Norske målføre


Eksempler: Råde - Time - Årdal - Gimsøy - Lom

l = Tjukk 'l'    r = Skarre-'r'    i = Palatalisering

Innledning

Målføre, eller dialekter, må klart skilles fra sosiolekter:
Grunnlaget for bestemmelse av målføre/dialekter er geografisk, mens det for sosiolekter er sosialt.
Dersom du lynraskt plasserer en person i f.eks. Gudbrandsdalen ut fra talen, forholder du deg til en dialekt. Plasserer du en person i Oslo-området i arbeiderklasse/overklasse basert på vedkommendes talespråk, dreier det seg om en sosiolekt.
Vi skal her forholde oss til målføre/dialekter.

I arbeidet med å organisere dialektene geografisk vil det være lyd- og formverket som gjør tjeneste som verktøy. Tonefall og ordforråd er dårlig egnet til å trekke opp klare dialektgrenser.

Jeg har valgt å presentere noen få sentrale trekk, som så vil bli anvendt i forbindelse med bestemmelsen av fem utvalgte dialekter.
Avsnittene 1 - 11 nedenfor er stort sett konsentrert om fonologiske forhold (lyd), mens avsnittene 12 - 14 tar opp dialektiske ulikheter i formverket.

Jamvektsloven

Denne loven deler norske dialekter inn i østnorske (med jamvekt) og vestnorske (uten jamvekt) dialekter.
Når du skal bestemme en dialekt geografisk, er det første du gjør å sjekke om den følger jamvektsloven.
Har den jamvekt, er dialekten østnorsk! Har den ikke jamvekt, er den vestnorsk!

Svært forenklet kan loven forklares slik:
Jamvektsloven er basert på trykk-/kvantitetsforholdene i norrøne tostavelsesord.
Tostavelsesordene er delt inn i to grupper: jamvektsord og overvektsord
Vi bruker heretter infinitivsformene av tostavelsesverb som eksempler. Husk at i norrønt var infinitivsendelsen '-a' for alle verb!

Jamvektsinfinitiver:
Tostavelsesinfinitivene hadde kort rotstamme og kort endestavelse.
Disse fikk et jevnt fordelt trykk på begge stavelsene, og de kalles derfor jamvektsinfinitiver (eks.: "bera", "vera", "gera", "heta").
Ingen norske dialekter har dette i dag (med unntak av dialekter i Nord-Gudbrandsdal)
På grunn av den jevne trykkfordelingen mellom de to stavelsene har ikke jamvektsinfinitivene fått noen reduksjon av endevokalen i østnorske dialekter. I østnorske infinitiver er den norrøne infinitivsendingen '-a' i f.eks. 'vera' beholdt.
I dialektane med jamvekt heiter det derfor 'å vera', 'å væra', 'å værra', 'å vårrå' (trøndsk med utjamning)

Overvektsinfinitiver
Tostavelsesinfinitivene med lang rotstamme kalles overvektsinfinitiver (eks.: "bíta", "heyra", "finna", "kasta").
I østnorske dialekter ble endestavelsen i en overvektsinfinitiv trykklett fordi den lange og trykktunge rotstavelsen 'stjal' all energien. Endevokalen ble derfor redusert eller apokopert (falt bort).

I praksis førte denne utviklingen til at samtlige trøndske og østnorske dialekter fikk tre grupper verb:

  1. Jamvektsverb med -a i infinitiv (evt. jamning i trøndsk)
  2. Overvektsverb med -e i infinitiv
  3. Overvektsverb uten infinitivsendelse (apokope i trøndsk)

Konklusjon:
Alle norske dialekter som har denne regelmessige vekslingen mellom endelsene i jamvekts- og overvektsinfinitiver, er østnorske!
Alle andre dialekter er vestnorske!

Kløyvd infinitiv:
Det systematiske skiftet mellom a-endelser i jamvektsord og e-endelser i overvektsord i østlandske dialekter er akseptert i nynorsk, og kalles kløyvd infinitiv.
Du har sikkert lært at du skal være konsekvent i valget av infinitivsendelse på nynorsk, - enten bør du velge a-endelse, eller e-endelse.
Det er allikevel lov til å veksle mellom e/a-endelse i samme besvarelsen, dersom du er konsekvent i henhold til jamvektsregelen. Du kan la alle jamvektsinfinitivene ende på -a, og overvektsinfinitivene på -e.
Det er imidlertid ikke lett å greie dette dersom du ikke har vekslingen som en naturlig del av din egen dialekt.
Bakerst i nynorsk-ordlista finner du vanligvis en oversikt over alle jamvektsinfinitivene.

Nok en gang:
Dialekter som har en systematisk forskjellsbehandling av tostavelsesinfinitiver, er østnorske.
Dette gjelder østlandske og trøndske dialekter, som følgelig sies å ha jamvekt.
Trøndske dialekter har jamvekt med apokope.
Det vil si at endelsene i alle overvektsinfinitivene har falt bort (å spis, å driv), altså apokope.
Mens overvektsinfinitivene i trøndsk manler endelse, har samtlige jamvektsinfinitiver endelse: å verra/vårrå, å våttå/vette b.m. ('vite')

Dialekter som mangler denne systematiske forskjellsbehandlingen, er vestnorske.
Dette gjelder sørlandsk, vestlandsk, nordvestlandsk og nordnorsk.

Skjematisk oversikt:

Område Jamvektsinfinitiver Overvektsinfinitiver Jamvekt? Kalles?
Østlandet -a (værra) -e (drive) Ja Jamvektmål
Arendal-Mandal + innlandet -e (være) -e (drive) Nei e-mål
Vestlandet sør for Sogn -a (vera) -a (driva) Nei a-mål
Nordre del av Vestlandet -e (vere) -e (drive) Nei e-mål
Trøndelag -a eller utjamning (vårrå) apokope (driv) Ja Jamvektmål med apokope
Nord Norge Varierende eller apokope (vær) Varierende eller apokope (driv) Nei  
Norrønt språk -a -a Grunnlaget for dagens former

Du finner tabellen ovenfor framstilt på kart her!
(Wikipedia)

Test deg selv med flervalgspørsmål...

Apokope

Apokope innebærer bortfall av endevokal.
Det er to kjerneområder for apokope: Trøndelag og Salten.
En vesentlig forskjell på disse to områdene er at apokope kun finner sted i overvektsord i Trøndelag.

Trøndelag: "kast", "driv" (overvektsinfinitiver) / "vårrå", "bera" (jamvektsinfinitiver)
Endelsene blir altså beholdt i jamvektsordene, mens de faller bort (blir apokopert) i overvektsordene.

Test deg selv med flervalgspørsmål...
Salten: "kast", "driv" (overvektsinfinitiv) / "vær", "bær" (jamvektsinfinitiver)
Endelsene faller bort (blir apokopert) både i overvekts- og jamvektsord.

Videre nordover avtar bruken av apokope etter hvert som en fjerner seg fra Salten

Jamning

Jamning er knyttet til jamvektsordene, der vokalene i 1. og 2. stavelse kan påvirke hverandre (regressiv/progressiv fjernassimilasjon).
Se: assimilasjon

Vi opererer med to hovedtyper jamning:

  1. Tiljamning: Vokalene nærmer seg hverandre uten å bli helt like ("vera" -> "værra")
  2. Utjamning: Vokalene blir helt like ("vera" -> "vårrå")
Følgende to begrep skiller mellom påvirkningsagent og påvirket lyd:

  1. Progressiv jamning: Den første vokallyden påvirker den siste
  2. Regressiv jamning: Den siste vokallyden påvirker den første

Utbredelse:
Et sentrum i øst-trøndsk/nord-østerdalsk
og
et sentrum i Øst-Telemark.
Rundt Oslofjorden finner vi lite eller ingen jamning.
Etterhvert som vi beveger oss nordover på Østlandet, tiltar jamningen, vi får en økende tiljamning
Når vi kommer til nordre deler av Gudbrandsdalen/sør-trøndske og nord-østerdalske områder, glir tiljamningen over i utjamning.
Jamningsgraden er følgelig et nyttig verktøy i forbindelse med dialektbestemmelse.

Palatalisering

Palatalisering virker på en del konsonanter og konsonantgrupper.
I forbindelse med uttalen av disse løftes den midtre delen av tungen opp mot den harde gane (palatum), derav navnet 'palatalisering'
I den søndre delen av palataliseringsområdet (rundt Mjøsa) har det funnet sted en videreutvikling av palataliseringen.
Her har det skilt seg ut en egen /i/ foran konsonantlyden, og konsonanten har fått tilbake sin opprinnelige kvalitet.
Dette fører til at vi får en ny diftong i stedet for den gamle monoftongen.
Opphevet konsonantlyd betyr palatalisering:

"mann" [Sørøstlandet] "mann" [Trøndelag] "main" ("mæin") [Mjøs-området]

Vi skiller mellom to grader av palatalisering:
Palatalisering både i hoved- og endestavelser, og palatalisering kun i hovedstavelser:

kvellann / kallann kvellan / kallan

Utbredelse:
Palatalisering i både rot- og endestavelser finner vi på Nord-Vestlandet, i Sør-Trøndelag, Nord-Østerdalen og Nord-Gudbrandsdalen.
Palatalisering i hovedstavelser finner vi i hele landet nord for en linje fra Sognefjorden mellom Valdres og Gudbrandsdalen og tvers over den sørlige delen av Oppland og Hedmark fylke (linja krysser den sørlige delen av Mjøsa).
I Gudbrandsdalen ligger Sør-Fron og Ringebu kommuner stort sett på sørsiden av kjerneområdet (har palatalisering kun i hovedstavelser), mens Nord-Fron og Sel ligger på nordsiden av grensa (og har palatalisering i begge stavelser).

Noe mer informasjon finner du her!
(Kartet er litt dårlig da det ikke klart viser kjerneområdet)

Retroflektering

Klikk på kartet for en forstørret versjon Klikk på kartet for en forstørret versjon
Klikk på kartet for en forstørret versjon Klikk på kartet for en forstørret versjon

Kilde: "oss, sei oss, oss" Norske målføre i Skoleradioen, 1973

Tjukk l

Klikk på kartet for en forstørret versjon Tjukk l er det folkelige navnet på en konsonant som vi finner i visse norske og svenske målføre, men som ellers ikke forekommer i Europa. Lyden er altså svært spesiell. Man regner med at den har oppstått i norsk (og svensk) etter gammelnorsk tid eller mot slutten av denne tiden. Den har to opphav: Dels gammelnorsk l, som i ord som blod, folk, dal, dels gammelnorsk (med "stungen" d, nå skrevet rd med vanlig d), som i ord,hard. Som du vil se på kartene, er tjukk l hovedsaklig et øst-norsk målmerke. Det er bare Vest-Telemark av de øst-norske målene (dvs. jamvektmålene) som ikke har den. Til gjengjeld går lyden noe inn på vestlandsk område (Romsdal, den østre delen av Sørlandet) og langt inn i nord-norsk (til og med Salten). Kartene viser også at tjukk l ikke har like stor utbredelse av begge variantene sine. Den største utbredelsen har tjukk l som kommer av den opphavelige, historiske l, altså i ord som blod, dal, jul.Det finnes derfor en del grenemål som har tjukk l i slike ord, men vanlig r i stedet for tjukk l i ord av typen hard, bord, ord. Dette gjelder for eksempel i Salten. Klikk på kartet for en forstørret versjon
Klikk på kartet for en forstørret versjon Tjukk l er som nevnt en svært spesiell lyd. Den er vanskelig å uttale for de som ikke selv har den i talemålet sitt. Du må bøye den fremre delen av tungen bakover og opp mot ganen for så raskt å slå den framover. Lyder som lages ved å trekke tungen bakover på denne måten, kalles retroflekse lyder. Du kan lese mer om retroflektering i avsnittet ovenfor.
De to øverste kartene viser utbredelsen av tjukk l fra historisk l i henholdsvis Nord-Norge og Sør-Norge. De to nederste kartene viser utbredelsen av tjukk l fra for de samme områdene.
Dersom du klikker på kartene, får du opp en større versjon som er mer detaljert, og som egner seg bedre for utskrift.
Klikk på kartet for en forstørret versjon

Kilde: "oss, sei oss, oss" Norske målføre i Skoleradioen, 1973

P,T,K -> B,D,G

De gammelnorske korte, ettervokaliske konsonantlydene "p,t,k" har for det meste holdt seg uendret i moderne norsk.
Unntaket er et område helt sør på Vestlandet, og kystområdene på Sørlandet.
(kyststipen fra Arendal i øst til Karmøy i vest)
I dette området har "p,t,k" etter vokal endret seg til "b,d,g", og følgelig sier de innfødte "den bløde kyststribe".

Monoftongering

De gamle vokalene "au, ei, øy" har blitt til enkle vokallyder (diftongene har blitt monoftonger)
Utbredelse:
Økende monoftongering fra vest mot øst, dvs. jo nærmere vi kommer svenskegrensen mellom Trøndelag og Østfold, jo mer utpreget blir monoftongeringen.
Eks.: "blaut" -> "bløt" / "stein" -> "sten" / "røyk" -> "røk"

Svarabhakti-vokal

Ordet "svarabhakti" kommer fra indisk, og betyr innskuddsvokal.
I praksis er dette en "hjelpevokal" som presser seg inn i enkelte konsonantsammensetninger for å lette uttalen.
På norrønt heter det: "Hann finnr ..."
På slutten av norrøn tid ble det gradvis lagt til (skutt inn) en vokallyd foran -r endelsen, og resultatet er: "Han finner..."
På Vestlandet, i Vest-Telemark og i Indre Agder har den opprinnelige endelsen i hankjønnsformen av adjektiv og i sterke hankjønnsord (hankjønnsord som har utlyd på konsonant) falt bort, mens svarabhakti-vokalen, eller innskuddsvokalen, har overlevd.

Dette gir utslag som: "ein stor'e, sterk'e kar", "ein fin'e hest'e"

Rulle-/skarre-"r"

Rulle-"r" er det vanligste i norske dialekter.
Den lages ved å å heve tungespissen opp mot gommen i overmunnen.
Skarre-"r" finner vi på Sørlandet og den sørlige delen av Vestlandet opp til Nord-Hordaland.
Den uttales ved å heve den bakre delen av tunga opp mot drøbelen/den bløte gane.
Denne "r"-varianten er ekspenderende, dvs. den sprer seg på bekostning av rulle-"r".

Utviklingen av gammelnorsk "hv-"

I norske dialekter har gammelnorsk "hv-" i fremlyd utviklet seg til:
"v-", "kv-" (også med brtfall av "v") og "gv-"
Utbredelse:

Flervalgspørsmål til hele målførekapitlet ...
"v-" finner vi i de syd-østligste dialektene
"gv-" forekommer i et "belte" nord og vest for "v-" området på Østlandet
"k(v)-" finner vi i resten av landet

Eks.: "veps" (i Oslo) / "gveps" (i Sigdal) / "kveps" (i resten av landet)


oppdatert 13.11.2018
Page visited 339 times
Totalt:
6.570.586  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo




Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!