderne norsk

Noen av de mest sentrale språkendringene som fant sted ved etterhvert som språket vårt utviklet seg fra norrønt til mer moderne norsk, var følgende:
  • Lengden på stavelsene i ordene endret seg. Tidligere kunne en trykktung stavelse være enten kort eller lang. Etter overgangen måtte trykktunge stavelser alltid være lange.
    Dette skjedde ved at enten konsonanten eller vokalen i stavelsen ble forlenget:
    'vera' kunne bli til 'værra' (lang konsonantlyd), og 'hop' kunne bli 'håp' (lang vokallyd).

  • Språket endret seg fra å være et bøyningsspråk til å bli et ordstillingsspråk.
    Det vil si at de enkelte setningsleddenes funksjon i setningen ikke lenger blir bestemt av bøyningsendelser (kasusendelser), men av den plasseringen de har i setningen.
    Man hadde da heller ikke så stort behov for kasussystemet, og det falt følgelig i stor grad bort. Vi finner allikevel en god del rester av kasussystemet, og da særlig blant de personlige pronomenene.
    Den gamle preposisjonen 'til' krever også til en viss grad genitivsendelsen '-s' den dag i dag (til sengs, til skogs, til fjells, osv.)
    Mange dialekter har fortsatt beholdt dativ i bestemt form av substantivene. Fullvokalene 'a, u, i' i endelsene ble gjerne redusert (svekket) til '-e'

  • Den norrøne flertallsendelsen '-ar' fikk i deler av landet redusert vokalen 'a' til 'æ' eller 'e'.
    (bilar - bilær - biler)

  • De norrøne parlydene 'þ' og 'ð' falt enten bort, eller de fikk uttalen 't, d'

  • Norrønt hadde et sinnrikt system for bøying av verb i tid, tall, person, osv. Hvert verb kunne ha 20 - 25 ulike former bare i presens og preteritum. I dag har hvert verb kun en form i hver tid ('jeg, du, hun, de, osv. spiser).

  • Antall sterke verb er kraftig redusert. Tidligere sterke verb har ganske enkelt fått svak bøyning.

  • Jamvektsord: Norrøne tostavelsesord som består av to korte stavelser.
    Overvektsord: Norrøne tostavelsesord der minst en av stavelsene er lang.

    De norrøne jamvektsinfinitivene og overvektsinfinitivene hadde alle endelsen '-a'
    I moderne norsk har disse infinitivene fått endelser som i deler av landet har en regelmessig fordeling på de tidligere jamvekt- og overvektsordene. Alle slike målføre kaller vi øst-norske målføre. Alle de målførene som ikke har noen slik regelmessig veksling mellom infinitivsendelsene, kaller vi vest-norske.
    Dennesystematiske vekslingen kalles jamvektloven

    Her er et skjema som viser denne fordelingen:

Husk!
Dialekter som har en systematisk forskjellsbehandling av for eksempel tostavelsesinfinitiver, er østnorske.
Dette gjelder østlandske og trøndske dialekter, som følgelig sies å ha jamvekt.
Trøndske dialekter har jamvekt med apokope.
Det vil si at endelsene i alle overvektsinfinitivene har falt bort (å spis, å driv), altså apokope.
Samtlige jamvektsinfinitiver i trøndsk har endelse: å verra/vårrå, å våttå/vette (b.m. 'vite')

Dialekter som mangler denne systematiske forskjellsbehandlingen, er vestnorske.
Dette gjelder sørlandsk, vestlandsk, nordvestlandsk og nordnorsk.

Her får du mer detaljert informasjon:

Område Jamvektsinfinitiver Overvektsinfinitiver Jamvekt? Kalles?
Østlandet -a (værra) -e (drive) Ja Jamvektmål
Arendal-Mandal + innlandet -e (være) -e (drive) Nei e-mål
Vestlandet sør for Sogn -a (vera) -a (driva) Nei a-mål
Nordre del av Vestlandet -e (vere) -e (drive) Nei e-mål
Trøndelag -a eller utjamning (vårrå) apokope (driv) Ja Jamvektmål med apokope
Nord Norge Varierende eller apokope (vær) Varierende eller apokope (driv) Nei  

Se også kapitlet om målføre!

  1. 1. I forbindelse med overgangen til moderne norsk falt en enkelt '-n' i endelsen bort. Vi fikk dialektforskjeller da dette skjedde. 'bygðin' ble for eksempel bygd-a/e/i/å/o/æ
    2. I Bergen er den opprinnelige '-n' bevart, og bergenserne har derfor ikke noe skille mellom hankjønn og hunkjønnsformer
    3. I intetkjønn skjedde det samme som under pkt. 1 ('húsin' ble 'husa')

  2. Den etterhengte bestemte artikkelen i norrønt hadde dobbel '-nn' i endelsen. Kun den ene forsvant ved overgangen til moderne norsk. Med unntak av Bergen ble det markert forskjell på han- og hunkjønnssubstantiv. Hankjønn hadde opprinnelig '-nn' som endelse, og kun den ene 'n'-en forsvant. Derfor har vi fortsatt en '-n' i bestemt form hankjønn ('bátrinn' blir 'båten')
    Generelt sett holdt dansk og svensk på '-n' i hunkjønn (spesielt i skrift), og hankjønn og hunkjønn fikk dermed lik form.

  3. Bruken av konjunktiv døde mer eller mindre ut. Konjunktiv uttrykker vanligvis et ønske, en oppfordring, tvil eller antatt mulighet. Det vil si at man f.eks. antar at noe kan være tilfelle, man uttrykker en hypotetisk (tenkt) situasjon, gir uttrykk for en ønsket situasjon, eller oppfordrer noen til å prøve og utføre et eller annet)
    I moderne norsk uttrykker vi slike forhold ved hjelp av modale hjelpeverb, ulike konjunksjoner, osv.
    'Han kunne ha nådd toppen dersom ikke....' - 'Om jeg var en rik mann ville jeg ha hjulpet deg'

  4. I norrønt kunne ett ord utgjøre en hel setning på grunn av informasjonen som lå i bøyningsendelsen. I moderne norsk har vi innført et formelt substantiv ('det') for å få en fullverdig setning ('rignir' = 'det regner').

  5. Norrønt var utsatt for påvirkning fra utlandet. Det er særlig tre forhold som bør nevnes:
    1. Mot slutten av 1200-tallet ble språket påvirket av hanseatene (nedertysk), bl.a. fikk vi inn prefikser og suffikser.
    2. Unionen med Sverige mellom 1319 og 1380 brakte inn en del svensk.
    3. Dansk fikk stadig større betydning etter Svartedauden (1349-50)

  6. Det gammelnorske (norrøne) språket døde gradvis ut etter 1300-tallet.Noen sentrale årsaker til dette var:
    1. Politisk utvikling: Det var særlig konge og overklasse som brukte skriftspråket. Vanlige mennesker skrev i liten grad. Dersom denne lederklassen ble skiftet ut med en utenlandsk, ville også det gamle språket lett kunne skiftes ut.
    2. Svensk, dansk og tysk adel ble giftet inn i det som var igjen av den norske.
    3. Den danske konge innsatte bevisst utlendinger i norske embeter.
    4. Svartedauden tok knekken på de fleste skriftlærde i Norge. Bruken av det norske skriftspråket ble dermed sterkt svekket. Vi fikk ikke lenger skrevet noen nasjonal nasjonallitteratur.





MELLOM-NORSK

Perioden fra gammelnorsk/norrønt til nynorsk (ca. 1525) kaller vi mellomnorsk periode. Denne perioden kjennetegnes primært av en kraftig brytning mellom norrøne skriftformer og et nytt, endret talemål. Omkring 1500 hadde talemålet stort sett kommet fram til det vi har i dag.

Noen av de viktigste endringene er
1. P T K > B D G i sør/sørvest
2. Monoftongering i Østnorsk
3. Stemt og ustemt "stungen ð" forsvinner - erstattes av d/t
4. Bøyningssystemet forenkles stadig - tiltagende kasussammenfall
5. Mengder av lånord fra svensk/dansk og lavtysk

Årsaker til at det norrøne skrift og kulturspråket raskt ble revet ned:
1. Den politiske utviklingen 1319 union med Sverige 1380 union med Danmark Makten sentrert omkring kongen. Norge svakeste part i unionene.
2. Liten samfunnsinteresse blant folk.
3. Ingen diktning eller annet kulturliv som kunne holde liv i språket
4. Svartedauden

DET NORSKE SKRIFTSPRÅKET GIKK UNDER - DANSK TRENGTE INN OG SLO ROT

Hvorfor?

Akkurat som i våre dager var også norrønt språk utsatt for påvirkning fra utlandet.
Nye ord og uttrykk kom naturlig inn som resultat av aktivt handelssamarbeid.
Men, det var også politiske og demografiske årsaker til at vårt gamle språk forsvant såpass raskt som det gjorde.
De mest sentrale forholdene som påvirket den negative utviklingen til vårt gamle skriftspråk, var følgende:

  • Mot slutten av 1200-tallet ble språket påvirket av hanseatene (nedertysk), bl.a. fikk vi inn prefikser og suffikser, samt en stor mengde med nedertyske lånord.

  • Det var særlig konge og overklasse som brukte skriftspråket. Vanlige mennesker skrev i liten grad.
    Dersom denne lederklassen ble skiftet ut med en utenlandsk, ville også det gamle språket lett kunne skiftes ut. Som du ser nedenfor, var det nettopp dette som skjedde fra 1300-tallet av.

  • Den norske adelen var svekket, og svensk, dansk og tysk adel ble giftet inn i det som var igjen av den norske.

  • Unionen med Sverige mellom 1319 og 1380 brakte inn en del svensk.

  • Svartedauden (1349-50) tok knekken på de fleste skriftlærde i Norge. Bruken av det norske skriftspråket ble dermed sterkt svekket. Vi fikk ikke lenger skrevet noen egen nasjonallitteratur.

  • På grunn av den store dødeligheten svartedauden forårsaket i Norge, ikke minst blant våre skriftlærde, fikk dansk skriftspråk stadig større betydning i tiden som fulgte.

  • Den danske kongen innsatte bevisst utlendinger i norske embeter.


Den danske perioden / 'nynorsk'
Begrepet "ny-norsk" brukes på minst to måter:

1. Nynorsk som betegnelse på en av våre to offisielle målformer
2. Betegnelse på den form av norsk språk som kommer etter gammel norsk og mellomnorsk.

Litteratur:
1. Absalon Pedersson Beyer
2. Peder Clausson Friis
3. Oslo-humanistene

Språkformen i den nye litteraturen som vokser fram i løpet av 1500-tallet viser ikke noe slektskap med språkformen i den gamle norske litteraturen.
Endel av 1400-tallslitteraturen er i ren norsk form.
På 1500-tallet var det dansk som først og fremst preget nordmenns språk.

Fire faktorer son bestemte mønsteret for skriftspråket i Norge:
1. Det danske skriftspråket med reformasjon og bibeloversettelser.
2. Det faktum at det danske skriftspråket var svært lite fast normert, førte til at dansk talespråk ble en mønstergivende faktor.
3. Norsk talespråk, dvs. norske dialekter, spilte en rolle for skriften
4. Den norske skrifttradisjonen hadde en viss betydning så lenge den levde.

Talemålet i de høyeste stender i Norge har i dette tidsrom i det alt vesentligste vært norsk, det vil si dansk.
Menigmann snakket norsk dialekt.

KONSOLIDERINGSTIDA 1620-1720

Fortsatt spiller den store variasjonsrikdommen i dansk en stor rolle

Dorothea Engelbrektsdatter:
- Grammatikk/syntaks = dansk
- Ordforråd = Mye norsk

Petter Dass skrev som Dorothea Engelbrektsdatter!

Konklusjon på perioden:
- Svært danskdominert, men allikevel med mange norvagismer (norske ord og uttrykk)


Fra Ludvig Holberg til 1814

Holberg:
"mine tanker er, at man maae gaae en middel-vej imellom Sprogblandere og utidige Purister"
(jfr. Knud Knudsen senere)

G.F. Lundh:
Den første som tenkte og foreslo at Norge kunne skille lag med Danmark i målvegen.
Kalles derfor "måltankens far".

Talemålet på slutten av 1700-tallet:
1. "Høytidsmål" med bokmålet son grunnlag - dvs. danskdominert
2. "Dagligtale" som trolig var en mellomting mellom dialekt og skriftform skiftende etter situasjonen.
3. Vanlig talespråk - dvs. ren dialekt.




oppdatert 14.10.2018
Page visited 8581 times
Totalt:
6.631.178  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo




Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!