Språkhistorie tom. synkopetida


Fra indo-europeisk til norrønt (ca. 700 e.kr.)


Språkhistorien til og med synkopetiden
Indo-europeisk Språkfamilien vår Kasusspråk = bøyningsspråk
Den eldre runerekka Ur-nordisk -> 500 e.kr. Synkopetiden 500-700 e.kr.
Synkope a-omlyd i-omlyd
u-omlyd Brytning Utlydsherding

Må kunnes
Bør kunnes
Artig å kunne


Indo-europeisk (IE)

Språk som er i slekt med hverandre har gjerne utviklet seg fra et opprinnelig fellesspråk. En slik samling av beslektede språk kaller vi en språkfamilie.
Indo-europeisk er en slik språkfamilie.
I figuren under finner du flesteparten av de indo-europeiske hovedspråkene. Legg merke til at språkene er samlet gruppevis som kvister på tykkere hovedgreiner. Disse gruppene er gitt egne navn. Russisk hører for eksempel til i den slaviske gruppa, fransk i den italiske.
Norsk er plassert i gruppa for nord-germanske språk.

Dersom vi ser spesielt på språkene i vår gruppe, har vi ingen problemer med å godta at de representerer ulike nasjonalspråk. Går vi derimot ca. 1000 år tilbake i tid, eksisterte det ingen særlige forskjeller mellom norsk og islandsk. Vi har da kommet tilbake til norrønt språk. 500 år før det igjen var alle språkene i Norden så godt som like. Dette nordiske fellesspråket kaller vi urnordisk. Går vi enda noen hundreår bakover i tid, omlag til begynnelsen av vår tidsregning, finner vi den felles 'stammoren' til alle de germanske språkene (se illustrasjonen). Dette språket kaller vi urgermansk. Språkforskere som arbeider seg videre bakover i tid, har funnet klare indikasjoner på at de fleste språk i Europa og Asia har utviklet seg fra ett felles urspråk. Dette urspråket utgjør følgelig hovedstammen i treet nedenfor, og kalles altså indo-europeisk.

Den indo-europeiske språkfamilien

(fritt tegnet etter illustrasjon i 'Språket vårt før og nå' - Gyldendal)

Det antas at dette urspråket hadde sitt opprinnelige senter i sørøst-Europa eller vest-Asia, og at det var i bruk mellom 3000 og 4000 år før Kristus.
Dette språklige fellesskapet opphører ca. 3000-2000 f.kr. sannsynligvis på grunn av folkevandringer. Stadig større geografiske avstander mellom de ulike indo-europeiske stammene førte til at de utviklet språklige særegenheter, som etter hvert utviklet seg til ulike språk.
Det er allikevel fortsatt mulig å finne mange likhetstrekk mellom de ulike språkene.
Eksemplene i denne tabellen viser at det må være en forbindelse mellom disse språkene, selv om de generelt sett kan virke svært ulike. Det skal ikke mye fantasi til for å se likhetstrekkene mellom de ulike språkvariantene av dette sentrale ordet:

Latin mater Spansk madre Fransk mère
Irsk matair Engelsk mother Nederlandsk moeder
Høytysk mutter Islandsk moðir Dansk/svensk moder
Litauisk mote Latvisk mate Polsk matka
Tsjekkisk máti Russisk mat´ Serbisk mati
Gresk méter Albansk motre Armensk mair
Sanskrit matár


Det anbefales at du leser denne oversiktlige og interessante artikkelen om utbredelsen av germansk.

Man regner med at indo-europeisk var et utpreget bøyningsspråk (syntetisk)

Et kasus- eller bøyningsspråk kjennetegnes ved at det er bøyningsendelser som bestemmer hvilken funksjon de enkelte setningsleddene har i setningen. En bestemt endelse kan f.eks. vise at vi har et hankjønnssubstantiv i entall som står som subjekt i setningen.
I moderne norsk er det ikke endelsen som primært bestemmer funksjonen, men plasseringen.

Dette er det viktig å forstå, så jeg skal gi et par eksempler:

1. Olaf dreper Harald / Harald dreper Olaf
SvDO / SvDO

I våre dager ville de fleste ønske å stå først i setningen! Endelsene er de samme, men konsekvensen av å fungere som direkte objekt (DO) er fatal!
Går vi derimot til norrønt, finner vi at plasseringen ikke nødvendigvis betyr noe:

2. Óláfr drepr Harald / Harald drepr Óláfr
SvDO / DOvS

I eksempel nr. 2 fra norrøn tid ser vi at det ikke spiller noen stor rolle om vi endrer på ordrekkefølgen. 'r'-endelsen i 'Óláfr' forteller at det dreier seg om et hankjønnsord i entall, som står i nominativ, dvs. fungerer som subjekt i setningen.
I dette tilfellet vil det altså være klart hvem som dreper, og hvem som drepes, uansett i hvilken orden vi stiller opp setningsleddene.

I indo-europeisk hadde de åtte kasus:
Nominativ / genitiv / dativ / akkusativ / vokativ (tiltaleform) / ablativ (frastedsbestemmelse) / lokativ (påstedsbestemmelse) / instrumentalis (middel).

Kasus- (bøynings-) systemet gjorde at de hadde en forholdsvis fri ordstilling, det var uansett bøynings-, eller kasusendelsene som bestemte hvilken funksjon setningsleddene hadde.


GERMANSK

UR-GERMANSK

Fellesspråk for germanerne. Germanerne levde nord for Main - øst for Rhinen - vest for Weichs

Dette kartet viser en grov oversikt over det germanske området med Ptalemeus' stedsnavn.

Merk spesielt den germanske lydforskyvning (Grimm/Verner).
I følge Grimm ('eventyrinnsamleren') ble en rekke konsonanter endret - noe som fremdeles kan høres.
F.eks. endret lyden 'd' seg til 't' i visse sammenhenger (latin 'duo' -> norsk 'to'), 'p' blev til 'f' (latin 'pisces/pater' - norsk 'fisk/far').

Lydskiftet er for øvrig adskillig mer komplisert og omfattet også tallrike vokalendringer.

1) Stemte plosiver b/d/g > Ustemte plosiver p/t/k
2) Ustemte plosiver p/t/k > Ustemte frikativer f/þ/h

Latin Engelsk Norsk
1 Duo Two To
2 Pater Father Fa(de)r
Du kan finne mer detaljert informasjon om Grimms lov HER!
- og urlite om Verners lov HER!
(encyclopedia.com)

Det kan også være interessant å lese under hvilke krevende og utfordrende omstendigheter forskere utvikler sine dristige nye teorier: "Karl Verner og historien om at komme sovende til berømmelse" (kilde: Aarhus Universitet)



Ca. år 0 delte germansk seg i tre deler: Øst-, vest- og nord-germansk.
Øst-germansk: Gotisk
Vest-germansk: ble senere til: Tysk, engelsk, frisisk, etc
Nord-germansk: ble senere til: Norsk, dansk, svensk, færøyisk, islandsk.

Trykket festet seg på første stavelse

0 - 200 e.-kr.

Vi fikk en overgangsperiode.
Den nordiske varianten av germansk skilte seg ut som eget språk.

200 - 500 e.kr.

Eldre ur-nordisk periode.
Stort sett samme språk i det nordiske område. På slutten av perioden forårsaker en begynnende tendens til
a-omlyd de første antydninger til dialektutvikling. Dette fordi a-omlyd hovedsaklig finner sted i den vestlige delen av det nordiske språkområdet.

eks.: Holt - hult, boge - bue, kolle - kulle, etc.

Ordene på denne tiden var ofte svært lange og vokalrike. Dette har nok gjort språket spesielt klangfullt
Det er også i denne perioden vi finner de første runeinnskriftene. Denne skriftlige arven fra våre fjerne forfedre er den viktigste kilden vi har. Runene var trolig kjent i alle de germanske stammene. Det er ingen som med sikkerhet vet når og hvordan dette skriftsystemet oppstod, men man regner med at det stammer fra rundt begynnelsen på vår tidsregning.
Det opprinnelige runealfabetet, fuþark, også kalt det eldre runealfabetet, bestod av 24 tegn. Grunnen til at det kalles fuþark, er ganske enkelt den at dette ordet representerer de seks første tegnene i alfabetet. Da disse tegnene generelt sett ble risset/skrapet inn i stein, tre og andre harde materialer, var det viktig at de stort sett bestod av rette streker.
Det er verdt å merke seg at den eldre runerekka neppe var tenkt brukt til vanlig kommunikasjon. De enkelte runene hadde ulik magisk funksjon, og de som kjente alle runene, kunne bruke dem i magisk sammenheng. De hadde altså stor makt!
Runene ble skåret inn på smykker, amuletter, ulike redskaper og våpen. Mange runeinnskrifter finner vi også igjen som tekster på gravstener. Et av de mest kjente eksemplene på slike gravskrifter ble funnet på Tune i Østfold. Du ser et bilde av denne steinen her, og oversatt til våre latinske bokstaver kan litt av innskriften noe forenklet leses slik:

"Ek wiwaR after woduride witadahalaiban worahto runoR"

Utfordring:
Det andre ordet i teksten ovenfor er et kvinnenavn, det fjerde et mannsnavn. Det femte ordet er et sammensatt substantiv. Den første delen 'wita' finner vi også i gammelengelsk der ordet betyr 'rådgiver', 'herre' eller 'vismann'. Den andre delen av det fjerde ordet er på gammelengelsk 'hláf', og på norrønt 'hleifr'. Det nestsiste ordet er en preteritumsform av et verb som er direkte beslektet med det gammelengelske ordet 'weorc' (arbeide)og det gammelnorske ordet 'orka' (virke, arbeide, fullføre).
Dette kan se vrient ut ved første øyekast, men studerer vi teksten nærmere, er det ikke så helt umulig å skjønne det meste. Prøv å lage en oversettelse til moderne norsk - og sjekk løsningsforslaget nederst på denne siden.


Illustrasjonen nedenfor viser alle runene, og ved å klikke på de enkelte får du informasjon om den magiske funksjonen den har, etc.
I det hele tatt finner du et hav av opplysninger om dette fascinerende alfabetet på Arild Hauges runesider.

Fe Ur Thurs As(s) Reid Ken, kaun Giof Wynn Hagl Naudr, naud Is Ár, jara Eoh Pertra Elgr Sol Ty Bjarkan Eol Madr Laukr Ingvarr, Ing Odal Dagr
(Det er ikke så lett å tegne med ei mus, men akkurat her var det ok med litt 'skjelvne' bokstaver...)

500 - 700 e.kr.

Denne perioden kalles yngre ur-nordisk periode, eller synkopetida
Synkope vil si at de trykklette, korte, unasalerte vokalene faller bort.
Denne prosessen fant sted over hele det nordiske språkområdet.
Vi fikk voldsomme endringer i språket. Synkope, ulike omlyds- og assimilasjonsprosesser herjet. Det foregikk en stadig overgang mot et mer analyttisk språk, dvs. et språk der setningsleddenes funksjon bestemmes av plasseringen i setningen, ikke av bøyningsendelsene.

halaib(w)an > hleifr > leiv (brød)
Haduwulafar > Hálfr

Det er ikke så rart at man hevder at disse to hundre årene innebar de mest dramatiske endringene som noen gang har rammet språket vårt.

I tillegg forsvinner fire av de tidligere åtte kasusene i denne perioden, og man satt kun igjen med nominativ, akkusativ, genitiv og dativ.

I tillegg til synkope (se ovenfor) må du kunne de følgende lydovergangene skikkelig:

a-omlyd

U-omlyd : A ble trukket ett hakk opp mot U. (jfr. vokaltrekanten)

*landu > lond

u-omlyden begrenset seg, i motsetning til i- og a-omlyden til det nordiske området.
Ser dere "o med kvist" i norrøne tekster, tenk da i første omgang på u-omlyd.
Dette er den eneste omlyden som var aktiv i norrøn periode (dvs. etter 700)

I-omlyd : Egentlig en palatalisering.
Vokalene i vokaltrekanten trekkes mot i (j)
*gastir > gestr, *domjan > døma, *fotir > føtr, etc. Merk spes. moderne tysk :

2. og 3. person ent. presens hadde endelsene -jis og -jiþ. Dette førte til i/j-omlyd slik vi ser det i dag i f.eks:
"Ich spreche, du sprichst, er spricht" (tysk: Jeg snakker, du snakker, han snakker)

Brytning: Trykktung, kort 'e' i rotstavelse ble påvirket av etterfølger trykklett 'a' eller 'u' slik at e'en ble endret (brutt) til enten henholdsvis ja eller jo/io.
Dette kaller vi enten 'a' eller 'u' brytning.

Meluk > mjòlk > mjølk (progressiv i-omlyd)
Berun > bjòrn > bjørn
Eka > jak > jeg

Et mulig eksempel på språkutvikling med brytning og omlyd finner du her!

Utlydsherding

Regel: En stemt konsonant blir ustemt i utlyd i perfektum og imperativ av sterke verb.
I mange språk blir stemte plosiver i sterke verb ustemte dersom de av bøyningsmessige årsaker havner i utlyd. Grunnen til at vi vanligvis finner stemte konsonanter i innlyd, er at disse konsonantene befinner seg i nærheten av kjernen i ordet. Alle vokallydene er stemte, og dette forplanter seg til de nærliggende konsonantene.
I tysk har vi for eksempel stemte konsonanter i ord som geben, finden, binden, etc. I imperativ og preteritumsformene av slike ord havner imidlertid disse konsonantene i utlyd, og de går over til å bli ustemte. Denne overgangen fra stemt konsonantlyd i innlyd til ustemt i utlyd kalles altså utlydsherding.
På norsk begrenser denne regelen seg til imperativ og preteritumsformene av sterke verb. På f.eks. tysk er utlydsherding en generell regel.
For de spesielt interesserte kan nevnes at en overgang fra stemte til ustemte konsonanter kalles desonorisering. Hva tror du da det motsatte, overgang fra ustemte til stemte, heter?
Utlydsherding vil dermed på fagspråket bli beskrevet som en desonorisering av plosiver i utlyd. Læreren hjelper deg dersom dette er vanskelig å forstå!
Noen eksempler:

Geben: gib - gab (uttales /gip/ - /gap/)
Finden: find - fand (uttales /fint/ - /fant/)
Binden: bind - band (uttales /bint/ - /bant/)
Ein Land (subst.): uttales /lant/ (med utlydsherding)
Et land (subst.): uttales /lan/ (uten utlydsherding / med progressiv assimilasjon)


Diverse

Også mange andre endringer fant sted både innen lyd- og formverket i denne perioden (konsonantbortfall, assimilasjon, forenkling av grammatikken, etc.). Dette kommer vi imidlertid ikke inn på her.

Rundt 700 e.kr. regner vi med at de største endringene hadde funnet sted, og at den største brytningstida i norsk språkhistorie dermed var over.
Vi tar dermed skrittet over i den norrøne språkverdenen, som varer fram til omlag 1350-tallet.
Men det tar vi opp i neste kapittel ...


Løsningsforslag til teksten på Tunesteinen ovenfor:
"Ek wiwaR after woduride witadahalaiban worahto runoR"
"Jeg Viv etter Vodurid, brødherren (husbonden), gjorde (skrev) runer"

'halaib(w)an' (urnordisk) -> 'hleifr' (norrønt)'hleifr' -> 'leiv' (brød)
Les om synkopetiden, den mest dramatiske perioden i norsk språkhistorie!



oppdatert
Page visited 67245 times
Totalt:
12.234.544  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo