Realismen i Norge - Overgangstiden 1850 - 1871


Tilrettelagt av VGSkole.no



Historisk bakgrunn
Idehistorisk bakgrunn
Litteraturen i perioden
Sentrale emner
Fra romantikk til realisme
Ivar Aasen
Eilert Sundt
Aasmund Olavsson Vinje
Kvinner som forfattere
Hanna Winsnes
Camilla Collett
Magdalene Thoresen
Bj√łrnstjerne Bj√łrnson
Henrik Ibsen






Innledning
Denne modulen gir en liten oversikt over den gradvise utviklingen fra nasjonalromantikken mot realismen. Det er alltid vanskelig √• operere med eksakte √•rstall i slike sammenhenger. For oversiktens skyld har jeg allikevel valgt √• bruke 1850 som et slags "startsted" og 1871 som den endelige overgangen til realismen. Det sistnevnte √•rstallet er prim√¶rt valgt p√• grunn av innledningen til Brandes forelesningsserie ved universitetet i K√łbenhavn.
Uansett er håpet at siden kan gi en viss bakgrunnsforståelse for den litterære utviklingen som fant sted i perioden.

Punktvis oversikt

Historisk bakgrunn

  • Den amerikanske uavhengighetserklæringen av 4. july, 1776 (The Declaration of Independence) presenterte grunnleggende holdninger til demokrati og enkeltindividets rettigheter og integritet.
  • Den franske revolusjon i 1789 videreførte tankene fra uavhengighetserklæringen, og la et viktig grunnlag for den politiske utviklingen i Norge etter 1814.
  • Norge var ved inngangen til 1800-tallet et bondesamfunn. Det var ca. 883.000 nordmenn og omtrent 80 prosent av disse levde av jordbruk, delvis med tilleggsnæring innen fiske, skogbruk eller sjøfart. Redskapene som ble brukt var stort sett enkle, slik de hadde vært i generasjoner tilbake.
  • Som et resultat av Napoleonskrigene gikk unionen mellom Norge og Danmark i oppløsning i 1814. Samme år begynte unionen mellom Norge og Sverige. Den politiske makten i Norge var nå hos embetsmennene. De hadde ingen adel å konkurrere med, og borgerskapet utgjorde heller ikke noen maktfaktor tidlig på 1800-tallet. De dominerte alle viktige stillinger i regjeringen, Stortinget og de lokale styrene. Sin maktposisjon fikk de gjennom god økonomi, utdanning og tradisjoner. Samtidig var bøndene lite politisk bevisste på egne vegne, og valgte heller embetsmenn enn bønder til å styre landet. I 30-årene begynte det å skje forandringer. Bøndene reiste seg i opposisjon mot embetsmennene og hadde som mål å redusere embetsmennene sin makt i det norske samfunnet.
  • Frem mot midten av århundret ble jordbruksnæringen utvidet. åkerarealet økte, noe som gjorde det mulig å øke produksjonen av både korn og poteter. Produktivitetsøkningen skyltes også at man i økende grad tok i bruk jernplog og harv. På grunn av befolkningsøkning var det god tilgang på arbeidskraft.
  • Unionen med Sverige etter 1814 gjorde det svært viktig å understreke Norges stilling som egen nasjon
  • Det liberale borgerskapet fikk økende politisk makt på bekostning av monarkiet og embetsmennene
  • Liberalismen vokste fram med krav om politisk, økonomisk og kulturell frihet
  • Kravet om menings-, tros og ytringsfrihet ble stadig sterkere
  • Stat og kirke skulle fratas retten til å avgjøre hva den enkelte skulle mene
  • Adam Smiths teori om økonomisk liberalisme ble toneangivende
  • Liberalistene kritiserte kraftig merkantilistisk statsregulering, økonomien skulle utvikle seg fritt og styres av markedskreftene.
  • Staten skulle være enkeltindividets tjener, og den siste delen av århundret ble i stor grad preget av enkeltindividet som opprører
  • Nasjonalismen vokste fram mye basert på de samme tankene som preget holdningen til enkeltindividets rett.
  • Nasjonalismen skapte en rik nasjonal litteratur der hovedinteressen var rettet mot landets natur, historie og folkeliv. Høydepunktet kom i 1840-årene, men den nasjonalistiske tendensen fortsatte fremover mot 1870
  • Dersom bønder og andre skulle kunne få større politisk makt (jfr. embetsmannsveldet ovenfor), måtte de føle seg trygge i sitt eget språk. Ivar Aasen utførte arbeidet med å gi Norge et eget nasjonalt språk.
  • Februarrevolusjonen i 1848 ble slått ned, men mange av revolusjonsideene fortsatte å virke i siste halvpart av 1800-tallet. Revolusjonen førte til kongedømmets fall og opprettelsen av en republikansk forfatning.
  • Før 1850 var Norge et standssamfunn med skarpe skiller mellom de ulike gruppene og med liten mulighet til å forlate den sosiale gruppe du var født inn i. Den sosiale lagdelingen var preget av tre hovedgrupper. 2 prosent av befolkningen utgjorde overklassen og bestod stort sett av embetsmenn og storkjøpmenn. Denne siste gruppen ble redusert som en følge av de økonomisk vanskelige tidene. Middelklassen var for det meste bønder, håndverkere, offentlige tjenestemenn og mindre kjøpmenn, mens underklassen var husmenn, tjenestefolk og løsarbeidere.
    Embetsmennene var den dominerende gruppen både på landsbygda og i byene.
  • Embetsmannkulturen med det danske språket, bykulturen og unionen med Sverige fikk motstand fra motkulturene som oppsto i siste halvdel av 1800 tallet. De bestod av folk som var imot overklassens kultur, som i stedet ønsket det opprinnelige norske, den norske kulturarven og det norske språk.
  • Fra 1850-årene av endret Norge seg fra å være et jordbruksland til et land der industrivirksomhet ble stadig viktigere
  • Den dansk-tyske krig i 1864 fikk bl.a. stor innflytelse på den unge Henrik Ibsen. Han oppfattet Norges manglende vilje til å støtte Danmark som feig og fullstendig ryggesløs. Den manglende lysten til å ville ta avgjørelser som kan gi ubehagelige konsekvenser, trangen til alltid å ville ha retrettmuligheter fant han etter hvert typisk norsk, og han utleverer den norske folkesjela gjennom Peer i "Peer Gynt" noen år senere.
  • I opposisjon mot embetsmannstyret sto Bondevennene i 1865 under ledelse av Søren Jaabæk Dette var det første organiserte velgerlaget i Norge. De ønsket å gjøre noe med forskjellene mellom bønder og embetsmenn, redusere statens utgifter og makt og utvide det lokale selvstyre.
  • Den politiske striden delte landet i to leirer. Kampen sto mellom tilhengere av en sterk konge og embetsverk, og de som arbeidet for å gi Stortinget den avgjørende myndigheten i styringen av landet. Forfatterne fremstilte dette ofte som kampen mellom den gamle og den nye tid.
  • Radikale akademikere, bønder og det liberale borgerskapet ville styrke det folkevalgte Stortinget sin makt i forhold til regjering og embetsmannsvelde. To saker ble viktige i denne kampen: kravet om årlige Storting, som ble gjennomført fra 1869, og kravet om statsrådenes møteplikt i Stortinget, som ble resultatet av vetostriden, og avsluttet i 1884 ved innføringen av parlamentarismen . Heretter måtte regjeringen utgå fra, eller i alle fall ha støtte fra et flertall i Stortinget.
  • Hele den siste halvdelen av dette århundret var preget av sterkt svingende konjunkturer. økonomiske skandaler ga støtet til en debatt om forretningsmoral.
  • Industrien bestod i første halvdel av 1800-tallet av småbedrifter som produserte såpe, teglstein, glass, jernovner og øl. Produksjonen var liten og mesteparten av arbeidsoperasjonene ble utført for hånd. Fra midten av århundret vokste det frem en ny, moderne industri som fikk maskiner som kunne masseprodusere og som produserte for å dekke lokale norske behov.
  • Industrialiseringen skapte store sosiale problemer for den raskt voksende arbeiderklassen.
  • Industrialiseringen med dertil hørende import og eksport førte til en glansperiode for skipsfarten i årene 1850-80, noe som økte norsk tonnasje enormt. Skippere, eiere av verft og kjøpmenn sto sammen i partrederier og eide ett eller flere skip som gikk i trampfart, dvs de tok oppdrag på sparket. Så lenge det var nok oppdrag, var dette lønnsomt.
  • I 1880 gikk oppdragsmengden for den norske flåten ned, og siden de utenlandske flåtene gikk over til de raskere dampskipene, ble dette en nedtur for norsk skipsfart, som ikke hadde råd eller ekspertise til å gå over til dampskip. Den norske flåten forfalt, og mange skip forliste i det kommende tiåret.
  • I 1860 årene oppsto en kornkrise i jordbruket. Importkorn fra Russland og USA var billigere enn det de europeiske landene klarte å produsere.. Uår og flom gjorde også sitt, så mange gikk over fra korndrift til husdyrdrift og mange måtte gå fra gårdene sine.
  • "Det store hamskiftet", overgangen fra en delvis byttebasert naturalhusholdning til et mekanisert salgsjordbruk basert på pengehushold, skapte arbeidsløshet, økonomisk usikkerhet og konkurser.
  • Enorme fødselsoverskudd førte til overbefolkning og flytting fra landsbygda, hovedsaklig til utlandet (Amerika) og til den voksende industrien i byene.
  • Den kraftige befolkningsveksten på 1800-tallet fikk store konsekvenser for det norske samfunnet. Den skapte en ressurskrise som førte til flytting innad i Norge og ut av landet. Rundt 1820 bodde bare 10 prosent av befolkningen i tettbygde strøk, 100 år senere var over 45 prosent bosatt i byer. Fra 1825 til 1930 utvandret 800.000 nordmenn til oversjøiske områder, de fleste til USA. Utvandringen ble en ventil som virket dempende på de problem som befokningsveksten ellers førte til.
  • Barnearbeid var en fortsettelse på hvordan det hadde vært før industrialiseringen, hvor barna hadde arbeidet på gårdene. Nå arbeidet de og kvinnene for en billig penge i industrier som tobakk og fyrstikkindustrien.
  • Den nye arbeiderklassen la grunnlaget for en sterk arbeiderbevegelse.
  • Marcus Thrane samlet arbeiderne i arbeiderforeninger, som i 1851 mønstret 30.000 medlemmer. Bevegelsen ble sett på som radikal og farlig - Thrane ble arrestert - og foreningene ble oppløst.
  • Mellom 1880 og 1900 ble det stiftet fagforeninger over hele landet, DNA ble stiftet (1887), og foreningen til slutt samlet i LO (1899).
  • Arbeiderkvinnene og tjenestejentene ble ofte grovt utnyttet, både økonomisk og seksuelt. Prostitusjon var ofte eneste utvei for de dårligst stilte.
  • Kvinnekampen ble startet av borgerskapets og embetsmennenes kvinner. De ønsket at den gifte kvinnen skulle være myndig med råderett over egen eiendom, samt ha rett til utdanning og lønnet arbeid. Forholdene i samliv og ekteskap skulle være likeverdige og basert på kjærlighet og gjensidig respekt. For å realisere dette krevde de stemmerett!
  • Norsk Kvinnesaksforening ble startet i 1884
  • Kvinnebevegelsen i Norge vokste frem i løpet av den siste delen av århundret.
  • Skolesystemet var i sterk utvikling, og oppdragelse og skole ble heftig diskutert. Den konservative, autoritetstro skolen måtte gradvis vike for nye tanker.
  • Noen interessante 'kvinneår'
    1845 Ugifte kvinner over 25 år får samme myndighet som "mindreårige mannspersoner".
    1863 Ugifte kvinner over 25 år får samme myndighet som voksne menn, men mister den når de gifter seg.
    1869 Ugifte kvinner får samme myndighetsalder som menn, 21 år.
    1884 Norsk Kvinnesaksforening blir stiftet av Gina Krog med Venstremann og stortingsrepresentant Berner som formann.
    1885 Norsk Kvinnestemmerettsforening blir stiftet med Gina Krog som formann. Ragna Nielsen oppretter den første fellesskole for piker og gutter.
    1888 Ny ekteskapslov gjør den gifte kvinne myndig og gir henne rett til særeie.
    1895 Kvinner får stemme for første gang i en avstemming i kommunene om brennevinsutsalg.
    1899 Et uvanlig 17. maitog i Kristiania. Det var et demonstrasjonstog av kvinner som marsjerte for stemmerett. De kjempet mot at politikk bare var noe mannen skulle ta seg av.
    1901 Kvinnene får begrenset stemmerett og valgbarhet i kommunene.
    1907 Kvinnene får inntektsbegrenset stemmerett ved stortingsvalg.
    1910 Kvinnene får alminnelig kommunal stemmerett.
    1913 Kvinnene får alminnelig stemmerett!
    1927 Ny ekteskapslov sidestiller i prinsippet mann og hustru økonomisk og rettslig.
    1959 Lov om adgang til særskilt ligning av ektefeller på visse vilkår vedtas.
    1974 Odelsloven endres. Gutter og jenter stilles likt i odelsrekkefølgen.
Idehistorisk bakgrunn
  • Platon formulerte en dualistisk virkelighetsoppfatning i klassisk tid som fikk svært stor innflytelse på utviklingen av vest-europeisk kultur
  • Augustin overtok idé-læren og funksjonaliserte den slik at den ble ryggraden i hans utlegning av den kristne dogmelære.
  • John Locke lanserte tanken som pekte frem mot den politiske ide at myndighetenes makt skulle delegeres fra folket (jfr. den amerikanske uavhengighetserklæringen, etc.)
  • Kant mente at vi ikke kunne vite noe sikkert om hvordan tingene var "i seg selv". Vi kunne bare vite hvordan tingene var "for meg" - eller for alle mennesker. Dette skillet som Kant trekker mellom tingen i seg selv - das Ding an sich - og tingen slik den virker for oss - "Das Ding an mich", var et av hans viktigste bidrag til filosofien. Han satte altså et klart skille mellom verden slik den fremtrer for oss og verden slik den er "i seg selv", og mente følgelig at vi bare kan ha viten om verden slik den fremtrer for oss. Vi kan aldri oppnå absolutt sannhet om verden slik den er i seg selv. Dette fører oss videre frem mot:
  • Hegel, som avviste Kants tanke om at det fantes såkalte "absolutte sannheter". Han mente grunnlaget for menneskets erkjennelse forandrer seg fra generasjon til generasjon liksom en voksende elv. Dermed finnes det ingen "evige sannheter", ingen tidløs fornuft. Sannheten er helt og holdent subjektiv. Det eneste filosofien har å holde seg til, er historien selv.
    Hegels dialektikk inndeles i tre erkjennelsesstadier: "tese", "antitese" og "syntese".
  • Karl Marx benytter Hegels dialektikk som grunnlag for sitt historiesyn. Historien (syntesen) har alltid utviklet seg som et resultat av motsetningene mellom en underklasse (tesen) og en overklasse (antitesen). I sin tid så han på arbeiderklassen som tesen, borgerskapet som antitesen, og den historiske utviklingen mot et kommunistisk samfunn som syntesen
  • Charles Darwin formulerte også utviklingen som en brytning mellom motstridende behov og interesser, og konkluderte med at alt liv, mennesket inkludert, var produkter av utvikling gjennom millioner av år. Darwin hevdet at i naturen rådet loven om den sterkestes rett, den svake var dømt til undergang.
  • Empirisme er en erfaringsfilosofi som fikk stor innflytelse på forskningen. Den hevder at all forskning må bygge på erfaring og observasjoner.
  • Positivismen var en vitenskapsfilosofisk retning som gikk ut fra det gitte og faktiske, og i alminnelighet forkastet metafysisk spekulasjon over tilværelsens vesen, opprinnelse og mål som uvitenskaplige fantasier.
    Positivismen søkte å forene erfaringsvitenskaplige resultater (empirisk forskning) til et systematisk helhetsbilde. (se Comte)
Denne utviklingen mot en kritisk, vitenskaplig vurdering av ulike sider ved tilværelsen forplantet seg raskt fra naturvitenskapen til samfunnsvitenskapen og litteraturen. I naturalistisk diktning mot slutten av århundret kulminerte det naturvitenskaplige kravet om empirisk lovmessighet i forsøkene på å 'bevise' at det enkelte mennesket fullt og helt var produkt av arv og miljø. Som naturvitenskaps-
mannen brukte sin skalpell, skulle forfatteren bruke sin penn.
En viss forståelse av det idehistoriske grunnlaget for perioden er nødvendig for å fatte litteraturen. Litteratur er produkt av det samfunnet og den tiden den skrives i, og må derfor leses og tolkes ut i fra det.

Litteraturen i perioden
  • Høydepunktet for nasjonalromantikken kom på slutten av 1840-årene
  • Fra ca. 1850 begynner en overgangsperiode med økende innslag av realisme i en ellers nasjonalromantisk preget litteratur
    Både i "Kvernsagn" og "Synnøve Solbakken" (Bjørnson - 1857) finner vi realistiske trekk.
    Bjørnson henter stoff fra historien, men prøver samtidig å vise sammenhengen mellom fortid og samtid i noen av bondefortellingene.
    Særlig "Amtmannens Døtre" av Camilla Collett (1855) varsler at noe nytt er på gang. Collets krasse kritikk av kvinneoppdragelsen, kvinnen og ekteskapet, etc. tok opp samfunnsproblemer til debatt.
    Hennes interesse for folkediktning knytter henne til romantikken, mens hennes temavalg og ideer foregriper realismen i 1870-80 åra
  • Ivar Aasen fullførte sitt landsmål
  • Aasen og Vinje innførte landsmålet i diktningen sin og skapte på den måten en framstillingsform som virket mer realistisk for folk utenfor de store byene
  • I Ibsens historiske dramaer får vi stadig sterkere innslag av virkelighetsskildring, f.eks. i "Hærmennene på Helgeland" (1858) og "Kongsemnene" (1863).
    Ibsen henter stoff fra historien, mens temaene er aktuelle
  • I "Brand" (1866) tar Ibsen opp det destruktive ved en altoppslukende idealistisk livsholdning.
  • "Peer Gynt" (1867) blir ofte oppfattet som Ibsens oppgjør med nasjonalromantikken
  • Georg Brandes fyrer i 1871 av startskuddet for det moderne gjennombrudd og en realistisk diktning ved sine angrep på alt som kunne hindre den frie forskningen og den frie tenkningen. I forelesninger ved universitetet i København, og i sitt hovedverk, "Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes Literatur", i begynnelsen av 1870-årene, slår han fast at "Det at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat."
    Dette fikk uhyre stor betydning for norske forfattere i årene som fulgte.
  • Brandes anmeldte mye av den norske litteraturen som kom ut mellom 1875 og 1885, og ble en viktig rådgiver for de mange norske forfatterne han brevvekslet med.
  • Fra midten av 1870-tallet hadde de nye, kritiske tankene og ideene festnet seg i den norske litterære miljøet.
  • Motstanden fra både verdslige og kirkelige autoriteter var stor. De oppfattet de nye tankene som opprør mot kristendommen, samfunnsordningen, og egne maktposisjoner.
  • Forfatterne oppfattet samfunnsforholdene i Norge som små, trange, knugende, og direkte drepende for alle forsøk på nytenkning og kreativitet.
  • De kjempet for enkeltindividets rett til fritt livssyn og frie moralske valg. Opprørerne i diktningen deres er vanligvis enkeltmennesker fra det liberale borgerskapet som kjente til verden utenfor Norge.
  • Det ble viktig å kjempe mot pliktkravet og moralismen som hindret den sunne livsutfoldelsen her til lands
  • Kirken ble oppfattet som en hovedmotstander i denne striden, og kirkens menn ble ofte fremstilt som dobbeltmoralske hyklere som vernet om pliktmoralen og autoritetstroen. Resultatet var at mange av forfatterne i forbindelse med sine angrep på kirke og presteskap selv forlot sin kristne tro.
  • Forfatterne krevde full frihet for tanken, talen og forskningen, noe som nødvendigvis måtte komme i konflikt med eksisterende normer.
  • Unge og gamle skulle gjennom litteraturen se falskheten, dobbeltmoralen, hykleriet og maktmisbruket til de etablerte i samfunnet. På den måten ville de kunne se nødvendigheten av å gjøre opprør, og unngå å bli formet til lydige, underdanige, kuede og blindt aksepterende mennesker gjennom 'støbejernsoppragelse', skolesystem, konfirmasjonsundervisning, militærtjeneste, osv.
  • Litteraturen skulle reformere samfunnet, tjene friheten og framskrittet.
  • Dikterne kom selv fra det liberale borgerskapet, og de la handlingen til miljøet de kjente.
    De mente denne befolkningsgruppen ville gå foran i kampen for å bedre samfunnet.
Sentrale emner i den realistiske litteraturen
  • Forretningsmoralen og det nye økonomiske livet
  • Religion og kirke
  • Det politiske livet
  • Samliv og ekteskap
  • Kvinnens stilling
  • Enkeltindividet som opprører
  • Fattig og rik
  • Oppdragelse og skole
  • Pliktmoral og hykleri
  • Livsglede og sannhet
Kilder:
"Ord i tid 2" - Studiebok (Det norske samlaget)
Digitalskolen, Historisk institutt - Universitetet i Bergen, Olaug Engesæter
Emblem, Libk, Stenersen og Syvertsen





Fra romantikk til realisme: Overgangstiden 1850 - 1871


Det s√•rede f√•r - klikk for st√łrre bilde...Allerede i 1837 tok kritikeren P.J. Collett et oppgj√łr med romantikken. Han var s√¶rdeles negativ til Conrad N. Schwachs romantiske diktsamling. Hovedinnholdet i kritikken var at dikteren i langt st√łrre grad burde hentet stoffet sitt fra det virkelige liv, dvs. v√¶rt mer realistisk. Collett var imidlertid ikke interessert i noen ‚Äôr√•‚Äô, opprivende og altfor direkte realisme. Han √łnsket at diktningen skulle representere forsoning og harmoni, det var det ideale og sentrale ved tilv√¶relsen som skulle understrekes. En slik realistisk diktning med klare ideale rammer kaller vi poetisk realisme.
"Synn√łve Solbakken" av Bj√łrnstjerne Bj√łrnson og "Amtmandens D√łtre" av Camilla Collett er gode litter√¶re eksempler p√• den poetiske realismen.
I malerkunsten √łnsket man ogs√• √• vise virkeligheten slik den var der og da, gjerne med f√łlelse, men uten √• ta stilling. Maleriet "Det s√•rede f√•r" (1865) av Knud Bergslien kan tjene som et eksempel.
Asbj√łrnsen og Moes Norske Folkeeventyr viste ogs√• klare realistiske trekk, og bar p√• den m√•ten i seg varslet om en ny tid.


Ivar Aasen Ivar Aasen representerte noe nytt i litteraturen da han brukte det nye norske landsm√•let sitt. Han syntes det var helt galt at barna skulle l√¶re dansk p√• skolen, de burde l√¶re et spr√•k som sto s√• n√¶rt deres eget talem√•l som mulig. I motsetning til Wergeland og Welhaven, som skrev for det 'dannede' publikum, og Bj√łrnson, som skrev for b√łndene, hadde Aasen solide r√łtter i det vanlige bondemilj√łet, og han ville skrive p√• et spr√•k som de f√łlte seg hjemme i og forstod. Den realistiske dimensjonen i Aasens diktning bestod i at han ikke (som romantikerne) var konsentrert om det ideelle og det som skjulte seg bak tingene. Han √łnsket heller √• skildre den virkelige verden p√• en slik m√•te at leseren kjente seg igjen. En viktig drivkraft bak diktningen var ogs√• at han gjerne ville bevise at det nye landsm√•let egnet seg til diktning.
Aasen kunne glede seg over at arbeidet hans gav frukter. I l√łpet av f√• √•r kom det stadig flere diktere som skrev p√• det nye landsm√•let. I tillegg opplevde han at dikningen hans i stadig st√łrre grad ble verdsatt av den 'vanlige' mann og kvinne.
Selv om Aasen hadde som m√•l √• skrive om konkrete emner p√• et spr√•k folk flest forstod, var allikevel diktningen hans preget av religi√łse og nasjonale verdier og idealer.
Du finner en god del del Aasen-tekster på nettet, blant annet svært mye nyttig stoff om Ivar Aasen på denne danske siden.


Millom bakkar og berg

Millom bakkar og berg ut med havet
hever nordmannen fenget sin heim,
der han sj√łlv hever tufterna gravet
og sett sj√łlv sine hus upp√• deim.

Han såg ut på dei steinutte strender,
det var ingen som der hadde bygt.
"Lat oss ryddja og byggja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt."

Og han vandest til v√•gnad og m√łda,
der han laut vera herdig og sterk,
men han h√łyrer med hugnad ei r√łda
um stor manndom og dugande verk.

Kring om dalen stod fjelli som grindar,
men um bergi var grasgr√łne band;
der han gjekk millom heidar og tindar
og der såg han so vidt yver land.

Ivar Aasen



Eilert SundtEilert Sundt (1817-75)fungerte både som prest og samfunnsforsker, men det er nok samfunnsforskeren Eilert Sundt som har satt dypest spor etter seg. Han ble sterkt grepet av den nasjonale interessen som vokste stadig sterkere frem opp gjennom århundret, og han endte opp med å bli en av foregangsmennene for studiet av folkelivet i Norge.
Fra 1845 fungerte han som lærer ved Kristiania tukthus, og lærte der de såkalte "fantene" å kjenne. Dette gav ham interesse for deres språk, tenkesett og livsforhold, og han sa seg villig til å engasjere seg i forskning innen dette området. Rammen for studiene ble utvidet til å omfatte de dårligst stilte befolkningsklassenes liv og kultur.
Eilert Sundt var Norges f√łrste vitenskapelige samfunns-forsker. Han reiste omkring i Norge for √• unders√łke arbeiderklassens levek√•r og skikker. Som Wergeland trodde han p√• opplysning som et middel for √• bedre arbeidsfolks k√•r. Eilert Sundt meldte seg f√łrst inn i Thranes arbeiderforening for √• gj√łre den om til en ren filantropisk forening, men dette fors√łket f√łrte ikke fram. I 1864 var han selv med p√• √• stifte en slik forening, Kristiania Arbeider-samfund, og her var han ogs√• leder fram til 1870.
Han utgav en lang rekke skrifter der han p√• grunnlag av selvstendige, personlige unders√łkelser skildret viktige sider av store befolkningsklassers liv og kultur generelt.
Alle dere som leser geografi, må be læreren deres om å fortelle om Eilert Sundts lov i befolkningslæren (demografi).
Fra √• v√¶re grepet av en nasjonal interesse utviklet Eilert Sundt seg til √• bli den personen som kanskje sterkest gjorde sitt for √• avkle nasjonalromantikken dens str√•leglans. Han mistet raskt alle illusjoner om den 'h√łvelige storbonden'. P√• sine mange reiser m√łtte han det egentlige bondesamfunnet, som var noe ganske annet enn det nasjonalromantikerne hadde diktet om i flere ti√•r. Han m√łtte uvitenhet, analfabetisme, urenslighet, lopper og lus, fyll, vold, fattigdom og en elendighet han aldri hadde kunnet forestille seg.
Eilert Sundt er regnet for å være en av våre betydelige samfunnsforskere, og var definitivt en vitenskapsmann som banet vei for realismen.
HER kan du lese mere om Eilert Sundt!
Du finner også et godt utvalg av Eilert Sundts verker på nettet.

Kilder:
Aschehougs konversasjonsleksikon, bind 18, s. 253
"Bruer" (Asch.), Norsk språk og litteratur vk 1+2, s. 95
Eilert Sundt i Nasjonalbiblioteket


Aasmund Olavsson VinjeAasmund Olavsson Vinje ble f√łdt i 1818 i Vinje i Telemark. Foreldrene hans var husmannsfolk. Det vil si at kom fra det aller laveste sosiale laget i landet. Men gutten var skoleflink, og han skaffet seg stadig mer skolegang, som han finansierte ved √• jobbe som l√¶rer for lavere trinn enn de han gikk p√• selv. Han leste p√• denne tiden b√•de filosofi og spr√•k, og debuterte forholdsvis tidlig med artikler om forskjellige politiske emner. I 1848 kom han inn p√• Heltbergs "studentfabrikk" i Christiania, der han var samtidig med b√•de Ibsen, Bj√łrnson og Lie! I 1850 tok han artium, 32 √•r gammel. Han fortsatte med √• studere jus, og ble autorisert overrettssakf√łrer i 1857.
Etter at Ivar Aasen grunnla landsm√•let, det nye skriftspr√•ket, var Vinje en av de viktigste brukerne. Han var i stor grad med p√• √• sikre at det fikk en utbredelse, og det var ikke kun gjennom skj√łnnlitteratur. Vinje var en av de aller mest sentrale landsm√•lsforfatterne etter Aasen
Gjennom mesteparten av 1850-√•rene brukte han norsk-dansk, men i 1858 sa han farvel b√•de til dansken og til korrespondentjobben han hadde hatt ved Drammens Tidende og startet 'D√łlen', der alt fra landbruksreportasjer til noveller og dikt sto p√• trykk. Allerede i 1852 ble han p√•virket av Aasens spr√•kideer. Han pr√łvde lenge √• blande inn norske ord og former i det norsk-danske spr√•ket, men var selv utilfreds med resultatet. Ogs√• i det nye nasjonale spr√•ket blandet han inn danske ord og former, fordi han ¬ęsom praktisk Skriver¬Ľ ikke ville gj√łre overgangen for vanskelig for leserne.
Aasen-normalen var rettesnor for Vinje, men han ekperimenterte meget med spr√•kformen sin, og avvek p√• visse punkter fra Aasen. Til tider er Vinjes spr√•k sterkt preget av telem√•let, og mot slutten pr√łvde han seg med en mer lydrett skrivem√•te (ortofoni). Det reneste Aasen-spr√•ket brukte han i ¬ęFerdaminni¬Ľ. Aasen aksepterte Vinjes spr√•kform, og skrev i en nekrolog, at ¬ęFordelen ved Tingen var, at Vinje bestandig blev l√¶st, og at Folket derved v√¶nnede sig til at l√¶se og efterhaanden forsonede sig med den uvante Sprogform.¬Ľ
Vinjes spr√•koppfattelse var f√łrst og fremst nasjonal: Den norske nasjon hadde behov for et s√¶regent norsk skriftspr√•k. Klasseoppr√łret skrev han spottende om, men han st√łttet folkeopplysningstanken. Han var realist og kritiserte bonderomantikken, som den f.eks. kom til uttrykk i ¬ęArne¬Ľ af Bj√łrnstjerne Bj√łrnson.
Vinje kan ikke settes i noen politisk b√•s. Han skiftet ofte standpunkt og kan virke motsetningsfylt. I Mandal var han p√•virket af Jaab√¶k, og da han kom til Oslo, ble han begeistret for arbeiderbevegelsen og ideene fra Februarrevolusjonen. Men senere kunne han kritisere alt dette. Den nasjonale politikken st√łttet han hele tiden, og de siste √•rene st√łttet han bondeopposisjonen.
I Oslo skapte Vinje et milj√ł, ¬ęD√łleringen¬Ľ, omkring seg, som besto av flere fremtredende kulturpersoner og vitenskabsmenn. Der formidlet han meget av kontakten mellem den politiske opposisjonen og den nasjonale spr√•kbevegelsen.
Han var skeptisk og trassig. ¬ę ... nu f√łrer jeg Krig mod Aarhundreder og Landets st√łrste M√¶nd,¬Ľ skrev han, da han hadde startet D√łlen. Han kunne v√¶re sterkt ironisk og uh√łytidelig. Disse egenskapene avspeiler seg ogs√• i det han skrev, og han tr√•dte mange p√• t√¶rene med sin kvasse penn. Vinje har f√•tt innflytelse p√• norsk journalistisk skrivestil. Han br√łt med den omstendelige skrivem√•ten og skrev kvikkere og mere direkte.
Sommeren 1860 la Vinje ut på en lang tur fra hovedstaden til Trondheim, der han ville ta del i kongekroningen. Inntrykkene fra denne turen ble gitt ut i bokform: "Ferdaminni frå Sumaren 1860".
P√• reisen sin fant han mye √• kritisere. Han brukte kraftig ironi over de som romantiserte bygdesamfunnet og gjorde det til et glansbilde. Vinje la ikke fingrene imellom n√•r han beskrev og kritiserte vanstell, fyll, uhygeniske forhold, etc. som han m√łtte p√• sin vei.

Kilder:
H√łgskolen i Volda
http://www.leksikon.org


Kvinner som forfattere

Kvinnene hadde s√• langt v√¶rt lite representert blant forfatterne. Vi leser om Dorothea Engelbretsdotter p√• 1600-tallet, og etter henne hadde Magdalene Sophie Buchholm v√¶rt aktiv. Vi b√łr ogs√• merke oss at det i stor grad var kvinnene som holdt fortellertradisjonen ved like, og at det dermed er dem vi kan takke for at s√•pass mye av folkediktningen overlevde fram mot innsamlingsarbeidet p√• 1800-tallet. Det s√łmmet seg imidlertid ikke for kvinner √• v√¶re for opptatt av litteratur. Kvinnene burde i hvert fall ikke skrive og utgi litteratur selv.
Rundt midten av 1800-tallet begynte kvinnene √• bli viktigere i det litter√¶re livet. I tillegg til √• fungere som oversettere, konsulenter, bokhandlere, leiebibliotekinnehavere og kolport√łrer, utgjorde de en sv√¶rt viktig lesegruppe. Dette m√•tte n√łdvendigvis f√łre til at ogs√• kvinnene realiserte seg som forfattere.
Av de 13 kvinnene som ga ut prosafortellinger og/eller romaner f√łr 1870, var det imidlertid kun to som v√•get √• gj√łre det i sitt eget navn. Samtiden var ikke moden for selvstendige kvinner (se den punktvise fremstillingen), og kvinnelitteraturen var ofte gjenstand for s√¶rskilt ondsinnet og nedlatende kritikk. Det var mest behagelig √• skrive under pseudonym.
Virksomheten til disse pionerene fikk mye √• si for den gradvis √łkende kampen for kvinnerettigheter i Norge.





Hanna Winsnes kan p√• mange m√•ter virke som en lite kritisk, kanskje heller tradisjonsbundet forfatter. Men, hun var kvinne, og prestekone med mange barn og en stor husholdning, og forfatter! I tillegg til sine mange plikter som husmor fant hun tid til et imponerende forfatterskap som b√•de omfattet fagb√łker og skj√łnnlitteratur.
Hun var opptatt av √• gj√łre kvinnenes arbeidsdag enklere, og utgav f√łlgelig ‚ÄôL√¶rebog i Huusholdningen‚Äô. I tillegg skrev hun b√•de kj√¶rlighets- og spenningsfortellinger samt diverse hverdagsskildringer, som klart representerte noe nytt.
Hanna Winsnes er spesielt kjent for sine eventyr, sanger og leker for barn. Hun var nok opptatt av √• oppdra barna til gode, kristne mennesker, men samtidig inneb√¶rer litteraturen hennes noe nytt ved at hun i langt st√łrre grad enn andre tok utgangspunkt i barnas egne behov og interesser.
P√• mange m√•ter kan det nok sies at Hanna Winsnes sammen med andre kvinnelige forfattere som Marie Wexelsen og Bolette Gj√łr la grunnlaget for en egen norsk barnelitteratur.





Camilla Collett i v√•re (lomme)b√łkerCamilla Collett (1813 ‚Äď 1895) fremst√•r som den f√łrste store kvinneforfatteren med et klart realistisk innhold i litteraturen sin. ‚ÄĚHun var s√• stor selv at hun ikke ble mindre ved √• v√¶re Henrik Wergelands s√łster,‚ÄĚ skrev Knut Hamsun senere om henne.
Som Henrik Wergelands s√łster ble forelskelsen i Johan S. Welhaven vanskelig (se venstre kanttekst i modul 11). Hennes st√łrste problem var nok allikevel at Welhaven ikke gjengjeldte f√łlelsene hennes, og det endte med at forholdet ble avbrutt. Hun skildrer denne avgj√łrende begivenheten slik: ‚ÄĚEn Aften i Begyndelsen af Juni, himmelsk mild og fuld af Vellugt, Liv og Lys! Jeg sad paa B√¶nken under det store √Übletr√¶ i Haven. (‚Ķ) Og min Sjel var som en af Knopperne, saa fuld, saa rigtig f√¶rdig til Udspringen. Da kom der et Brev; det var enda rosenr√łdt (‚Ķ). I den Time brast et Baand mellom Naturen og mig, der aldri skulde heles, og jeg elskede den ikke som f√łr.‚ÄĚ
Dette avbrutte forholdet, der avgj√łrelsen ble tatt av HAM kun, og som delvis skyldtes d√•rlig kommunikasjon, kommer klart frem i den boken som i s√¶rlig grad inneb√¶rer en dreining i realistisk retning: ‚ÄĚAmtmandens D√łttre‚ÄĚ (utdrag).
Camilla Wergeland giftet seg med Peter Jonas Collett i 1841. Han var en sv√¶rt liberal mann, som var positivt innstilt til kvinners rettigheter. I tillegg var han litter√¶rt interessert, og han st√łttet sin kones forfattervirksomhet, samt godtok at hun hadde interesser som var langt videre enn det som den gang ble regnet for √• v√¶re s√łmmelig for kvinner.
Camilla Collett begynte sitt forfatterskap med det hun kalte ‚ÄôNogle Strikket√łisbetagtninger‚Äô, kritiske skildringer av selskapsliv og omgangsformer i ‚Äôde dannede klasser‚Äô. Da det √• v√¶re forfatter fremdeles ble regnet for √• v√¶re p√• grensen for de akseptable for en kvinne, ga hun ut alt anonymt.
Etter blant annet √• ha bidratt med noen av rammefortellingene for Asbj√łrnsen, ga Camilla Collett ut ‚ÄĚAmtmandens D√łtre‚ÄĚ i 1854. Romanen blir vanligvis regnet for √• v√¶re den f√łrste realistiske romanen i norsk litteratur. I boken retter Collett et kraftig angrep p√• oppdragelsen av jentene i ‚ÄĚde dannede klasser‚ÄĚ. I den tragiske kj√¶rlighetshistorien ser vi f√łlgene av denne oppdragelsen. De to hovedpersonene, Sofie og Kold, har erkl√¶rt sin kj√¶rlighet for hverandre, men p√• grunn av fordommen om at kvinner ikke m√• ta initiativ i kj√¶rlighetsaff√¶rer, ryker forholdet. To av Sofies s√łstre er for √łvrig presset inn i ulykkelige ekteskap av moren.
Det var mannen som tok alle avgj√łrelser i utviklingen av kj√¶rlighetsforholdene. Det kvinnen trodde, tenkte, h√•pet og lengtet etter betydde ingenting. For Camilla Collet ble det et viktig tema √• vise hvorledes kvinnene l√¶res opp til √• tilsidesette og skjule sine egne f√łlelser, fordi deres verd var mindre enn mannens.
I ‚ÄĚAmtmandens D√łttre‚ÄĚ sier en av de ulykkelige kvinnene: ‚ÄĚVor Bestemmelse er at giftes, ikke at blive lykkelige. I den Forstand har jeg seet begge mine √¶ldre S√łstre opfylde deres Bestemmelse. De tog deres M√¶nd med Overl√¶g, frivillig, og dog vilde de ikke under nogen Omst√¶ndighet selv have valgt dem.‚ÄĚ
Det er viktig √• merke seg at Camilla Collett hadde et bevisst m√•l om √• avdekke et samfunnsonde i ‚ÄĚAmtmandens D√łttre‚ÄĚ. Romanen angriper det hun kalte ‚ÄĚSt√łbegodsoppdragelsen‚ÄĚ av unge jenter. Akkurat som jernet blir st√łpt til identiske former etter √łnske og behov, ble de unge jentene formet til lydige og underdanige hustruer. De m√•tte alts√• l√¶re seg √• undertrykke sine ekte f√łlelser, fortie sin kj√¶rlighet og gifte seg med den mannen foreldrene valgte til dem ‚Äď ofte ut fra rent praktiske hensyn. Camilla Colletts budskap var at dette m√•tte f√łre til stor menneskelig ulykke, det er dette som helt klart bestemmer handling og personskildring.
En slik roman kaller vi en tendensroman fordi den s√• tydelig hevder en mening om de problemene som tas opp. ‚ÄĚAmtmandens D√łttre‚ÄĚ er f√łlgelig den f√łrste klare tendensromanen i norsk litteratur, samtidig som den ogs√• var klart idealistisk i tanken p√• den store, fullkomne og eneste kj√¶rligheten.
Du f√•r et inntrykk av "Amtmandens D√łtre" i disse utdragene!
Som realistisk roman var boken tosidig med tanke på språk og innhold. Innholdet var som ovenfor nevnt svært realistisk med en klar tendens. Språket i romanen er derimot så godt som rent dansk, med et tradisjonelt, alderdommelig og ’snirklete’ preg.
I dette utdraget fra "Fædrelandske forfattere" (1877) kommer Camilla Collets syn på forfattens oppgave klart frem.

Camilla Collett var blant de f√łrste her i landet som formulerte kravet om en realistisk, samfunnskritisk litteratur, det samme programmet som Georg Brandes senere skulle stille:

‚ÄĚDen Tid er forbi da en Forfatter kun n√¶rede sit Publikum med Hjernespind, da dette lod sig lulle ind i Dr√łmme om Tilstande, der ingensteds h√łrte Hjemme. Det var gyldne Dage for ham; hvor oph√łiet, i hvilken mystisk Fjernhed stod han da for sin Tid; nutildags maa han frem med Sandheden, og Sandheden er n√¶rgaaende; den bev√¶ger, den irriterer. Det er Forfatterens Kald, hans store, skj√łnne, - vanskelige Kald, at samle disse Virkelighedens spredte Tr√¶k.‚ÄĚ






Magdalene Thoresen (1819-1903) kom til Norge fra Danmark som l√¶rerinne hos presten H.K. Thoresen p√• Sunnm√łre i 1842. De giftet seg √•ret etter, han 20 √•r eldre enn henne, og hun ble stemor til hans fem barn fra tidligere ekteskap. Han ble senere forflyttet til Bergen, og under p√•virkning av 1850-√•renes nasjonalromantiske begeistring ble hennes litter√¶re talent vakt. Mannen hennes d√łde tidlig, men han hadde klart √• oppmuntre henne til √• utvikle seg som forfatter, noe som vi allerede har nevnt var ganske uh√łrt for en kvinne p√• den tiden.
Hun debuterte med "Digte af en Dame" i 1860, 41 √•r gammel og enke, mor til fem og stemor til fem - og hun hadde da flere kj√¶rlighetsforhold bak seg. Inntil nylig har hun blitt husket nettopp for dette siste: hun var nemlig en str√•lende vakker og intelligent kvinne, som tiltrakk seg oppmerksomhet fra tidens ledende menn. Av dem var den islandske litteraturstudenten og senere forfatteren Grímur Thomsen, svigers√łnnen Henrik Ibsen, den danske litteraturkritikeren Georg Brandes - og Bj√łrnstjerne Bj√łrnson.
Med "Digte af en Dame" br√łt hun grenser i lyrikken, liksom Camilla Collett hadde gjort fem √•r tidligere med "Amtmandens D√łttre". Hun skrev om kvinnelig sanselighet og viste hvor falsk idylliseringen av kvinnen var.
Magdalene Thoresen var liksom Vinje en glimrende journalist, og kan uten tvil betegnes som landets f√łrste kvinnelige reporter. Hun reiste over alt, fra Finmark til Danmark, og skildret det folkelivet hun m√łtte slik en moderne reportasjejournalist gj√łr det.
Med selvstendighetstrang og jernvilje greide hun √• br√łdf√ł seg selv og sine mange barn og stebarn ved √• skrive. P√• 1800-tallet var dette regnet som noe bortimot en umulighet for en kvinne - men, Magdalene Thoresen klarte det!
De h√łje √Üvner, det dybe sind
og skjæbnekastet fra solblank tind
til m√łrkest avgrund, gang √¶fter gang,
og lidenskapen med havfru-sang
og s√• den stormende skj√łnhedstrang
- til visdom blev det,
til godhet blev det,
fra smærte-skriget til ælskovs-flammen,
- til visdom ble det,
til skj√łnhed blev det,
altsammen.

Skrevet av Bj√łrnstjerne Bj√łrnson p√• baksiden av et fotografi av ham selv til Magdalene Thoresens 80-√•rsdag den 3. juni 1899.
Dersom du √łnsker √• sette deg grundig inn i denne fantastiske kvinnens liv og virke, anbefales den danske omtalen av henne p√• siden "Danske Forfatterinder i det nittende Hundredaar" (Prosjekt Runeberg).




Bj√łrnstjerne Bj√łrnsonBj√łrnstjerne Bj√łrnson ble f√łdt i Kvikne 8. desember 1832 der faren tjente som prest. Familien flyttet til Nesset i Romsdal i 1838, og han f√łlte seg som en romsd√łl resten av livet.

Dette er Romsdalens stride land!
Nu er jeg hjæmme;
thi alt, som jeg ser, har √łje og stemme!
Og folket? - Jeg kænner hver eneste mand,
om aldrig jeg så ham. Her er han tolket:
kænner du fjorden, kænner du folket.

Bj√łrnson gikk p√• skole i Molde fra 1844 til 1849, der han engasjerte seg politisk. Han ble tidlig sv√¶rt samfunnsengasjert, og allerede som 15-√•ring debuterte han i lokalavisa Romsdal Budstikke med en artikkel inspirert av den franske februarrevolusjonen i 1848, der han oppfordrer moldenserne til √• feire 17.mai. Allerede 18 √•r gammel holdt han sin f√łrste, heftige folketale. Han var p√•virket av Marcus Thranes arbeidebevegelse, og i talen sin protesterte han kraftig mot utvisningen av en dansk revolusjon√¶r. Fra 1850 bodde han i Christiania, der han tok artium p√• Heltbergs "studentfabrikk". Hos Heltberg traff han blant andre Henrik Ibsen, Aasmund Olafson Vinje og Jonas Lie. I 1852 fullf√łrte han sin examen artium.

Bj√łrnson ga i en anmeldelse i 1854 klart uttrykk for at han ikke satte s√¶rlig stor pris p√• de veletablerte, eldre forfatterne. ‚ÄĚ(‚Ķ) denne dr√łmmende, syglige Maaneskinsvandring, denne banghed for Dagslyset og Sv√¶rmeri for alskens s√łrgelige Natscener,‚ÄĚ skrev han. Noe nytt var i ferd med √• skje, mente Bj√łrnson. Han ga dermed klart uttrykk for at nasjonalromantisk diktning ikke tiltalte ham i s√¶rlig grad, men vi finner allikevel klare nasjonalromantiske trekk i diktningen hans gjennom hele 50-tallet og godt inn i 1860-√•rene.

Bj√łrnson var en utadvendt og fremadstormende ung mann, som livlig deltok i samfunns- og kulturdebatten. Han skrev teater- og litteraturkritikker i avisene, og fors√łkte seg tidlig som dramatiker. I 1856-57 kom hans f√łrste bondefortellinger p√• trykk i Illustrert Folkeblad, der Bj√łrnson var redakt√łr. Bj√łrnson ble tidlig klar over at det var dikter og forfatter han √łnsket √• bli. Han avsluttet derfor studiene sine for √• kunne konsentrere seg fullt og helt om forfattervirksomheten.

Fra h√łsten 1857 tok Bj√łrnson over som teatersjef i Bergen etter Henrik Ibsen. P√• denne tiden skrev han ustanselig, holdt mange taler og ble en av landets store personligheter. I 1857 skrev han f√łrste utkast til nasjonalsangen v√•r ("Ja,vi elsker"). Han dro deretter p√• en lengre utenlandsreise til Frankrike, Tyskland og, ikke minst, til Italia. Livet i Italia virket sv√¶rt inspirerende p√• Bj√łrnson, og han skrev noen av sine st√łrste verk i denne perioden.

I 1858 giftet han seg med den unge skuepillerinnen Karoline Reimers, som med det innledet et samliv som s√• absolutt ikke ble monotont og kjedelig! I dramaet "En Handske" (1883) utfordret han menn til √• kreve det samme av seg selv som de krevde av kvinnene, en moral som det neppe kunne sies at Bj√łrnson selv etterlevde. Mange har h√łrt historien om en av Bj√łrnsons reiser til Paris. Karoline var bekymret for hva mannen hennes kunne finne p√•; han hadde s√• absolutt et godt √łye for damene. Da Bj√łrnson tok avskjed utenfor huset p√• Aulestad (se nedenfor), ropte han opp til Karoline at det var s√• sikkert at han ikke skulle finne p√• noe tull i Paris at hun kunne hoppe ut fra verandaen n√•r han kom hjem dersom han ikke hadde holdt en "st√ł kurs". Historien forteller videre at det f√łrste de h√łrte p√• Aulestad da Bj√łrnson steg ut av karjolen, vel hjemme fra Paris, var: 'Hopp ‚Äď Karoline!'

Bj√łrnson ble etter hvert regnet som Norges store dikter, og han fikk dikterl√łnn av Stortinget fra 1863. Da han kom tilbake til Norge √•ret 1865, ble han sjef for Christiania Theater fram til 1867.

Bj√łrnson ble mot slutten av 1860-√•rene stadig mer p√•virket av den realistiske retningen, og i den siste delen av 1870-√•rene sluttet han seg entusiastisk til Georg Brandes synspunkter. I 1877 holdt han et ber√łmt foredrag om "at v√¶re i Sandhed". Han var politisk engasjert p√• venstresiden, og skrev etter hvert mer samfunnsaktuelle fortellinger og skuespill, men ogs√• sakprosa og en enorm mengde med brev. Det hevdes at han i alt forfattet rundt 30000 brev. Nasjonalbiblioteket eier omkring 7000 brev fra Bj√łrnson og flere ganger s√• mange til ham. Biblioteket har lagt ut store deler av forfatterskapet hans her.
Etter et lengre utenlandsopphold (1873-75) i Italia og Tyrol, bosatte han seg altså på Aulestad i Gausdal (se ovenfor), en sidedal til Gudbransdalen rett nord for Lillehammer.

Bj√łrnson ble stadig mer radikal politisk, og meldte seg ogs√• ut av kirken. Blant annet markerte han seg i kampen for at Norge skulle l√łsrive seg fra Sverige. Han var engasjert i splittelsen av Venstre i 1888, og i 1903 gikk han ut av Venstre og var med p√• dannelsen av Samlingspartiet sammen med H√łyre.
I attensytti- og √•tti√•rene hadde Bj√łrnson sin mest voldsomme kamptid. Unionsstriden, skandinavismen, demokratiske reformer, norskere spr√•k, norsk teater og folkelig oppdragelse - alt dette var han fremdeles opptatt av. I tillegg dukket det ogs√• opp nye sp√łrsm√•l av politisk, moralsk og religi√łs art.
P√• syttitallet kjempet han mot de konservative p√• alle omr√•der. Men i √•tti√•rene l√• han i strid p√• flere fronter. Politisk kjempet han mot h√łyrepartiet som f√łr, religi√łst sloss han mot teologene; men i sedelighetssp√łrsm√•let vendte han v√•pnene to veier, mot de konservative og mot bohemene. I utgangspunktet hadde Bj√łrnson et kristent grunnsyn. Blant annet p√• grunn av Darwins utviklingsl√¶re endret han imidlertid oppfatning p√• dette omr√•det.
Bj√łrnson fikk ogs√• et navn i verdensm√•lestokk gjennom sine artikler der han kjempet for de sm√• lands rettigheter.
Mot slutten m√łter vi fred, harmoni og rettferdighet som underliggende temaer.
Ved unionsoppl√łsningen i 1905 var Bj√łrnson blitt mer forsonlig i unionsstriden. Fredsarbeidet ble etterhvert den viktigste saken for ham.

I dag vil nok de fleste hevde at Ibsen var en langt viktigere og "st√łrre" forfatter enn Bj√łrnson, men det var nok ikke automatisk slik i samtiden. Bj√łrnson ble sett p√• som en "√•ndsh√łvding", og han var en av de beste talerne og foredragsholderne Norge har fostret.
Av sv√¶rt mange ble Bj√łrnson oppfattet som Henrik Wergelands arvtaker.

B√•de i norsk diktning og historie spilte Bj√łrnson en n√łkkelrolle. Sjelden har en norsk dikter hatt s√• mange og omfattende interesser og dyrket s√• mange ulike sjangrer, og sjelden har noen klart √• kombinere diktning og politiske interesser s√• vellykket. Noen kunne nok synes han var vel taletrengt og og selvopptatt, men f√• diktere n√•dde s√• langt som ham.

Bj√łrnson fikk Nobelprisen i litteratur i 1903. Han var den f√łrste skandinaviske dikteren som ble tildelt denne prisen. Dette forteller litt om hvor h√łyt han ble verdsatt i egen samtid.
Et langt og imponerende dikterliv tok en endelig slutt i Paris i 1910. Den norske stat viste sin store s√łnn den siste √¶re ved √• hente kisten hans hjem med panserskipet "Norge".


Litt om forfatterskapet

Bj√łrnson ble f√łrst og fremst ber√łmt b√•de i Norge og i resten av Europa for bondefortellingene sine. De brakte noe helt nytt og friskt inn i litteraturen.

Bondefortellingenes suksess skyldtes ikke minst alle sangene som er skrevet inn i dem.
Rikard Nordraak, Bj√łrnsons fetter, satte tone til mange av disse sangene, og de ble raskt sv√¶rt popul√¶re. Sangene ble inkludert i diktsamlingen "Digte og Sange" (1870).

I 1857 ga Bj√łrnson ut romanen ‚ÄĚSynn√łve Solbakken‚ÄĚ. Den handler om den lyse, gode Solveig og den ville Torbj√łrn som stadig kommer i konflikt med omgivelsene p√• grunn av det hissige temperamentet sitt. Men som i alle bondefortellingene til Bj√łrnson, ender alt bra. Torbj√łrn lar seg til slutt temme takket v√¶re Solveigs godhet. I "Synn√łve Solbakken" ville Bj√łrnson skildre norsk bygdeliv i pakt med virkeligheten. Personene skulle presenteres som ekte mennesker med b√•de positive og negative sider. Vi m√łter vakker kj√¶rlighet, fyll og slagsm√•l, sjalusi og ondskap. Sammenliknet med senere romaner fra 1880-tallet virker boka sv√¶rt uskyldig, men i samtiden ble den oppfattet som r√•. Mange ‚Äôdannede‚Äô mennesker reagerte med sinne og avsky, mens Vinje var negativ fordi han syntes Bj√łrnson var altfor ‚Äôsnill‚Äô. Virkeligheten p√• landsbygda var adskillig verre enn i Bj√łrnsons bok, mente han. N√•r vi leser boka i dag, vil nok de fleste v√¶re tilb√łylig til √• gi Vinje rett.

Spr√•ket i boka var adskillig mer realistisk enn tidligere. Bj√łrnson hadde som journalist lenge arbeidet med √• fornorske ordstillingen (syntaksen) i det dansk-norske spr√•ket. Dette ga spr√•ket hans en frisk og ny spr√•ktone.

B√•de spr√•k og innhold i ‚ÄĚSynn√łve Solbakken‚ÄĚ viser klare tegn p√• en dreining mot mer realistisk litteratur, og b√•de denne boka og ‚ÄĚAmtmandens D√łttre‚ÄĚ representerer viktige skritt p√• veien mot en norsk realistisk litteratur.


Bondefortellingene fremst√•r prim√¶rt som karakterstudier. Bj√łrnson hadde neppe som noe bevisst m√•l √• skrive folkelivsskildringer. I personer som Nils i "Arne", og Aslak i "Synn√łve Solbakken" finner vi klare realistiske trekk.

Skrivem√•ten i bondefortellingene er ny. Bj√łrnson bruker korte setninger og han skildrer personenes sinn gjennom handling og replikker, uten forfatterkommentarer.
Her låner han stiltrekk fra islendingesagaen og eventyret.

"Faren" (1860) er den korteste av Bj√łrnsons bondefortellinger.

To teaterstykker som han skrev i Italia, "En falitt" (1875) og "Redakt√łren", handler om moderne forretningsliv, og de er med p√• √• bane veien for "det moderne gjennombrudd".

I denne litter√¶re perioden var det en tett forbindelse mellom politikk og litteratur, og Bj√łrnson selv var (som nevnt ovenfor) folketaler og politiker framfor noen.

Avslutningsvis kan nevnes at du finner en grei oversikt over dikterh√łvdingens liv og levnet p√• denne siden..

Utvalgte verk:
'Synn√łve Solbakken (1857)'
'Arne (1859)'
'Faderen (1861)'
'En glad gut (1860)'



Henrik IbsenHenrik Ibsen fremmer sitt krav om st√łrre realisme i litteraturen allerede i 1857. Han forlater nasjonalromantikken i st√łrre og st√łrre grad i sine historiske dramaer ‚ÄĚH√¶rmendene p√• Helgeland‚ÄĚ og ‚ÄĚKongsemnenerne‚ÄĚ. Et krast oppgj√łr med en for idealistisk livsholdning kommer med ‚ÄĚBrand‚ÄĚ i 1866. Hovedpersonen vikler seg inn i en ekstrem idealisme der kravet er ‚ÄĚintet eller alt‚ÄĚ. Med en slik holdning blir fallh√łyden tilsvarende stor, og Brand g√•r da selv til grunne etter √• ha √łdelagt livet ogs√• for sine n√¶rmeste. Linjer kan her trekkes til ‚ÄĚVildanden‚ÄĚ, som kom i 1884.
I ‚ÄĚPeer Gynt‚ÄĚ (1867) tar Ibsen et endelig oppgj√łr med nasjonalromantikken. Peer er Brands rake motsetning. Han er feig, l√łgnaktig, egoistisk, og tilsynelatende fullstendig ryggesl√łs. Ibsen har trolig ogs√• √łnsket √• gi sitt syn p√• den norske folkesjelen i ‚ÄĚPeer Gynt‚ÄĚ. Den manglende evnen til √• ville ta avgj√łrelser som kan gi ubehagelige konsekvenser, trangen til alltid √• ville ha retrettmuligheter, uviljen til √• ta klare standpunkt, selvbedraget ‚Äď det er Peer Gynt ‚Äď og ‚ÄĚom blodet er aldri s√• tynt, en kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt‚ÄĚ. Tematisk blir hovedfiguren Peer Gynt prototypen p√• nordmenn, slik Ibsen oppfattet sin nasjon i tiden under og like etter den dansk-tyske krigen i 1864. Verket er blitt en tragikomedie om et menneske som kjenner seg kallet til storhet, men stadig svikter og g√•r utenom krav og vanskeligheter. Men sammen med den individuelle og nasjonale satiren m√łter vi i Peer Gynt ogs√• Ibsens bitende kritikk av hele den moderne samtidskultur. I dikterens √łyne jaget tidens mennesker etter falske, uegentlige verdier. Dette er noe vi i h√łyeste grad kan ta inn over oss den dag i dag!
(kladdeutkast til omtale)
En virkelig realistisk dialog m√łter vi for f√łrste gang i ‚ÄĚDe unges forbund‚ÄĚ (1869).

I modulen, ‚ÄĚRealismen og naturalismen: 1871 ‚Äď 90, skal vi f√łlge Henrik Ibsens videre utvikling som realistisk forfatter.


... for i 1871 slår den kjente kritikeren og litteraturhistorikeren Georg Brandes fast:

Det at en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den setter problemer under debatt!

Realismen er et faktum ...



6.572.438  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!