Oppdatert: 02.12.2018

Norske målføre

Eksempler: Råde - Time - Årdal - Gimsøy - Lom



Det er artig med dialekter :))

Innledning

Målføre, eller dialekter, må klart skilles fra sosiolekter.
Grunnlaget for bestemmelse av målføre/dialekter er geografisk, mens det for sosiolekter er sosialt.
Dersom du lynraskt plasserer en person i f.eks. Gudbrandsdalen ut fra trekk ved talen, forholder du deg til en dialekt. Plasserer du en person i Oslo-området i arbeiderklasse/overklasse basert på vedkommendes talespråk, dreier det seg om en sosiolekt.
I tillegg til dialekter og sosiolekter finnes det også andre utgangspunkt for å vurdere talemålsvarianter.

Her er en oversikt over de mest sentrale:

Kategorisering av talemålsvarianter
Dialekt Skille mellom hvordan folk snakker ut fra geografisk fordeling
Sosiolekt Varianter av den samme dialekten innenfor et geografisk område påvirket av kjønn, alder, sosial status og yrke.
Etnolekt Hovedspråket påvirket av innslag fra minoritetsspråk (eksempler: kebab- og vollanorsk)
Kronolekt Talemålet i en spesifikk aldersgruppe
Sexolekt Kjønnsspesifikk språkbruk. Talemålsforskjeller mellom kvinner og menn.
Idiolekt Den delen av talemålet som er spesiell for et enkelt individ (minus dialekt/sosiolekt)

I tillegg til dialekt og sosiolekt kan etnolekt være aktuelt i skolesammenheng.
Dette er norsk språk blandet opp med ulike trekk fra innvandrerspråk. Beslektede uttrykk er "vollanorsk" og "kebabnorsk".

I denne artikkelen skal vi kun forholde oss til målføre/dialekter.

I arbeidet med å organisere dialektene geografisk vil det være lyd- og formverket som gjør tjeneste som verktøy. Tonefall og ordforråd er dårlig egnet til å trekke opp klare dialektgrenser.
Som eksempler på ulike dialekter har vi valgt:
Råde i Østfold, Time på Jæren, Årdal i Indre Sogn, Lom i Nord-Gudbrandsdalen og Gimsøy i Lofoten.

Vær klar over at dialektprøvene er gamle og at dagens lokale dialekter har endret seg en del.
Du kan gjøre det til en oppgave å sammenlikne den dialekten som står deg nærmest med den tilsvarende moderne dialekten.
Hva har endret seg? Hvorfor har dette skjedd?

Jamvektsloven

Denne loven deler norske dialekter inn i østnorske (med jamvekt) og vestnorske (uten jamvekt) dialekter.
Når du skal bestemme en dialekt geografisk, er det første du gjør å sjekke om den følger jamvektsloven.
Har den jamvekt, er dialekten østnorsk! Har den ikke jamvekt, er den vestnorsk!

Svært forenklet kan loven forklares slik:
Jamvektsloven er basert på trykk-/kvantitetsforholdene i norrøne tostavelsesord.
Tostavelsesordene er delt inn i to grupper: jamvektsord og overvektsord
Vi bruker heretter infinitivsformene av tostavelsesverb som eksempler. Husk at i norrønt var infinitivsendelsen '-a' for alle verb!

Jamvektsinfinitiver:
Tostavelsesinfinitivene hadde kort rotstamme og kort endestavelse.
Disse fikk et jevnt fordelt trykk på begge stavelsene, og de kalles derfor jamvektsinfinitiver (eks.: "bera", "vera", "gera", "heta").
Ingen norske dialekter har dette i dag (med unntak av dialekter i Nord-Gudbrandsdal)
På grunn av den jevne trykkfordelingen mellom de to stavelsene har ikke jamvektsinfinitivene fått noen reduksjon av endevokalen i østnorske dialekter. I østnorske infinitiver er den norrøne infinitivsendingen '-a' i f.eks. 'vera' beholdt.
I dialektane med jamvekt heiter det derfor 'å vera', 'å væra', 'å værra', 'å vårrå' (trøndsk med utjamning)

Overvektsinfinitiver
Tostavelsesinfinitivene med lang rotstamme kalles overvektsinfinitiver (eks.: "bíta", "heyra", "finna", "kasta").
I østnorske dialekter ble endestavelsen i en overvektsinfinitiv trykklett fordi den lange og trykktunge rotstavelsen 'stjal' all energien. Endevokalen ble derfor redusert eller apokopert (falt bort).

I praksis førte denne utviklingen til at samtlige trøndske og østnorske dialekter fikk tre grupper verb:

  1. Jamvektsverb med -a i infinitiv (evt. jamning i trøndsk)
  2. Overvektsverb med -e i infinitiv
  3. Overvektsverb uten infinitivsendelse (apokope i trøndsk)

Konklusjon:
Alle norske dialekter som har denne regelmessige vekslingen mellom endelsene i jamvekts- og overvektsinfinitiver, er østnorske!
Alle andre dialekter er vestnorske!

Kløyvd infinitiv:
Det systematiske skiftet mellom a-endelser i jamvektsord og e-endelser i overvektsord i østlandske dialekter er akseptert i nynorsk, og kalles kløyvd infinitiv.
Du har sikkert lært at du skal være konsekvent i valget av infinitivsendelse på nynorsk, - enten bør du velge a-endelse, eller e-endelse.
Det er allikevel lov til å veksle mellom e/a-endelse i samme besvarelsen, dersom du er konsekvent i henhold til jamvektsregelen. Du kan la alle jamvektsinfinitivene ende på -a, og overvektsinfinitivene på -e.
Det er imidlertid ikke lett å greie dette dersom du ikke har vekslingen som en naturlig del av din egen dialekt.
Bakerst i nynorsk-ordlista finner du vanligvis en oversikt over alle jamvektsinfinitivene.

Nok en gang:
Dialekter som har en systematisk forskjellsbehandling av tostavelsesinfinitiver, er østnorske.
Dette gjelder østlandske og trøndske dialekter, som følgelig sies å ha jamvekt.
Trøndske dialekter har jamvekt med apokope.
Det vil si at endelsene i alle overvektsinfinitivene har falt bort (å spis, å driv), altså apokope.
Mens overvektsinfinitivene i trøndsk manler endelse, har samtlige jamvektsinfinitiver endelse: å verra/vårrå, å våttå/vette b.m. ('vite')

Dialekter som mangler denne systematiske forskjellsbehandlingen, er vestnorske.

Test deg selv med flervalgspørsmål...
Dette gjelder sørlandsk, vestlandsk, nordvestlandsk og nordnorsk.

Skjematisk oversikt:

Område Jamvektsinfinitiver Overvektsinfinitiver Jamvekt? Kalles?
Østlandet -a (værra) -e (drive) Ja Jamvektmål
Arendal-Mandal + innlandet -e (være) -e (drive) Nei e-mål
Vestlandet sør for Sogn -a (vera) -a (driva) Nei a-mål
Nordre del av Vestlandet -e (vere) -e (drive) Nei e-mål
Trøndelag -a eller utjamning (vårrå) apokope (driv) Ja Jamvektmål med apokope
Nord Norge Varierende eller apokope (vær) Varierende eller apokope (driv) Nei  
Norrønt språk -a -a Grunnlaget for dagens former

Du finner tabellen ovenfor framstilt på kart her!
(Wikipedia)

Apokope

Apokope innebærer bortfall av endevokal.
Det er to kjerneområder for apokope: Trøndelag og Salten.
En vesentlig forskjell på disse to områdene er at apokope kun finner sted i overvektsord i Trøndelag.

Trøndelag: "kast", "driv" (overvektsinfinitiver) / "vårrå", "bera" (jamvektsinfinitiver)
Endelsene blir altså beholdt i jamvektsordene, mens de faller bort (blir apokopert) i overvektsordene.

Test deg selv med flervalgspørsmål...
Salten: "kast", "driv" (overvektsinfinitiv) / "vær", "bær" (jamvektsinfinitiver)
Endelsene faller bort (blir apokopert) både i overvekts- og jamvektsord.

Videre nordover avtar bruken av apokope etter hvert som en fjerner seg fra Salten

Jamning

Du må vite hva assimilasjon betyr for å skjønne teksten:
Vokal- eller konsonantlyder påvirker hverandre slik at det oppstår en kvalitativ tilnærming (de blir delvis eller helt like)
Lyden som påvirker kan kalles "påvirkningsagenten"
Eks.:
"vera" -> "værra" "vårrå" ('-a' er påvikningsagent)
"vatn" -> "vann"('-n' er påvikningsagent)

Assimilasjonen kan virke framover i ordet: Progressiv assimilasjon
Eller den kan virke bakover: Regressiv assimilasjon
Den kan virke på lyden ved siden av: Kontaktassimilasjon
Eller den kan virke på lyder lenger vekk: Fjernassimilasjon

Jamning er knyttet til jamvektsordene, der vokalene i 1. og 2. stavelse kan påvirke hverandre ved regressiv eller progressiv fjernassimilasjon.
Se: assimilasjon ovenfor

Vi opererer med to hovedtyper jamning:

  1. Tiljamning: Vokalene nærmer seg hverandre uten å bli helt like ("vera" -> "værra")
  2. Utjamning: Vokalene blir helt like ("vera" -> "vårrå")
Følgende to begrep skiller mellom påvirkningsagent og påvirket lyd:

  1. Progressiv jamning: Den første vokallyden påvirker den siste
  2. Regressiv jamning: Den siste vokallyden påvirker den første

Utbredelse:
Et sentrum i øst-trøndsk/nord-østerdalsk
og
et sentrum i Øst-Telemark.
Rundt Oslofjorden finner vi lite eller ingen jamning.
Etterhvert som vi beveger oss nordover på Østlandet, tiltar jamningen, vi får en økende tiljamning
Når vi kommer til nordre deler av Gudbrandsdalen/sør-trøndske og nord-østerdalske områder, glir tiljamningen over i utjamning.
Jamningsgraden er følgelig et nyttig verktøy i forbindelse med dialektbestemmelse.

Eksempel:
Lom: 'væra' (tiljamning) + 'drågå' (utjamning)
Altså på grensen mellom tiljamning og utjamning!

Palatalisering

Palatalisering virker på en del konsonanter og konsonantgrupper.
I forbindelse med uttalen av disse løftes den midtre delen av tungen opp mot den harde gane (palatum), derav navnet 'palatalisering'
I den søndre delen av palataliseringsområdet (rundt Mjøsa) har det funnet sted en videreutvikling av palataliseringen.
Her har det skilt seg ut en egen /i/ foran konsonantlyden, og konsonanten har fått tilbake sin opprinnelige kvalitet.
Dette fører til at vi får en ny diftong i stedet for den gamle monoftongen.
Opphevet konsonantlyd betyr palatalisering:

"mann" [Sørøstlandet] "mann" [Trøndelag] "main" ("mæin") [Mjøs-området]

Vi skiller mellom to grader av palatalisering:
Palatalisering både i hoved- og endestavelser, og palatalisering kun i hovedstavelser:

kvellann / kallann kvellan / kallan

Utbredelse:
Palatalisering i både rot- og endestavelser finner vi på Nord-Vestlandet, i Sør-Trøndelag, Nord-Østerdalen og Nord-Gudbrandsdalen.
Palatalisering i hovedstavelser finner vi i hele landet nord for en linje fra Sognefjorden mellom Valdres og Gudbrandsdalen og tvers over den sørlige delen av Oppland og Hedmark fylke (linja krysser den sørlige delen av Mjøsa).

Test deg selv med flervalgspørsmål...
I Gudbrandsdalen ligger Sør-Fron og Ringebu kommuner stort sett på sørsiden av kjerneområdet (har palatalisering kun i hovedstavelser), mens Nord-Fron og Sel ligger på nordsiden av grensa (og har palatalisering i begge stavelser).

Noe mer informasjon finner du her!
(Kartet er litt dårlig da det ikke klart viser kjerneområdet)

Nyttig informasjon:
Tegnet for tjukk 'l' = 'ł'
Stungen 'd' = 'ð'
Uttales som 'th' i engelsk "the"

Retroflektering

I de norrøne/gammelnorske konsonantgruppene som besto av en 'l' eller 'r' med en etterfølgende dental ('d - t -l - n - r - s'), endret uttalen seg i østnorsk + delvis nordnorsk til å bli såkalt 'retrofleks'
Det vil si at uttalen i disse konsonantgruppene etter hvert ble formet ved at tungetippen ble bøyd bakover og opp mot ganen.
I konsonantgruppene som ble innledet med 'l' og 'r' + dental ble uttalen endret.

Eksempler:
Retroflektering fra historisk 'l' : "folk, jul, gul"
Retroflektering fra historisk 'r' :"barn, fart, kart, karse, garn, fjord"

Tjukk l

De to formene for retroflektering beskrevet ovenfor kan gi en uttale som vi kaller tjukk 'ł'
Tjukk 'ł' er det folkelige navnet på en konsonantlyd som vi finner i mange norske og svenske dialekter/målføre, men som ellers ikke forekommer i Europa.
Lyden er altså svært spesiell.
Man regner med at den har oppstått i norsk (og svensk) etter gammelnorsk tid, eller mot slutten av denne tiden.

Tjukk ł har to opphav:
a) Norrønt/gammelnorsk 'l' i ord som "blod, folk, dal"
b) Norrønt/gammelnorsk 'rð'
I moderne norsk skrives 'rð' som 'rd' ("ord,hard")

Som du ser på kartene nedenfor, er tjukk ł hovedsaklig et østnorsk målmerke. Det er bare Vest-Telemark av de østnorske målene (dvs. jamvektmålene) som ikke har den. Til gjengjeld går lyden noe inn på vestlandsk område (Romsdal, den østre delen av Sørlandet) og langt inn i nord-norsk (til og med Salten).
Kartene viser også at tjukk ł ikke har like stor utbredelse av begge variantene sine. Den største utbredelsen har tjukk ł som kommer av historisk 'l', altså i ord som blod, dal, jul. Det finnes derfor en del grensemål som har tjukk ł i slike ord, men vanlig 'r' i stedet for tjukk ł i ord av typen "hard, bord, ord -> har, bor, or". Dette gjelder for eksempel i Salten.

I arbeidet med dialekter/målføre skiller vi følgelig mellom to varianter av tjukk 'l' :
  • Tjukk ł fra historisk 'l' - Størst utbredelse!
    Eksempel: Til og med Salten i Nordland
  • Tjukk ł fra historisk 'rð' - Noe mindre utbredelse!
    Eksempel: Kun opp til Salten

Eksempel:
I Salten nord for Rana og sør for Hamarøy (for eksempel i Saltdal, Fauske, Misvær, Sørfold, etc.) har de tjukk ł for historisk 'l', men ikke for historisk 'rð'
Sier man for eksempel 'fjoren' (for "fjorden") og 'jułbor' (for "julebord"), kommer man fra Salten sør for Hamarøy.

Se kartene nedenfor!

Tjukk ł er som nevnt en svært spesiell lyd. Den er vanskelig å uttale for de som ikke selv har den i talemålet sitt. Du må bøye den fremre delen av tungen bakover og opp mot ganen (retroflektering) for så raskt å slå den framover.
Les avsnittet om retroflektering i avsnittet ovenfor dersom du ikke allerede har gjort det!
Kart 1 + 2 viser utbredelsen av tjukk ł fra historisk 'l' i henholdsvis Nord-Norge og Sør-Norge.
Test deg selv med flervalgspørsmål...
Kart 3 + 4 viser utbredelsen av tjukk ł fra 'rð' for de samme områdene.
Dersom du klikker på kartene, får du opp en større og mer detaljert versjon som egner seg bedre for utskrift.


Kart 1 + 2 - Utbredelse av tjukk ł fra historisk 'l' :

1. Nord-Norge

Klikk på kartet for en forstørret versjon
Klikk for et større og mer detaljrikt kart


2. Sør-Norge

Klikk på kartet for en forstørret versjon
Klikk for et større og mer detaljrikt kart


3. Utbredelse av tjukk ł fra historisk 'rð' i Nord-Norge

Klikk på kartet for en forstørret versjon
Klikk for et større og mer detaljrikt kart


4. Utbredelse av tjukk ł fra historisk 'rð' i Sør-Norge

Klikk på kartet for en forstørret versjon
Klikk for et større og mer detaljrikt kart

Kilde: "oss, sei oss, oss" Norske målføre i Skoleradioen, 1973

Grafikk: Christian Møller



Nyttig informasjon:
"ettervokalisk" = som kommer etter vokaler
"monoftonger" = enkle vokallyder ('a, e, i, o, u, å')
"diftonger" = sammensatte vokallyder ('ei, au, øy, etc.')

P,T,K -> B,D,G

De gammelnorske korte, ettervokaliske konsonantlydene "p,t,k" har for det meste holdt seg uendret i moderne norsk.
Unntaket er et område helt sør på Vestlandet, og kystområdene på Sørlandet.
(kyststipen fra Arendal i øst til Karmøy i vest)
I dette området har "p,t,k" etter vokal endret seg til "b,d,g", og følgelig sier de innfødte "den bløde kyststribe".

Monoftongering

De gamle diftongene "au, ei, øy" har blitt til enkle vokallyder (diftongene har blitt monoftonger)
Utbredelse:
Økende monoftongering fra vest mot øst, dvs. jo nærmere vi kommer svenskegrensen mellom Trøndelag og Østfold, jo mer utpreget blir monoftongeringen.
Eks.: "blaut" -> "bløt" / "stein" -> "sten" / "røyk" -> "røk"

Svarabhakti-vokal

Ordet "svarabhakti" kommer fra indisk, og betyr innskuddsvokal.
I praksis er dette en "hjelpevokal" som presser seg inn i enkelte konsonantsammensetninger for å lette uttalen.
På norrønt heter det: "Hann finnr ..."
På slutten av norrøn tid ble det gradvis lagt til (skutt inn) en vokallyd foran -r endelsen, og resultatet er: "Han finner..."
På Vestlandet, i Vest-Telemark og i Indre Agder har den opprinnelige endelsen i hankjønnsformen av adjektiv og i sterke hankjønnsord (hankjønnsord som har utlyd på konsonant) falt bort, mens svarabhakti-vokalen, eller innskuddsvokalen, har overlevd.

Dette gir utslag som: "ein stor'e, sterk'e kar", "ein fin'e hest'e"

Rulle-/skarre-"r"

Rulle-"r" er det vanligste i norske dialekter.
Den lages ved å å heve tungespissen opp mot palatum (ganen i overmunnen)

Skarre-"r" finner vi på Sørlandet og den sørlige delen av Vestlandet opp til Nord-Hordaland.
Den uttales ved å heve den bakre delen av tunga opp mot drøbelen/den bløte gane.
Denne "r"-varianten er ekspanderende, dvs. den sprer seg på bekostning av rulle-"r"
I grenseområdene mellom rulle-'r' og skarre-'r' kan man oppleve at eldre bruker rulle-'r', mens unge mennesker bruker skarre-'r'

Utviklingen av gammelnorsk "hv-"

I norske dialekter har gammelnorsk "hv-" i fremlyd utviklet seg til:
"v-", "kv-" (også med bortfall av "v") og "gv-"
Utbredelse:
"v-" finner vi i de syd-østligste dialektene

Test deg selv med flervalgspørsmål...
"gv-" forekommer i et "belte" nord og vest for "v-" området på Østlandet
"k(v)-" finner vi i resten av landet

Eks.: "veps" (i Oslo) / "gveps" (i Sigdal) / "kveps" (i resten av landet)


Personlige pronomen

Innledningsvis er det greit med en oversikt over formene i de to skriftspråkene.
Subjekt- og objektformene er adskilt med tegnet '/'

Bokmåls- og nynorskformer
E
n
t.
Person Bokmål Nynorsk
1. person jeg / meg eg / meg
2. person du / deg du / deg
3. person han / han - ham
hun / henne
det / det
han / han
ho / henne - ho
det / det
F
l
e
r.
1. person vi / oss vi - me / oss
2. person dere de / dokker - dykk / dokker
3. person de - dem dei - dei

I dialektene har de personlige pronomene utviklet seg ulikt.

1. person entall og flertall
I 1. person, entall er subjektformene 'jeg' og 'eg' i skriftspråkene tilsynelatende nokså ulike. De stammer begge fra den urnordiske formen '*eka'
Bokmålsformen 'jeg' er resultat av brytning og i-omlyd, mens 'eg' kun har mistet 'a' endelsen og endret 'k' til 'g' (fra ustemt til stemt plosiv)

Østlandsformene er stort sett 'jei/je/jæ' i byer og bygder i lavlandet.
I de vestlige områdene brukes i økende grad vestlandske former ('eg')
I de nordlige delene av Oppland er både subjekt- og objektformen i 1. person, flertall 'oss'
Eksempel: "Oss sei oss, oss"

Vestlandsdialektene bruker ulike varianter av 'eg': 'eg/e/i' i 1. person, entall, og 'me/mi' i flertall.

I trøndske dialekter varier i. personsformene mye.
1. person, entall subjektform kan være: 'æ/æg/eg/eig/i/e/je'
Objektformene er: 'mæ/meig/me'
1. person flertallsformer kan være: 'vi/øss/oss/mi/me'
Du finner mer om trøndske dialekter i Steinkjærleksikonet.

Nordnorske dialekter (med unntak av indre Troms) har i entall 'æ/æg', og i flertall 'vi/ve'


Sterke hunkjønnsord

Sterke hunkjønnsord er hunkjønnsord med utlyd på konsonantlyd (dvs. ender på konsonantlyd)
Eksempler: 'bok, bygd,

Østlandske dialekter: Generelt sett er endelsen '-a'
I fjellheimen mot Vestlandet finner vi '-i / -ei / -e / -æ'
Eksempel: "boka, bygda"

Vestlandsdialektene bruker ulike varianter.
Nordover på Vestlandet dominerer '-a'
I sør er bildet mer komplisert.
I kystområdene i sør brukes '-å / -o'
Eksempel: Haugesund = "bokå"
Unntak: Utsira = "boke"
Innover i de sørlige delene av Vestlandet finner vi '--æ / -e / -i / -ei'

Trøndske dialekter: '-a' ("bygda")

Nordnorske dialekter: '-a' ("bygda")


Svake hunkjønnsord

Svake hunkjønnsord er hunkjønnsord med utlyd på vokallyd (dvs. ender på vokallyd)
Eksempler: 'jente, gryte'

Østlandske dialekter: '-a' ("jenta, gryta")
På Vestlandet finner vi stort sett '-o / -å'
Eksempel Utsira: "jento, gryto"
Eksempel Haugesund: "jentå, grytå"

I Trøndsk dominerer '-a'
Sør for Trondheimsfjorden forekommer '-o / -å' langs kysten

Nordnorske dialekter: '-a' ("bygda")


Nektingsadverbet

Nektingsadverbet 'ikke' blir uttalt ulikt i de forskjellige delene av landet:

Nektingsadverbet ('ikke') i dialektene
Område Nektingsadverb Kommentar
Flatbygdene + nordover på Østlandet 'itte'
Oslo-området + sørover på begge sider av Oslofjorden 'ikke' + 'ikke' i Kristiansand
'ikkje' noen steder helt i sør-vest
Sør i Østfold 'inte / ente'
Vestlandet + Sørlandet 'ikkje' 'ikke' i Kristiansand
Trøndelag + noe av Nordmøre 'itj'
Nord-Norge opp til Nord-Troms 'ikkje' 'ikke' i Bodø og Narvik
Nord-Troms og Finnmark 'ikke' 'ikkje' i Kiby og Ekkerøy

NB! Generelt sett har unge en tendens til å bruke 'ikke' i områder der denne formen ikke har vært i bruk tidligere.
Dette kan tyde på at 'ikke' vil utvide området sitt i fremtiden.


Dativ

Dativ finner vi fortsatt i en rekke norske talemål. Dette er en rest fra den gang norsk var et såkalt kasusspråk, liknende det tysk er i dag.
For å forstå hvilken funksjon dativ har i dialektene, er det nødvendig å kjenne litt til det gamle kasussystemet.
siden om kasus i norrønt språk, samt i oversikten over hvilke kasus de ulike preposisjonene styrte, finner du det du trenger å vite om bruken av kasus.

I dagens dialekter er det særlig etter visse preposisjoner vi kan finne bruk av dativ. De vanligste av disse er "i" og "på"
Som i tysk blir akkusativformen brukt når det dreier seg om en bevegelse fra et sted til et annet ("tilsted")
Dativformen brukes når det som skjer, skjer stedet ("påsted")

Teksteksempel Forklaring
Et eksempel fra tysk!
("den Wald" = Akkusativ / "dem Wald" = Dativ)
"Er geht in den Wald (hinein)" Akkusativ - tilsted (Han går inn i skogen)
"Er ist in dem Wald" Dativ - påsted (Han bor inne i skogen)
Fra Hedmark (Hamarområdet)
"Hu Stine går i dusjen" Akkusativ - tilsted (Stine går inn i dusjen)
"Hu Stine går i dusja" Dativ - påsted (Stine går rundt inne i dusjen)
"Hæn Ola går ned på vægen" Akkusativ - tilsted (Ola går ned til veien)
"Hæn Ola går nedpå væga" Dativ - påsted (Ola går nede på veien)
Valdres
"støl": Ofte synonymt med "seter"
/e ˘raise på stø:ln/ Akkusativ - tilsted (Jeg reiser til stølen)
/e ɛ på stø:le/ Dativ - påsted (Jeg er på stølen)
Nordmøre
"E minnjes elva" Akkusativ (Jeg husker elva)
"E vea i elven " Dativ - påsted (Jeg vadet i elva)
Kilde - dialekteksempler: "Dativ i norske dialekter" (Wikipedia)


I hvilke områder finner vi dativ?

Her er en foreløpig kartoversikt!

+ en langt mer detaljert oversikt!

Mer kommer....



Fin repetisjon:



Kilde: YouTube
https://videoteket.no/
Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag
Test deg selv med flervalgspørsmål...


Fordypningsppgaver / særemner / særoppgaver
  1. Ta utgangspunkt i din egen dialekt og/eller andre dialekter du har i klassen eller blant venner!
    Plasser dialekten(e) inn i en helhetlig ramme der du redegjør for den språkhistoriske og dialektiske bakgrunnen.
    Sammenlikn og drøft ulikheter dersom du velger flere dialekter.

  2. Sammenlikn din egen dialekt med dialekten til besteforeldrene eller foreldrene dine.
    Bruk faglitteratur aktivt i arbeidet ditt.

  3. Hva skiller østnorsk fra vestnorsk? En sammenligning av de viktigste målmerkene i en selvvalgt dialekt fra Vestlandet og en fra Østlandet.


Lenker




oppdatert 02.12.2018
Page visited 10427 times
Totalt:
7.018.244  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo




Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!