Overgangen fra norrønt til moderne norsk


Perioden 1350 - 1814


Innholdsoversikt
Norrønt språk - en oversikt Hvorfor døde det norrøne språket ut?
Overgangen fra norrønt til moderne norsk Mellomnorsk: En brytningsperiode
Eksport og import av ord 1525: Dansk skriftspråk overtar fullstendig
Norrønt språk og gammelnorsk mytologi lever i dag! Skriftlig og muntlig språk i dansketiden
Uttalen endrer seg Tiden etter 1814
Endringer i grammatikken
Oppgaver og aktiviteter Punktvis oppsummering

Et lite forord

Denne artikkelen er skrevet for å dekke kompetansemålene i R-06
I hovedsak skal teksten sammenlikne norrønt mål med vårt moderne norsk. Dette er et krav som nødvendigvis må føre til at man må foreta en del valg. Med 'norrønt' mener folk flest 'gammelnorsk'. Dette er svært upresist. 'Gammelnorsk' ble brukt i Norge over flere hundre år, og man hadde relativt store geografiske ulikheter. 'Norrønt' er derfor i denne teksten definert som en form for normalisert gammel-islandsk.
'Moderne norsk' er også et vidt begrep. Vi har bokmål og nynorsk som to av våre tre hovedmål, og i tillegg har vi uttallige talemålsvarianter (dialekter/målføre). Her er hovedvekten lagt på bokmål - og til en viss grad dialekter. Spesielt bloggeoppgaven nederst på siden er basert på sammenlikning mellom 'norrønt' og moderne dialekter/målføre.
For å sette det gamle og det nye språket inn i en sammenheng har vi lagt inn noen (for?) korte avsnitt om utviklingen fra norrønt til dagens norske språk.


Overgangen fra norrønt til moderne norsk

Går vi tilbake til urnordisk tid, det vil si til tiden før 500 e.kr., snakket folk i de bebodde områdene av det som nå er Norge, Sverige og Danmark trolig ganske likt. Etter hvert som tiden gikk, førte store avstander til at folk utviklet lokale utgaver av ord, syntaks og uttale. I forbindelse med landnåmstiden på Island på 900-tallet flyttet mange nordmenn fra de vestlige delene av landet over havet til sagaøya i vest. De brakte naturlig nok med seg sitt (gammel)norske språk, og i lang tid var islandsk og norsk skrift- og talespråk ganske så like.
Det første norske vikingangrepet fant sted på klosteret Cuthbert på øya Lindisfarne på Englands østkyst i 793 e.kr. I århundrene etter dette angrepet spredte norske, danske og svenske vikinger vårt nordiske språk utover hele Europa. Danskene og nordmennene, som primært dro i vesterled, tilførte for eksempel det engelske språket tusener av nye ord. I dag er det vi som henter ord fra den engelskspråklige verden, og enkelte ganger hender det at vi faktisk henter inn igjen ord som vi en gang selv eksporterte. I utgangspunktet var ordet 'baggi' et vanlig norsk (norrønt) ord for 'pakke, pose, bylt'. Dette ordet fraktet vikingene med seg til England. Der ble det værende i mange hundre år, mens det ganske enkelt døde ut hos oss. Nå har vi hentet ordet tilbake fra England, og det lever et nytt liv i gamlelandet i form av lånordet 'bag'.
I løpet av den norrøne perioden, som varte fra ca. 700 til 1350, utviklet vi et fullverdig skriftspråk. Gjennom store deler av denne perioden ble det skrevet med runer, men etter at kristendommen fikk sitt gjennombrudd, gikk vi gradvis over til det latinske alfabetet. Det er nok imidlertid noe misvisende å bruke pronomenet "vi" når vi diskuterer skriftspråket. Analfabetismen var svært stor, og det var stort sett kun prester, folk knyttet til kongens kanselli og folk i de høyere sosiale skikt som behersket skrivekunsten. Dette var da også en av årsakene til at vårt gamle, norrøne skriftspråk døde såpass raskt ut i årene etter svartedauden (1349-50).
Leser du og lytter til en gammelnorsk utgave av "Fader vår", skjønner du med en gang at det har skjedd store endringer i språket vårt fra norrøn tid fram til i dag.
I dette kapitlet skal vi se nærmere på hvilke endringer som fant sted i språket vårt etterhvert som det utviklet seg fra norrønt til moderne norsk.



Norrønt Engelsk Moderne norsk
baggi bag bag

Eksport og import av ord: en grenseløs og evigvarende prosess...

Vikingtoktene bidro som nevnt til å spre norrønt språk over store områder. England var spesielt utsatt for angrepene fra nord, og store deler av landet var over lang tid besatt av danske og norske vikinger. Naturlig nok førte dette til at språket de brakte med seg, fikk stor innflytelse på den opprinnelige gammelengelsken. Ironisk nok var et av de mange ordene vikingene brakte til England, ordet 'lov' (norr. 'lof' > eng. 'law'). Engelskmennene hadde nok ingen følelse av at de første vikingene var spesielt opptatt av lov og rett. De spredte tvert i mot redsel og frykt med sin plyndring, drap, voldtekt og kidnapping.
band, bank, birth, bull, egg, calf, cow, fellow, gap, guess, kid, leg, loose, low, race, reindeer, rotten, seat, sister, skin, steak, take, tight, want, weak, window

De gammelengelske formene for 'de, dem,deres' ble erstattet av skandinaviske former (i parentes):
'híe', 'hiera', 'him' > 'they' (Þeir), 'their' (Þeira), 'them' (Þeim)
Verbet 'er' - I nordlige deler av England var 'vi er' enkelt og greit 'we aron'.
I sør, derimot, brukte de 'we syndon' (fra tysk 'sind').
Innflytterne fra Skandinavia introduserte verbet 'er', og etter kort tid hadde denne formen vunnet fram over hele landet.
Når engelskmennene sier 'they are', så snakker de faktisk norsk/dansk :)
Til høyre ser du et lite utvalg av det store antallet ord nordmenn og dansker tilførte engelsk.
Legg også merke til at det ikke bare var ord vi tilførte det engelske språket, vi 'erobret' også viktige pronomen og verb. Det sier mye om hvor sterk den skandinaviske innflytelsen var i England på 1000- og 1100-tallet.
Språkutveksling er imidlertid ikke en enveisprosess. Vi leverte mye til andre, men vi fikk også mye tilbake. Den utstrakte reisevirksomheten, og ikke minst innføringen av kristendommen, førte til at vårt språk også ble beriket med mange nye ord. 'Kirke', 'prest', 'biskop', 'kloster', osv. er eksempler på ord som kom inn med den nye troen.
Mange av ordene som vi tilsynelatende har hentet inn fra engelsk, tysk, fransk og andre språk, stammer opprinnelig fra latin og gresk. Alt som er 'feminint' stammer fra latinsk 'femina' (kvinne). 'Klara' er et kvinnenavn på norsk som kommer fra latinsk ('lysende, berømt'). Snakker vi om 'feministen Klara', så stammer det fra 'femina clara' på latin, og betyr egentlig 'berømt kvinne'. Vi kjenner lett igjen den latinske opprinnelsen 'mater', 'pater', 'frater' i de eldre formene 'moder', 'fader', 'broder' ('mor', 'far', 'bror'). Når vi pløyer en 'åker', så dyrket romerne sin 'ager'. Når vi skal ut i det 'militære', så dro romerne i sitt 'militia' (krigstjeneste).Har du en 'traktor', så stammer dette fra 'trahere' på latin ('trekke', 'dra'). Liker du 'sukker' i kaffen, skal du vite at dette ordet kommer fra arabisk.

Her er noen flere importord:

Arabisk: alkohol, albatross, almanakk, magasin, admiral, tariff, sukker, hasard, siffer, kaffe, madrass, razzia
Latin: rektor, kloster, student, skrive, repetere, stipend, mur, tegl, mynt, vin

Gresk: alfabet, bibliotek, biskop, skole, leksikon, fysikk, metall, teknikk, teater, poet, hormon
(kilde)

Vi kunne fortsette med nær sagt uendelig med eksempler fra latin, gresk, arabisk og andre språk. Det vesentligste er imidlertid å skjønne at utviklingen av norsk språk til alle tider har tatt til seg ord og uttrykk fra mange ulike kilder. I våre dager er det først og fremst ord og uttrykk fra den engelskspråklige verden som påvirker språket vårt. Du kan sikkert skrive en lang liste over slike ord uten å måtte tenke så altfor lenge :)
Prøv deg på denne lille oppgaven!



Norrønt språk og gammelnorsk mytologi lever i dag!

Før vi ser nærmere på de viktigste forskjellene mellom norrønt språk og moderne norsk, kan det være interessant å slå fast at norrønt språk og norrøne verdier faktisk lever den dag i dag. Den moderne musikksjangeren "Heavy Metal" henter i stor grad både språk og inspirasjon fra tidligere tider.
Den norrøne innflytelsen kommer særlig godt fram i undersjangeren "Black Metal". Dette er musikk der tekstene ofte forherliger den før-kristne, norrøne mytologien. Du finner tusenvis av eksempler på denne musikken dersom du søker etter 'black metal' på Youtube.
Til tross for at både tekster og effekter kan være ganske ekstreme, har musikken blitt svært populær over hele verden. I tekstene til høyre ser du hvor stor innvirkning det gamle, norrøne språket kan ha på "Black Metal"-tekstene. Utdraget er hentet fra historien om Balders død. Som du ser, er sangteksten nesten helt lik den originale norrøne. Går du til denne siden, får du litt mer av originalteksten. Cirka halparten av teksten er innlest av en islending. Nederst på siden finner du i tillegg en oversettelse til moderne norsk.
Dersom du ønsker å få en spillpreget, visualisert gjennomgang av historien om Balder, kan du prøve denne lenken.

Den kraftige fokuseringen på norrønt språk og gammel nordisk mytologi har skapt stor interesse for norsk språk og kultur mange steder i verden. Fra universiteter i utlandet meldes det om en kraftig økning av studenter som vil lære seg norsk. Mange av disse studentene har en merkbar interesse for svarte klær og andre "Black Metal"-effekter. Nå er det heldigvis ikke slik at alle disse studentene er satanister som ønsker å brenne ned kirkene våre. Majoriteten er musikkinteresserte mennesker som er fascinert av norsk natur, tradisjon og våre norrøne myter.
denne siden kan du lese litt om den økende interessen for norsk språk ved Universitetet i Roma.

Oppgave:
Finn "Heavy Metal"-/"Black Metal"-tekster som klart er påvirket av norrønt språk og/eller gammel nordisk mytologi.
Er det mulig å finne ut hvor disse tekstene er hentet fra og hva budskapet kan være?

Lenker:
Et "familietre" som viser de ulike grenene innen "Heavy Metal"-sjangeren
Et studium av norske "Black Metal"-tekster
Enslaved: "Jotunblod Lyrics"
De som vil 'dypdykke' i sjangeren, finner en masteroppgave her (Anders Holstad Lilleng - .pdf)
"Daudi Baldrs" - Burzum ("Black Metal")

En er petta sa Loki Laufeyjarson pa likadi honum illa er Baldr sakadi ekki.
Hann gekk til Fensalar til Friggjar ok bra ser i konu liki. Pa spyrr Frigg ef su kona vissi hvat Esir hgfdusk at a pinginu.
Hon sagdi at allir skutu at Baldri, ok pat at hann sakadi ekki.
Pa maelir Frigg: "Eigi munu vapn eda vidir granda Baldri. Eida hefi ek pegit at gllum peim." 'Pa spyrr konan: "Hafa allir hlutir eida unnit at eira Baldri?"
'Pa svarar Frigg: "Vex vidarteinungr einn fyrir vestan Valholl. Sa er mistilteinn kalladr. Sa potti mer ungr at krefja eidsins."
'Pvi naest hvarf konan a braut. En Loki tok mistiltein ok sleit upp ok gekk til pings.
En Hodr stod utarliga i mannhringinum pvi at hann var blindr.
Pa maelir Loki vid Hann: "Hvi skytr pu ekki at Baldri?"

Kilde: Burzum
Originalteksten:

En er þetta sá Loki, Laufeyiar son, þá líkaði honum illa er Baldr sakaði ekki.
Han gekk til Fensalar til Friggiar ok brá sér i konu líki. þá spyrr Frigg ef sú kona vissi hvat æsir hòfðuz at á þinginu.
Hon sagði at allir skutu at Baldri, ok þat at hann sakaði ekki.
Þá mælti Frigg: «Eigi muni vápn eða viðir granda Baldri; eiða hefi ek þegit af òllum þeim,» Þá spyrr konan: «Hafa allir hlutir eiða unnit at eira Baldri?»
Þá svarar Frigg: «Vex viðarteinungr einn fyrir vestan Valhòll; sá er Mistilteinn kallaðr; sá þótti mér ungr at krefja eiðsins. »
Þvi næst hvarf konan á braut; en Loki tók Mistiltein ok sleit upp ok gekk til þings.
En Hòðr stóð útarliga í mannhringinum, þvíat hann var blindr.
Þá mælti Loki við hann: «Hvi skýtr þú ekki at Baldri?»

Kilde: Edda, Anne Holtsmark og Jón Helgason, 1971

Lydfil: Om Balders død (Kilde: Norrøn mytologi, Oslo 1970, Anne Holtsmark)

Hvordan ble ord og skrifttegn uttalt på norrønt?

De norrøne forfedrene våre uttalte nok de fleste bokstavene på samme måte som vi gjør i dag. Moderne islandsk er det språket som ligger nærmest det gamle norrøne språket, både med hensyn til ortografi, syntaks og uttale, selv om det også på Island har skjedd en del endringer. Dersom du ønsker å høre et eksempel på moderne islandsk uttale, kan du lytte til hvorledes en islandsk avisartikkel blir lest av en islending. Denne uttalen ligger ikke så langt unna den opprinnelige norrøne.
Til tross for mange likhetstrekk også mellom norrøn og moderne norsk uttale, vil nok dagens nordmenn finne flere forskjeller enn islendingene. I oversikten nedenfor får du en innføring i de viktigste uttaleendringene som har funnet sted ved overgangen fra norrønt til moderne norsk.
Som du ser av eksemplene har norrøn 'ð' endret seg til 'd' i moderne norsk, og 'þ' har i de fleste tilfeller endret seg til 't'.

breiðr bred eyði øde
þak tak þorskr torsk
þinn din þú du


Distinktiv funksjon

Ta utgangspunkt i følgende ord på moderne norsk:

'Bål', 'male', 'rare', 'vinne', 'ben', 'gull', 'sør'

Skift ut det første fonemet (den første språklyden) i disse ordene med andre og sjekk hva som skjer med betydningen av ordene.

Lag noen tilsvarende ordrekker selv!
  • 'ð' (kalt /eð/) ble på norrønt uttalt som den stemte 'th' i engelsk 'the, father, other'
  • 'þ' (kalt /þårrn/) ble på norrønt uttalt som ustemt 'th' i engelsk 'thing, thick, thin'.

Du bør merke deg at bokstavene ð, þ, d og t ikke kunne/kan brukes om hverandre uten at ordets betydning ble endret.
Det vil si at disse lydene fungerer som fonemer. I språklæren har du lært at fonemer har såkalt distinktiv funksjon. Det vil si at du ikke kan bytte ut et fonem (en 'språklyd') i et ord med et annet uten at ordet endrer mening - eller blir meningsløst.
Her er et par norrøne eksempler som viser dette:
tírr (ære, berømmelse) - þírr (træl) / tak (grep, tak) - þak (hustak)

Noen eksempler fra moderne norsk viser også hvorledes betydningen endrer seg om vi skifter ut et fonem:
fat - hat - lat - mat
fise - nise - rise - vise
båt - kåt - låt - våt

  • I norrøne tekster møter vi også en spesiell bokstav som vi kaller 'o med kvist'. Den uttales som en kort å-lyd.
    I moderne islandsk er 'o med kvist' erstattet av 'ø'.
    Da det foreløpig er vrient å vise dette tegnet ('o med kvist') på nettet, har vi valgt å skrive det slik i de norrøne tekstene: ò
    Den korrekte skrivemåten er slik: o med kvist

    ('o med kvist') ble uttalt som en kort å-lyd.
    I moderne norsk er denne lyden vanligvis erstattet med 'a' eller 'å'
    I moderne norsk har denne norrøne bokstaven i de fleste tilfeller blitt erstattet av a eller å:
    brn - barn (born) / lmusa - almisse / gn - agn

    Det er allikevel også eksempler på at "o med kvist" har endret seg annerledes:
    l - øl / nn - (slått)onn / sgu(bók) - soge / skkva - søkke (synke)

  • Bladet "Donald Duck" ble dratt inn i norsk språkstrid da de lot "firkantfolket", et folk på et avsidesliggende sted i Andesfjellene, snakke tilnærmet 'Vossamaol'. Dette finner du mer om på denne Wikipedia-siden.
    Lang a-lyd (á) på norrønt uttales nå som lang 'å' eller 'ao'.
    Den lange a-lyden ble diftongert til 'ao' på vest-nordvestlandet. Derfra ble den diftongerte versjonen bragt videre til Island.
    Denne diftongen lever den dag i dag både i Island og i norsk talemål, f.eks. i 'Vossamaol' (se: målføre).

  • På norrønt skulle bokstaven 'f' leses som vanlig ustemt 'f' først i ordet og foran 's' og 't'.
    I andre posisjoner skulle 'f' uttales 'v', f.eks. i gefa, yfir, hòfuð, af, nafn, osv.
    I moderne norsk uttales denne lyden 'f' uansett hvor den er plassert i ordet.

  • 'h' i forbindelsen 'hv' kan på norrønt leses enten som 'ch' i tysk 'doch', eller som 'k'.
    'h' foran 'l, n, r' finner vi bare i islandske tekster. I slike posisjoner uttales 'h' som en pustelyd.
    Tekstene hos VGSkole.no er på såkalt normalisert gammel-islandsk, og du møter derfor de sistnevnte kombinasjonene der. (hlutr, hringr, osv.)

  • 'g' og 'k' skulle uttales som plosiver i norrønt, det vil si at luftstrømmen skulle stoppes på samme måten som når vi leser bokstavene slik de skal uttales. Den bakre delen av tungen heves opp mot den bløte ganen samtidig som vi presser på med luft fra lungene. Resultatet blir at det oppstår et trykk, som brått blr utløst ved at vi senker den bakre tungedelen igjen. Da får vi en 'k'-lyd. Aktiverer vi stemmebåndene (legg hånden på strupehodet og kjenn at det dirrer), får vi en 'g'-lyd.
    På moderne norsk uttaler vi ikke nødvendigvis dette på samme måte lenger. Vi sier nå /jæit/, mens våre norrøne forfedre uttalte ordet /geit/, slik det også ble skrevet.
    På norrønt ble ordet 'kenna' uttalt nettopp slik, mens vi i dag erstatter 'k'-en med en slags ustemt frikativ (vislelyd) - 'kjenne'.

  • Hvor tror du filmen "Lange flate ballær" er spilt inn ;)
    Her er et talemålseksempel fra Råde i Østfold.
    Den norrøne flertallsendelsen '-ar' fikk i deler av landet redusert vokalen 'a' til 'æ' eller 'e'.
    (bilar - bilær - biler)
    Overgangen fra norrønt 'a' til 'æ' finner vi for eksempel i flertallsendelsene i målførene på begge sider av søndre Oslofjord.

  • Lengden på stavelsene i ordene endret seg også ved overgangen fra norrønt til moderne norsk. Tidligere kunne en trykktung stavelse være enten kort eller lang. Etter overgangen måtte trykktunge stavelser alltid være lange.
    Dette skjedde ved at enten konsonanten eller vokalen i stavelsen ble forlenget:
    'vera' kunne bli til 'værra' (lang konsonantlyd), og 'hop' kunne bli 'håp' (lang vokallyd).





  • Endringer i grammatikken

    • Norsk endret seg fra å være et bøyningsspråk til å bli et ordstillingsspråk (fra å være et syntetisk språk til å bli et analytisk).
      Det vil si at de enkelte setningsleddenes funksjon i setningen ikke lenger blir bestemt av bøyningsendelser (kasusendelser), men av den plasseringen de har i setningen.
      Man hadde da heller ikke så stort behov for kasussystemet, og det falt følgelig i stor grad bort. På denne siden finner du mer informasjon om overgangen fra bøyningsspråk til ordstillingsspråk.
      Vi finner allikevel en god del rester av kasussystemet (de gamle bøyningsformene), og da særlig blant de personlige pronomenene.
      Den gamle preposisjonen 'til' krever også i en viss grad genitivsendelsen '-s' den dag i dag (til sengs, til skogs, til fjells, osv.) Vi ser imidlertid lett at dette er gamle, 'stivnede' uttrykk, og at preposisjonen til ikke lenger har den opprinnelige funksjonen. Ingen vil lenger kunne si 'jeg ga ballen til Olas'.
      Mange dialekter har fortsatt beholdt dativ i bestemt form av substantivene. Fullvokalene 'a, u, i' i endelsene ble gjerne redusert (svekket) til '-e'
      For å kunne gi uttrykk for den samme meningen som det gamle bøyningssytemet formidlet, benytter vi ofte preposisjoner i moderne norsk:

      Hann leitar hennar Han leter etter henne
      Hann greip sverðit báðum hndum Han grep sverdet med begge hendene


    • Verb: Norrønt hadde et sinnrikt system for bøying av verb i tid, tall, person, osv. I praksis var det subjektet i setningen som bestemte hvilken form av verbet som skulle brukes. Alt ettersom hva slags subjekt som styrte det, kunne hvert verb ha 20 - 25 ulike former bare i presens og preteritum. I dag har hvert verb kun en form i hver tid ('jeg, du, hun, de, osv. spiser).

    • De norrøne konjunktivformene har stort sett falt bort i moderne norsk. Konjunktiv uttrykker vanligvis et ønske, en oppfordring, tvil eller antatt mulighet. Det vil si at man f.eks. antar at noe kan være tilfelle, man uttrykker en hypotetisk, eller 'tenkt', situasjon, gir uttrykk for en ønsket situasjon, eller oppfordrer noen til å prøve og utføre et eller annet.
      I dag uttrykker vi gjerne slike forhold ved hjelp av modale hjelpeverb ('ville', måtte', 'kunne', etc.), ulike konjunksjoner, osv.
      Han kunne ha nådd toppen dersom ikke.... - Om jeg var en rik mann ville jeg ha hjulpet deg
      Vi finner fortsatt såkalte 'stivnede' konjunktivformer i moderne norsk, for eksempel uttrykk som 'Leve kongen', 'Gud skje lov'.
      Hvordan vil du skrive om disse to uttrykkene til moderne norsk?
      På tysk brukes fortsatt konjunktivformer ('Wäre ich ein reicher Mann' - 'Om jeg var en rik mann').
      På engelsk har de også igjen en rest av konjunktiv, og den samme setningen som ovenfor vil bli: 'If I were a rich man' ('were' erstatter 'was')

    • Antall sterke verb er kraftig redusert. Mange verb som tidligere har vært sterke, har ganske enkelt fått svak bøyning.

      Du finner en adskillig mer inngående beskrivelse av det norrøne verbalsystemet på denne siden.

    • Jamvektsord var norrøne tostavelsesord som besto av to korte stavelser.
      Overvektsord var norrøne tostavelsesord der minst en av stavelsene var lange.
      For å forenkle fremstillingen noe konsentrerer vi oss heretter om infinitivsformene av verb.
      Alle norrøne infinitiver, både jamvektsinfinitivene og overvektsinfinitivene, hadde endelsen '-a'
      I moderne norsk har disse infinitivene i deler av landet fått ulike endelser alt ettersom de var jamvekts- eller overvektsinfinitiver i norrønt. Alle målføre som følger denne regelen, kaller vi øst-norske målføre. Alle de målførene som ikke har noen slik regelmessig veksling mellom infinitivsendelsene, kaller vi vest-norske.
      Dette systemet kaller vi jamvektloven og alle målføre som følger jamvektloven, sier vi har jamvekt.
      Her er et skjema som viser hvilke målføre som har jamvekt (øst-norske) - og hvilke som ikke har det (vest-norske):

      Område Jamvektsinfinitiver Overvektsinfinitiver Jamvekt? Kalles?
      Østlandet -a (værra) -e (drive) Ja Jamvektmål
      Arendal-Mandal + innlandet -e (være) -e (drive) Nei e-mål
      Vestlandet sør for Sogn -a (vera) -a (driva) Nei a-mål
      Nordre del av Vestlandet -e (vere) -e (drive) Nei e-mål
      Trøndelag -a eller utjamning (vårrå) apokope (driv) Ja Jamvektmål med apokope
      Nord Norge Varierende eller apokope (vær) Varierende eller apokope (driv) Nei  
      Norrønt språk -a -a Grunnlaget for dagens former

      Se også kapitlet om målføre!

    • Norrønt:
      armr - arms - armi - arm / armar - arma - rmum - arma
      Moderne norsk:
      arm - armen / armer - armene
      Substantivene
    • i norrønt var delt opp i et ganske komplisert system av ulike stammer.
      Innenfor disse stammene ble substantivene bøyd i nominativ, genitiv, dativ og akkusativ, entall og flertall.
      I moderne norsk har dette stammesystemet og kasusbøyingen falt bort. Nå bøyer vi generelt sett substantivene i ubestemt og bestemt form, entall og flertall.
      Som du ser av eksemplet til høyre, er bøyningen av substantiv blitt vesentlig forenklet.

    • Adjektivene
    • var også delt inn i stammer i tillegg til at de ble bøyd i alle kasus, entall og flertall. Adjektivene hadde også svak og sterk bøyning (som på tysk). De skiller seg fra substantivene ved at de har komparasjon (positiv - komparativ - superlativ / stor - større - størst)
      I moderne norsk har det meste falt bort. Som du ser av eksemplet ovenfor, har vi fortsatt komparasjon, i tillegg til at vi til en viss grad bøyer i kjønn og har entalls- og flertallsformer (en stor gutt - et stort hus - flere store jenter).


    • Norrønt:
      ek - mín - mér - mik / vér - vár - oss - oss
      Dualis (to-tall): vit - okkar - okkr - okkr

      Moderne norsk (bokmål):
      jeg - meg - min / vi - oss - våre
      Pronomen
    • skilte seg ikke særlig fra substantivene, med unntakk av at de ikke er delt inn i stammer. Liksom i moderne norsk hadde man på norrøn tid personlige pronomen, eiendomspronomen, påpekende pronomen, spørrepronomen, osv. Disse var også bøyd i alle kasus, entall og flertall.
      I tillegg til entalls- og flertallsformene hadde man 'dualis'-former, eller 'to-tallsformer', av det personlige pronomenet. Disse brukte man når man snakket om to personer. Du finner et eksempel i rammen til høyre.
      I moderne norsk har også her svært mye falt bort.
      To-tallsformer finner vi i dag kun i enkelte målføre i Nord-Gudbransdal, og kasussystemet er borte.

    • I forbindelse med overgangen fra norrønt til moderne norsk falt en enkelt '-n' i endelsen bort.
      Vi fikk dialektforskjeller da dette skjedde. For eksempel falt -n i bygðin bort, og vi fikk bygd-a/e/i/å/o/æ
      I Bergen er den opprinnelige '-n' bevart, og bergenserne har derfor ikke noe skille mellom hankjønn og hunkjønnsformer
      I intetkjønn skjedde det samme som ovenfor, og 'húsin' ble 'husa'

    • Den etterhengte bestemte artikkelen i norrønt hadde dobbel '-nn' i hankjønsendelsen. Kun den ene forsvant ved overgangen til moderne norsk. Med unntak av Bergen ble det derfor markert forskjell på han- og hunkjønnssubstantiv. Hankjønn hadde altså '-nn' som endelse, og da kun den ene 'n'-en forsvant, ble vi sittende igjen med den andre. Derfor har vi fortsatt en '-n' i bestemt form hankjønn (hestrinn -> hesten, bátrinn -> båten)
      Generelt sett holdt dansk og svensk på '-n' i hunkjønn (spesielt i skrift), og hankjønn og hunkjønn fikk dermed lik form i disse språkene.

    • I norrønt kunne ett ord utgjøre en hel setning på grunn av informasjonen som lå i bøyningsendelsen. I moderne norsk har vi innført et formelt substantiv ('det') for å gjøre slike subjektløse setninger fullverdig (rignir = det regner).



    Punktvis oppsummering

    • Utgangspunkt Norrønt språk Moderne norsk språk
      'ð' (kalt /eð/) Uttalt som 'th' i engelsk 'the' (stemt) Stort sett endret til 'd' (stemt)
      'þ' (kalt /þårrn/) Uttalt som 'th' i engelsk 'thin' (ustemt) Stort sett endret til 't' (ustemt)
      ('o med kvist') Uttalt som en kort 'å'-lyd Eksisterer ikke. Erstattet av 'a' eller 'å'
      Lang a-lyd (á) Endret seg gradvis fra lang a-lyd til å-lyd Endret til 'å' eller 'ao' (vest-nordvestlandet)
      Frikativen /f/ Vanlig ustemt 'f' først i ordet og foran 's' og 't', ellers uttalt som stemt /v/ Uttales som ustemt /f/ over alt
      Lyden /h/ foran konsonant 'h' kun foran 'v' ('hv') og uttales enten som 'ch' i tysk 'doch', eller som 'k'.
      I islandsk også foran 'l, n r' og uttales som pustelyd.
      Uttales ikke ('hva', 'hjelpe')
      Lydene /g/ og /k/ uttales som plosiver Både som plosiver og som henholdsvis en 'j'-liknende lyd (geit) eller som frikativ (kjenne)
      Flertallsendelsen '-ar' '-ar' over hele landet '-ar', '-er' eller '-ær'
      Stavelsene Kunne være korte eller lange uansett om de var trykktunge eller trykklette Trykktunge stavelser er alltid lange
      Setningsoppbyggingen bøyningsspråk ordstillingsspråk
      Verbbøying Bøying i tid, tall, person, osv. Hvert verb har kun en form i hver tid
      Konjunktiv Brukt for å uttrykke ønske, oppfordring, tvil eller antatt mulighet. Brukes ikke aktivt
      Sterke/svake verb Svært mange sterke verb Mange av de sterke verbene har blitt svake
      Jamvektsord Vanlige Nå kun i målføre i Nord-Gudbrandsdal (se eget skjema ovenfor)
      Substantiv Delt inn i ulike kjønn og stammer og bøyd i nominativ, genitiv, dativ og akkusativ, entall og flertall. Kasussystemet borte. Bøyes i kjønn og tall
      Adjektiv Delt inn i stammer + bøyd i alle kasus, entall og flertall + svak og sterk bøyning + komparasjon Det meste har falt bort. Vi har komparasjon + en viss kjønnsbøying i entall og flertall
      Pronomen Bøyes i alle kasus, entall, to-tall (personlige) og flertall. Kasussystemer er borte. To-tallsformer av det personlige pron. kun i N. Gudbrandsdalen
      Formelt substantiv Unødvendig på norrønt. Substantivet var inkludert i bøyningen av verbet Nødvendig i moderne norsk. Her bruker vi 'det'


    Hvorfor døde det norrøne språket ut?

    Akkurat som i våre dager var også norrønt språk utsatt for påvirkning fra utlandet.
    Nye ord og uttrykk kom naturlig inn som resultat av aktivt handelssamarbeid.
    Men, det var også politiske og demografiske årsaker til at vårt gamle språk forsvant såpass raskt som det gjorde.
    De mest sentrale forholdene som påvirket den negative utviklingen til vårt gamle skriftspråk, var følgende:
    • Mot slutten av 1200-tallet ble språket påvirket av hanseatene (nedertysk), bl.a. fikk vi inn prefikser og suffikser.
    • Det var særlig konge og overklasse som brukte skriftspråket. Vanlige mennesker skrev i liten grad. Dersom denne lederklassen ble skiftet ut med en utenlandsk, ville også det gamle språket lett kunne skiftes ut. Som du ser nedenfor, var det nettopp dette som skjedde fra 1300-tallet av.
    • Den norske adelen var svekket, og svensk, dansk og tysk adel ble giftet inn i det som var igjen av den norske.
    • Unionen med Sverige mellom 1319 og 1380 brakte inn en del svensk.
    • Svartedauden (1349-50) tok knekken på de fleste skriftlærde i Norge. Bruken av det norske skriftspråket ble dermed sterkt svekket. Vi fikk ikke lenger skrevet noen nasjonal nasjonallitteratur.
    • På grunn av den store dødeligheten svartedauden forårsaket i Norge, ikke minst blant våre skriftlærde, fikk dansk skriftspråk stadig større betydning i tiden som fulgte.
    • Den danske kongen innsatte bevisst utlendinger i norske embeter.


    Mellom-norsk: Brytning mellom norrønt skriftspråk og talemålet

    Perioden fra gammelnorsk/norrønt til nynorsk (ca. 1525) kaller vi mellomnorsk periode. Denne perioden kjennetegnes primært av en kraftig brytning mellom norrøne skriftformer og et nytt, endret talemål. Omkring 1500 hadde talemålet (dialektene/målførene) stort sett kommet fram til det vi har i dag.

    Noen av de viktigste endringene som fant sted i denne perioden, var:
    • P T K > B D G i sør/sørvest
    • Monoftongering i Østnorsk
    • Stemt og ustemt "stungen ð" forsvinner - erstattes av d/t
    • Bøyningssystemet forenkles stadig - tiltagende kasussammenfall
    • Mengder av lånord fra svensk/dansk og lavtysk
    Se 'målføre' for mer informasjon.

    1525: Dansk skriftspråk overtar fullstendig

    I 1525 ble unionen mellom Norge og Danmark formelt opprettet, og det norrøne skriftspråket ble ganske raskt erstattet av dansk.
    Administrasjonen av landet ble lagt til København, der også både kongen og regjeringen holdt til. Det norske administrasjonsspråket ble naturlig nok kraftig påvirket av disse endringene, og det som var igjen av norrønt, ble raskt fordansket. I praksis var dansk det offisielle norske skriftspråket i nærmere 400 år.
    Resultatet ble dramatisk! Det norske skriftspråket gikk under, og dansk skriftspråk trengte inn og slo rot.




    Skriftlig og muntlig språk i dansketiden

    I hundreårene som fulgte unionsopprettelsen i 1525, var det stor forskjell mellom skriftspråket og talemålet i Norge.
    Skriftspråket var generelt sett dansk.
    Talemålet blant vanlige folk var imidlertid norske dialekter, som var forholdsvis like de vi har i dag.
    Det 'dannede talemål', som ble brukt av folk som hørte til i de høyere sosiale skikt, var svært danskpreget. Ved formelle og høytidelige anledninger var talespråket så dansk som mulig. I dagligdagse situasjoner kunne dansken fort bli erstattet av norske talemålsformer (norvagismer).
    Forfattere som Petter Dass og Dorothea Engelbrektsdotter (barokken) benyttet gjerne dansk grammatikk og syntaks, men de hadde mange innslag av særnorske ord og uttrykk (norvagismer).




    Tiden etter 1814

    Oppløsningen av unionen med Danmark og opprettelsen av det første norske stortinget på Eidsvoll førte ganske raskt til et ønske om å få gjenopprettet et ekte norsk språk. Nordmenn flest så liten grunn til å fjerne seg for langt fra de kulturelle verdier vi hadde til felles med Danmark, og den nye norske statsstyrelsen fant det nødvendig å sette inn tiltak som kunne utvikle en ekte norsk nasjonalfølelse. I ettertiden er denne politikken kalt 'nasjonsbyggingen'. Du vil se at 'nasjonsbyggingspolitikken' ikke bare gjaldt språk, men også historie, kunst og alle andre kulturelle verdier.
    Det var ikke bare viktig å distansere norsk kultur og identitet fra den danske, minst like viktig var det å bygge opp et nasjonalt og kulturelt forsvarsverk mot det man fryktet kunne bli svensk påvirkning.
    Som en avslutning på dansketiden kan det være relevant å sitere en av Ludvig Holbergs uttalelser:
    "mine tanker er, at man maae gaae en middel-vej imellom Sprogblandere og utidige Purister"
    Denne uttalelsen viser på mange måter fram mot spåkutviklingen på 1800-tallet, og da spesielt Knud Knudsen. Du finner denne delen av språkhistorien nærmere beskrevet her.





    Flervalgsoppgave NB! fungerer ikke i øyeblikket...

    Samtlige svar på denne flervalgsoppgaven finner du i artikkelteksten.


    Oppgave:
    Gå gjennom en av disse tekstene:
    1. Dronning Ragnhilds drøm
    2. Halvdan Svarte dør
    3. Håkon Jarls død
    4. Tormod Kolbrunarskalds død - del 1
    5. Tormod Kolbrunarskalds død - del 2
    6. Balder blir drept
    • Finn eksempler på ord og uttrykk som er forholdsvis like de du selv bruker i dag

    • Finn noen få eksempler på ord og uttrykk som er helt ulike de du selv bruker i dag (se oversettelsen nederst på norrønsidene)

    • Plukk ut noen eksempler på: som er annerledes enn i ditt eget målføre

    • Ta utgangspunkt i teksten du har valgt. Gi en oppsummering av de viktigste forskjellene du finner mellom norrønt og moderne norsk. (tips: sjekk tabellen ovenfor)

    • Så en oppgave for 'forskerspirer' :) Les og lytt til denne avisartikkelen skrevet og lest inn på ny-islandsk.
      Her kan det nok være greit med litt hjelp :)

      1. Prøv å oversette et fritt valgt tekstutdrag fra artikkelen
      2. Vis ved eksempler hvilke likhetstrekk og forskjeller du finner i ny-islandsk sammenliknet med de norrøne tekstene ovenfor
      3. Sammenlikn ny-islandsk med moderne norsk (talespråk og/eller bokmål/nynorsk). Hva finner du? Sett opp en liste med eksempler!
      4. Hvilke norske målføre/dialekter mener du ligger nærmest ny-islandsk? Hvorfor tror du det er slik?





    6.485.359  visitors
    Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
    This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


    Kontaktinfo


    Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!