Norsk sprŚkhistorie



Tilrettelagt av VGskole.no

Samtlige fire moduler i sprŚkhistorien er her samlet.
Dette muliggjÝr en mer helhetlig oversikt og en sammenhengende utskrift av lśrestoffet.
Utskriften kan forhŚndskontrolleres ved Ś velge 'Print preview' under 'File' i menyen Ýverst pŚ skjermen. Formatteringen av sidene skjer automatisk i det du trykker 'Utskrift'.
Egenvalg av fontstÝrrelse, etc. fungerer ikke pŚ denne siden. Dersom det er Ýnskelig, kan du sende en tilbakemelding ved Ś benytte 'copyright'-lenken nederst.


Hovedmeny

Indo-europeisk
- SprŚkfamilie
KasussprŚk
Ur-germansk
Eldre ur-nordisk
Den eldre runerekka (fuþark)
Synkopetida
Synkope
a-omlyd
i-omlyd
u-omlyd
Brytning
Utlydsherding » Runealfabetet
» Nasjonalspråk
» KasussprŚk
» Omlyd 2
» A-omlyd 2
» I-omlyd 2
» U-omlyd 2
» Brytning
» Assimilasjon
» Norrønt språk
» Assimilasjon
» Kongruens
» Intet subjekt
» Fri ordstilling
» Formverket
» Substantiv
» Den bestemte artikkel
» Den etterhengte best. artikkel
» Det relative pronomen
» Det personlige pronomen
» Det pŚpekende pronomen
» Verb
» Svake verb
» Sterke verb
» Reduplikasjonsverb
» Preterito-presentiske verb
» Preposisjoner
Mellomnorsk 1350 - 1500
Norsk skriftsprŚk dÝr ut
Den danske perioden / Nynorsk
Konsolideringstiden 1620 - 1720
P. Dass og D. Engelbrektsdatter
Fra Ludvig Holberg til 1814
SprŚkhistorien etter 1830
1830 / 1840Śrene
Forslag nr. 1 - Hielm
Forslag nr. 2 - P.A. Munch
Forslag nr. 3 - Wergeland
Forslag nr. 4 - Daa
Fornorskning av litteraturen
SprŚkhistorien etter 1850
Ivar Aasen
Knud Knudsen
1850-Śrenes ulike sprŚksyn
SprŚkpolitikk
Midlandsnormalen
1901-reformen
1907-reformen
1917-reformen
1938-reformen
SprŚknemnda
Vogt-komiteen
Norsk sprŚkrŚd
VGSkole: Språkhistorie tom. synkopetida
          

Språkhistorie tom. synkopetida


Fra indo-europeisk til norr√łnt (ca. 700 e.kr.)


Språkhistorien til og med synkopetiden
Indo-europeisk Spr√•kfamilien v√•r Kasusspr√•k = b√łyningsspr√•k
Den eldre runerekka Ur-nordisk -> 500 e.kr. Synkopetiden 500-700 e.kr.
Synkope a-omlyd i-omlyd
u-omlyd Brytning Utlydsherding

Må kunnes
B√łr kunnes
Artig å kunne


Indo-europeisk (IE)

Språk som er i slekt med hverandre har gjerne utviklet seg fra et opprinnelig fellesspråk. En slik samling av beslektede språk kaller vi en språkfamilie.
Indo-europeisk er en slik språkfamilie.
I figuren under finner du flesteparten av de indo-europeiske hovedspr√•kene. Legg merke til at spr√•kene er samlet gruppevis som kvister p√• tykkere hovedgreiner. Disse gruppene er gitt egne navn. Russisk h√łrer for eksempel til i den slaviske gruppa, fransk i den italiske.
Norsk er plassert i gruppa for nord-germanske språk.

Dersom vi ser spesielt p√• spr√•kene i v√•r gruppe, har vi ingen problemer med √• godta at de representerer ulike nasjonalspr√•k. G√•r vi derimot ca. 1000 √•r tilbake i tid, eksisterte det ingen s√¶rlige forskjeller mellom norsk og islandsk. Vi har da kommet tilbake til norr√łnt spr√•k. 500 √•r f√łr det igjen var alle spr√•kene i Norden s√• godt som like. Dette nordiske fellesspr√•ket kaller vi urnordisk. G√•r vi enda noen hundre√•r bakover i tid, omlag til begynnelsen av v√•r tidsregning, finner vi den felles 'stammoren' til alle de germanske spr√•kene (se illustrasjonen). Dette spr√•ket kaller vi urgermansk. Spr√•kforskere som arbeider seg videre bakover i tid, har funnet klare indikasjoner p√• at de fleste spr√•k i Europa og Asia har utviklet seg fra ett felles urspr√•k. Dette urspr√•ket utgj√łr f√łlgelig hovedstammen i treet nedenfor, og kalles alts√• indo-europeisk.

Den indo-europeiske språkfamilien

(fritt tegnet etter illustrasjon i 'Spr√•ket v√•rt f√łr og n√•' - Gyldendal)

Det antas at dette urspr√•ket hadde sitt opprinnelige senter i s√łr√łst-Europa eller vest-Asia, og at det var i bruk mellom 3000 og 4000 √•r f√łr Kristus.
Dette spr√•klige fellesskapet opph√łrer ca. 3000-2000 f.kr. sannsynligvis p√• grunn av folkevandringer. Stadig st√łrre geografiske avstander mellom de ulike indo-europeiske stammene f√łrte til at de utviklet spr√•klige s√¶regenheter, som etter hvert utviklet seg til ulike spr√•k.
Det er allikevel fortsatt mulig å finne mange likhetstrekk mellom de ulike språkene.
Eksemplene i denne tabellen viser at det må være en forbindelse mellom disse språkene, selv om de generelt sett kan virke svært ulike. Det skal ikke mye fantasi til for å se likhetstrekkene mellom de ulike språkvariantene av dette sentrale ordet:

Latin mater Spansk madre Fransk mère
Irsk matair Engelsk mother Nederlandsk moeder
H√łytysk mutter Islandsk moðir Dansk/svensk moder
Litauisk mote Latvisk mate Polsk matka
Tsjekkisk máti Russisk mat¬ī Serbisk mati
Gresk méter Albansk motre Armensk mair
Sanskrit matár


Det anbefales at du leser denne oversiktlige og interessante artikkelen om utbredelsen av germansk.

Man regner med at indo-europeisk var et utpreget b√łyningsspr√•k (syntetisk)

Et kasus- eller b√łyningsspr√•k kjennetegnes ved at det er b√łyningsendelser som bestemmer hvilken funksjon de enkelte setningsleddene har i setningen. En bestemt endelse kan f.eks. vise at vi har et hankj√łnnssubstantiv i entall som st√•r som subjekt i setningen.
I moderne norsk er det ikke endelsen som primært bestemmer funksjonen, men plasseringen.

Dette er det viktig å forstå, så jeg skal gi et par eksempler:

1. Olaf dreper Harald / Harald dreper Olaf
SvDO / SvDO

I v√•re dager ville de fleste √łnske √• st√• f√łrst i setningen! Endelsene er de samme, men konsekvensen av √• fungere som direkte objekt (DO) er fatal!
G√•r vi derimot til norr√łnt, finner vi at plasseringen ikke n√łdvendigvis betyr noe:

2. Óláfr drepr Harald / Harald drepr Óláfr
SvDO / DOvS

I eksempel nr. 2 fra norr√łn tid ser vi at det ikke spiller noen stor rolle om vi endrer p√• ordrekkef√łlgen. 'r'-endelsen i 'Óláfr' forteller at det dreier seg om et hankj√łnnsord i entall, som st√•r i nominativ, dvs. fungerer som subjekt i setningen.
I dette tilfellet vil det altså være klart hvem som dreper, og hvem som drepes, uansett i hvilken orden vi stiller opp setningsleddene.

I indo-europeisk hadde de åtte kasus:
Nominativ / genitiv / dativ / akkusativ / vokativ (tiltaleform) / ablativ (frastedsbestemmelse) / lokativ (påstedsbestemmelse) / instrumentalis (middel).

Kasus- (b√łynings-) systemet gjorde at de hadde en forholdsvis fri ordstilling, det var uansett b√łynings-, eller kasusendelsene som bestemte hvilken funksjon setningsleddene hadde.


GERMANSK

UR-GERMANSK

Fellesspr√•k for germanerne. Germanerne levde nord for Main - √łst for Rhinen - vest for Weichs

Dette kartet viser en grov oversikt over det germanske området med Ptalemeus' stedsnavn.

Merk spesielt den germanske lydforskyvning (Grimm/Verner).
I f√łlge Grimm ('eventyrinnsamleren') ble en rekke konsonanter endret - noe som fremdeles kan h√łres.
F.eks. endret lyden 'd' seg til 't' i visse sammenhenger (latin 'duo' -> norsk 'to'), 'p' blev til 'f' (latin 'pisces/pater' - norsk 'fisk/far').

Lydskiftet er for √łvrig adskillig mer komplisert og omfattet ogs√• tallrike vokalendringer.

1) Stemte plosiver b/d/g > Ustemte plosiver p/t/k
2) Ustemte plosiver p/t/k > Ustemte frikativer f/þ/h

Latin Engelsk Norsk
1 Duo Two To
2 Pater Father Fa(de)r
Du kan finne mer detaljert informasjon om Grimms lov HER!
- og urlite om Verners lov HER!
(encyclopedia.com)

Det kan ogs√• v√¶re interessant √• lese under hvilke krevende og utfordrende omstendigheter forskere utvikler sine dristige nye teorier: "Karl Verner og historien om at komme sovende til ber√łmmelse" (kilde: Aarhus Universitet)



Ca. √•r 0 delte germansk seg i tre deler: √ėst-, vest- og nord-germansk.
√ėst-germansk: Gotisk
Vest-germansk: ble senere til: Tysk, engelsk, frisisk, etc
Nord-germansk: ble senere til: Norsk, dansk, svensk, f√¶r√łyisk, islandsk.

Trykket festet seg p√• f√łrste stavelse

0 - 200 e.-kr.

Vi fikk en overgangsperiode.
Den nordiske varianten av germansk skilte seg ut som eget språk.

200 - 500 e.kr.

Eldre ur-nordisk periode.
Stort sett samme språk i det nordiske område. På slutten av perioden forårsaker en begynnende tendens til
a-omlyd de f√łrste antydninger til dialektutvikling. Dette fordi a-omlyd hovedsaklig finner sted i den vestlige delen av det nordiske spr√•komr√•det.

eks.: Holt - hult, boge - bue, kolle - kulle, etc.

Ordene på denne tiden var ofte svært lange og vokalrike. Dette har nok gjort språket spesielt klangfullt
Det er ogs√• i denne perioden vi finner de f√łrste runeinnskriftene. Denne skriftlige arven fra v√•re fjerne forfedre er den viktigste kilden vi har. Runene var trolig kjent i alle de germanske stammene. Det er ingen som med sikkerhet vet n√•r og hvordan dette skriftsystemet oppstod, men man regner med at det stammer fra rundt begynnelsen p√• v√•r tidsregning.
Det opprinnelige runealfabetet, fuþark, ogs√• kalt det eldre runealfabetet, bestod av 24 tegn. Grunnen til at det kalles fuþark, er ganske enkelt den at dette ordet representerer de seks f√łrste tegnene i alfabetet. Da disse tegnene generelt sett ble risset/skrapet inn i stein, tre og andre harde materialer, var det viktig at de stort sett bestod av rette streker.
Det er verdt å merke seg at den eldre runerekka neppe var tenkt brukt til vanlig kommunikasjon. De enkelte runene hadde ulik magisk funksjon, og de som kjente alle runene, kunne bruke dem i magisk sammenheng. De hadde altså stor makt!
Runene ble sk√•ret inn p√• smykker, amuletter, ulike redskaper og v√•pen. Mange runeinnskrifter finner vi ogs√• igjen som tekster p√• gravstener. Et av de mest kjente eksemplene p√• slike gravskrifter ble funnet p√• Tune i √ėstfold. Du ser et bilde av denne steinen her, og oversatt til v√•re latinske bokstaver kan litt av innskriften noe forenklet leses slik:

"Ek wiwaR after woduride witadahalaiban worahto runoR"

Utfordring:
Det andre ordet i teksten ovenfor er et kvinnenavn, det fjerde et mannsnavn. Det femte ordet er et sammensatt substantiv. Den f√łrste delen 'wita' finner vi ogs√• i gammelengelsk der ordet betyr 'r√•dgiver', 'herre' eller 'vismann'. Den andre delen av det fjerde ordet er p√• gammelengelsk 'hláf', og p√• norr√łnt 'hleifr'. Det nestsiste ordet er en preteritumsform av et verb som er direkte beslektet med det gammelengelske ordet 'weorc' (arbeide)og det gammelnorske ordet 'orka' (virke, arbeide, fullf√łre).
Dette kan se vrient ut ved f√łrste √łyekast, men studerer vi teksten n√¶rmere, er det ikke s√• helt umulig √• skj√łnne det meste. Pr√łv √• lage en oversettelse til moderne norsk - og sjekk l√łsningsforslaget nederst p√• denne siden.


Illustrasjonen nedenfor viser alle runene, og ved å klikke på de enkelte får du informasjon om den magiske funksjonen den har, etc.
I det hele tatt finner du et hav av opplysninger om dette fascinerende alfabetet på Arild Hauges runesider.

Fe Ur Thurs As(s) Reid Ken, kaun Giof Wynn Hagl Naudr, naud Is Ár, jara Eoh Pertra Elgr Sol Ty Bjarkan Eol Madr Laukr Ingvarr, Ing Odal Dagr
(Det er ikke så lett å tegne med ei mus, men akkurat her var det ok med litt 'skjelvne' bokstaver...)

500 - 700 e.kr.

Denne perioden kalles yngre ur-nordisk periode, eller synkopetida
Synkope vil si at de trykklette, korte, unasalerte vokalene faller bort.
Denne prosessen fant sted over hele det nordiske språkområdet.
Vi fikk voldsomme endringer i spr√•ket. Synkope, ulike omlyds- og assimilasjonsprosesser herjet. Det foregikk en stadig overgang mot et mer analyttisk spr√•k, dvs. et spr√•k der setningsleddenes funksjon bestemmes av plasseringen i setningen, ikke av b√łyningsendelsene.

halaib(w)an > hleifr > leiv (br√łd)
Haduwulafar > Hálfr

Det er ikke så rart at man hevder at disse to hundre årene innebar de mest dramatiske endringene som noen gang har rammet språket vårt.

I tillegg forsvinner fire av de tidligere åtte kasusene i denne perioden, og man satt kun igjen med nominativ, akkusativ, genitiv og dativ.

I tillegg til synkope (se ovenfor) m√• du kunne de f√łlgende lydovergangene skikkelig:

a-omlyd

U-omlyd : A ble trukket ett hakk opp mot U. (jfr. vokaltrekanten)

*landu > lond

u-omlyden begrenset seg, i motsetning til i- og a-omlyden til det nordiske området.
Ser dere "o med kvist" i norr√łne tekster, tenk da i f√łrste omgang p√• u-omlyd.
Dette er den eneste omlyden som var aktiv i norr√łn periode (dvs. etter 700)

I-omlyd : Egentlig en palatalisering.
Vokalene i vokaltrekanten trekkes mot i (j)
*gastir > gestr, *domjan > d√łma, *fotir > f√łtr, etc. Merk spes. moderne tysk :

2. og 3. person ent. presens hadde endelsene -jis og -jiþ. Dette f√łrte til i/j-omlyd slik vi ser det i dag i f.eks:
"Ich spreche, du sprichst, er spricht" (tysk: Jeg snakker, du snakker, han snakker)

Brytning: Trykktung, kort 'e' i rotstavelse ble p√•virket av etterf√łlger trykklett 'a' eller 'u' slik at e'en ble endret (brutt) til enten henholdsvis ja eller jo/io.
Dette kaller vi enten 'a' eller 'u' brytning.

Meluk > mjòlk > mjølk (progressiv i-omlyd)
Berun > bjòrn > bjørn
Eka > jak > jeg

Et mulig eksempel på språkutvikling med brytning og omlyd finner du her!

Utlydsherding

Regel: En stemt konsonant blir ustemt i utlyd i perfektum og imperativ av sterke verb.
I mange spr√•k blir stemte plosiver i sterke verb ustemte dersom de av b√łyningsmessige √•rsaker havner i utlyd. Grunnen til at vi vanligvis finner stemte konsonanter i innlyd, er at disse konsonantene befinner seg i n√¶rheten av kjernen i ordet. Alle vokallydene er stemte, og dette forplanter seg til de n√¶rliggende konsonantene.
I tysk har vi for eksempel stemte konsonanter i ord som geben, finden, binden, etc. I imperativ og preteritumsformene av slike ord havner imidlertid disse konsonantene i utlyd, og de går over til å bli ustemte. Denne overgangen fra stemt konsonantlyd i innlyd til ustemt i utlyd kalles altså utlydsherding.
På norsk begrenser denne regelen seg til imperativ og preteritumsformene av sterke verb. På f.eks. tysk er utlydsherding en generell regel.
For de spesielt interesserte kan nevnes at en overgang fra stemte til ustemte konsonanter kalles desonorisering. Hva tror du da det motsatte, overgang fra ustemte til stemte, heter?
Utlydsherding vil dermed på fagspråket bli beskrevet som en desonorisering av plosiver i utlyd. Læreren hjelper deg dersom dette er vanskelig å forstå!
Noen eksempler:

Geben: gib - gab (uttales /gip/ - /gap/)
Finden: find - fand (uttales /fint/ - /fant/)
Binden: bind - band (uttales /bint/ - /bant/)
Ein Land (subst.): uttales /lant/ (med utlydsherding)
Et land (subst.): uttales /lan/ (uten utlydsherding / med progressiv assimilasjon)


Diverse

Også mange andre endringer fant sted både innen lyd- og formverket i denne perioden (konsonantbortfall, assimilasjon, forenkling av grammatikken, etc.). Dette kommer vi imidlertid ikke inn på her.

Rundt 700 e.kr. regner vi med at de st√łrste endringene hadde funnet sted, og at den st√łrste brytningstida i norsk spr√•khistorie dermed var over.
Vi tar dermed skrittet over i den norr√łne spr√•kverdenen, som varer fram til omlag 1350-tallet.
Men det tar vi opp i neste kapittel ...


L√łsningsforslag til teksten p√• Tunesteinen ovenfor:
"Ek wiwaR after woduride witadahalaiban worahto runoR"
"Jeg Viv etter Vodurid, br√łdherren (husbonden), gjorde (skrev) runer"

'halaib(w)an' (urnordisk) -> 'hleifr' (norr√łnt)'hleifr' -> 'leiv' (br√łd)
Les om synkopetiden, den mest dramatiske perioden i norsk språkhistorie!



oppdatert
Page visited 1563 times
Totalt:
6.509.542  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo




Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!




























































































VGSkole: Norrønt språk
          

Norrønt språk


Språket vårt fra 700 -> 1350 e.kr.


Norr√łn litteratur
» Runealfabetet » Norrønt språk » Det relative pronomen
» Nasjonalspråk » Kongruens » Det personlige pronomen
» Kasusspr√•k » Intet subjekt » Det p√•pekende pronomen
» Omlyd » Fri ordstilling » Verb
» A-omlyd » Formverket » Svake verb
» I-omlyd » Substantiv » Sterke verb
» U-omlyd » Den bestemte artikkel » Reduplikasjonsverb
» Brytning » Den etterhengte best. artikkel » Preterito-presentiske verb
» Assimilasjon » Preposisjoner
» √Öpne sp√łrsm√•l » Flervalgsp√łrsm√•l » Lenker

Må kunnes
B√łr kunnes
Artig å kunne




Velkommen til 'avdelingen' for norr√łnt spr√•k!

L√¶replankravene til norr√łnt spr√•k er s√• godt som fjernet. Man forventer alts√• ikke lenger s√¶rlig kjennskap til v√•rt gamle spr√•k. Dersom du allikevel er interessert i denne spennende delen av spr√•khistorien, finner du her alt du trenger. Fagstoffet i denne seksjonen g√•r vesentlig ut over det de utg√•tte l√¶replanene forventet.
Også norskstudenter på bachelornivå vil ganske sikkert finne mye nyttig stoff her.
Dette er gjort for at den interesserte eleven skal kunne strekke seg lenger enn det de tidligere minstekravene tilsa.
Vi har fors√łkt oss p√• en slags grenseoppgang i form av fargekoding av stoffet.

  1. Alt med vanlig hvit bakgrunn er det n√łdvendig √• kunne for √• f√• en god forst√•else.
  2. Gul bakrunn indikerer at stoffet er nyttig å kunne.
  3. Brun bakgrunn viser stoff det er moro å kunne.
Uansett vil det v√¶re n√łdvendig for fagl√¶rer √• tilrettelegge arbeidsopplegget for den enkelte elev, for eksempel i forbindelse med fordypningsoppgaver.
Til hver originaltekst er det lagt inn et sett med oppgaver knyttet til grammatikken. En del av enkeltoppgavene kommer stadig igjen slik at elevene skal f√• repetert opp de aller vanligste ordene og b√łyningsformene. Du finner et eksempel her. Send gjerne inn forslag til flere oppgaver!
Forel√łpig manger det oppgaver til den ny-islandske teksten. Brukere med god kjennskap til ny-islandsk har her en liten utfordring! Vi legger ut forslag straks de m√•tte komme inn.
De fleste tekstene er innlest.
Ellers h√•per vi at de som arbeider med norr√łnt spr√•k synesdette er morsomt, og at det til syvende og sist blir oppfattet som interessant og nyttig b√•de av elever og l√¶rere.
Da norr√łndelen av fagstoffet er noe mange elever ofte ser fram til med litt blandete f√łlelser, kanskje til og med en viss (uberettiget) skepsis, passer det muligens √• starte opp med et lite 'Fader V√•r' :))




Nyttig å ha lest:

Språkhistorien fram til ca. 700 e.kr. finner du i språkhistorie del 1 (sm).




Flervalgsp√łrsm√•l: Test deg selv!

F√łr du begynner arbeidet med norr√łnt spr√•k, kan du teste kunnskapene dine p√• disse flervalgsp√łrsm√•lene :)
Det er ikke sikkert at resultatet blir s√• bra denne gangen, men det er helt naturlig. Du kan s√• teste deg p√• nytt etter at du har arbeidet med stoffet. Da b√łr det g√• adskillig bedre!


Runealfabetet

Dersom du er interessert i en repetisjon av det gamle runealfabetet (fuþark'en), r√•der vi deg til √• ta en titt p√• fagstoffet om runer i spr√•khistorie del 1 (sm).
Allerede tidlig i eldre norr√łn tid (ca. 700 - c. 1050) ble den eldre runerekka p√• 24 tegn byttet ut med en som var redusert til 16 tegn.
Mange av de runene som ble beholdt, m√•tte gj√łre tjeneste for flere enn én lyd. Noen runetegn skiftet i tillegg form eller den lydverdien de hadde. Den magiske funksjonen de gamle runene hadde hatt, ble ogs√• sterkt redusert, og p√• slutten av norr√łn tid var det knapt noe magisk ved runene i det hele tatt.
Funnene av store mengder runeinnskrifter i de gamle bryggene i Bergen viser at runene Gyda sier du skal gå hjem!etter hvert ble brukt i ganske så dagligdagse situasjoner.
Denne runepinnen er muligens en beskjed fra en irritert kone til mannen om at kvelden ikke lenger er ung, den siste mj√łden b√łr v√¶re drukket, og det er p√• tide √• komme seg hjem...
Teksten er: "Gyda sier du skal gå hjem!"
Det er ikke så mye magi her :-)

Runene som skriftspråk og magiske tegn kan du lese mye mer om på Arild Hauges runesider.


Nasjonale språk

Med unntak av virkningene av den lydovergangen vi kaller a-omlyd har vi tidligere slått fast at språkforskjellene i det nordiske området var forholdsvis små fram til ca. år 500
I l√łpet av synkopetiden (500-700) skjedde det store endringer i spr√•ket. De mest sentrale av disse endringene gjennomgikk vi i del 1 av spr√•khistorien, men de er s√• viktige at vi skal repitere dem ogs√• i denne delen. Det som er viktig √• merke seg, er at disse lydovergangene inntraff i ulik grad i ulike deler av det nordiske spr√•komr√•det. Noen overganger som huserte ganske s√• kraftig i enkelte regioner, forekom over hode ikke andre steder. Dette f√łrte naturlig nok til at den nordiske spr√•kenheten begynte √• sl√• sprekker. Et eksempel p√• dette er den danske og svenske sammendragningen av diftonger til monoftonger (au og √ły til √ł, og ei til e. Vi finner ogs√• slik monoftongering i enkelte norske dialekter, men generelt sett beholdt vi diftongene i Norge.
Ulikhetene som vokste fram, har f√łrt til at vi fra norr√łn tid av deler de nordiske spr√•kene opp i √łst-nordisk (svensk og dansk) og vest-nordisk (norsk - og senere islandsk og f√¶r√łyisk).
Da nasjonalstatene i Norden ble etablert, var forutsetningen skapt for framveksten av egne nasjonalspråk. De ulike standardene for skriftspråkene ble skarpt avgrenset av riksgrensene. Derimot eksisterte det ingen klare grenser mellom de ulike dialektene. Det er også verdt å merke seg at det for talespråkets vedkommende heller ikke eksisterte skarpe nasjonale grenser. Folk forsto hverandres språk over hele det nordiske området, og oppfattet det slik at de snakket samme mål.
En god del av de endringene som fant sted i norr√łnt spr√•k i norr√łn tid, vil vi komme grundigere inn p√• i forbindelse med del 3 av spr√•khistorien, som dreier seg om m√•lf√łre/dialekter.

Repetisjon

F√łr vi begynner med norr√łnt spr√•k og originaltekster, b√łr dere repetere en del viktige fakta som utgj√łr mye av grunnlaget for √• kunne forst√• det vi skal arbeide med de neste par, tre ukene. De neste kapitlene gjennomg√•r de mest sentrale lydovergangene.


Kasussystemet

Et kasus- eller b√łyningsspr√•k kjennetegnes ved at det er b√łyningsendelser som bestemmer hvilken funksjon de enkelte setningsleddene har i setningen. En bestemt endelse kan f.eks. vise at vi har et hankj√łnnssubstantiv i entall som st√•r som subjekt i setningen.
I moderne norsk er det ikke endelsen som primært bestemmer funksjonen, men plasseringen.

Dette er det viktig å forstå, så jeg skal gi et par eksempler:

1. Olaf dreper Harald / Harald dreper Olaf
SvDO / SvDO

I v√•re dager ville de fleste √łnske √• st√• f√łrst i setningen! Endelsene er de samme, men konsekvensen av √• fungere som direkte objekt (DO) er fatal!
G√•r vi derimot til norr√łnt, finner vi at plasseringen ikke n√łdvendigvis betyr noe:

2. Óláfr drepr Harald / Harald drepr Óláfr
SvDO / DOvS

I eksempel nr. 2 fra norr√łn tid ser vi imidlertid at det ikke spiller noen stor rolle om vi endrer p√• ordrekkef√łlgen. 'r'-endelsen i 'Óláfr' forteller at det dreier seg om et hankj√łnnsord i entall, som st√•r i nominativ, dvs. fungerer som subjekt i setningen.
I dette tilfellet vil det altså være klart hvem som dreper, og hvem som drepes, uansett i hvilken orden vi stiller opp setningsleddene.

I indo-europeisk hadde de åtte kasus:
Nominativ / genitiv / dativ / akkusativ / vokativ (tiltaleform) / ablativ (frastedsbestemmelse) / lokativ (påstedsbestemmelse) / instrumentalis (middel).

Kasus- (b√łynings-) systemet gjorde at de hadde en forholdsvis fri ordstilling, det var uansett b√łynings-, eller kasusendelsene som bestemte hvilken funksjon setningsleddene hadde.


Omlyd

En vokallyd p√•virkes av en annen foreg√•ende eller etterf√łlgende vokallyd slik at kvaliteten endres. Den vokallyden som p√•virker, kalles ofte 'p√•virkningsagenten'.


A-omlyd

innebærer at en a-lyd påvirker en 'i' eller en 'a' slik at de trekkes kvalitativt mot 'a' slik det skisseres her:

a-omlyd I praksis vil det si:
'i' g√•r til 'e' (niðan - neðan)
'u' g√•r til 'o' (buða - boð)

A-omlyden virket allerede f√łr 500 e.kr., og den virket sterkere i den vestlige delen av det nordiske spr√•komr√•det enn i den √łstlige, noe som bidro til √• skape de f√łrste spr√•kforskjellene.

Vi merker det fortsatt den dag i dag. P√• Vestlandet bruker de 'boge', mens 'bue' er det vanlige √łstover. Vestp√• er det 'brot' i forhandlingene, mens det i Oslo er 'brudd'.
Det er heller ikke tilfeldig at vesle Emil bor på gården 'Katthult', ikke 'Kattholt'.
Vi finner også påvirkede/ikke-påvirkede former i ord som:
'botn - bunn' / 'golv - gulv' / 'hol - hull' / 'kol - kull' / osv.


I-omlyd

i/j-omlyden innebærer at en i/j-lyd påvirker en annen vokallyd slik at den trekkes kvalitativt mot 'i/j'

I praksis vil det si:
'e' går til 'i' (verk - virki)
'a' g√•r til 'e' (taka - tekr, langr - lengri) 'á' g√•r til 'æ' (fár - færri)
'o' g√•r til 'ø' (sofa - søfr) 'ó' g√•r til 'ø' (stórr - størri)
'u' går til 'y' (ungr - yngri)
osv.


U-omlyd

U-omlyden inneb√¶rer at en u-lyd p√•virker en 'a' slik at den trekkes kvalitativt opp mot 'ò'

I praksis vil det kunne si:
'a' g√•r til 'ò' (landu - lònd, barnu - bòrn)

I de fleste tilfellene der du m√łter 'ò' (o med kvist) i de norr√łne originaltekstene, skyldes dette gjerne u-omlyd.
Man b√łr merke seg at u-omlyden er den eneste omlyden som er aktiv i norr√łnt!


Brytning

(o med kvist er her skrevet som: ò)
En 'a' eller 'u' i trykklett stavelse virker p√• en 'e' i den foreg√•ende trykksterke stavelsen slik at denne blir til 'ia, ja' eller 'io, jo, jò' (a-brytning og u-brytning).
Brytning fant hyppigere sted i √łstnordisk enn i vestnordisk, og bidro p√• den m√•ten til √• skape spr√•kforskjeller (eg - jeg - jag).

Eks.:
eka - jak
meluk - mjòlk
berun - bjòrn
erðu - jòrð


Assimilasjon

= En lyd blir gjort likere/helt lik en nabolyd (delvis/fullstendig assimilasjon).

nk -> kk i f.eks. 'drink' og 'drekka' (drikke)
nt -> tt i f.eks. 'binda' og 'batt'
osv.

Delvis assimilasjon er det mange eksempler på også i moderne norsk.
'kronprinsen' uttales ofte 'kromprinsen'
osv.


Norr√łnt spr√•k

Det en del sentrale s√¶rtrekk ved norr√łnt m√•l som du b√łr kunne:

Norr√łnt er et b√łyningsspr√•k.
Repeter hva det inneb√¶rer √• v√¶re et b√łynings- eller kasusspr√•k.
Selve b√łyningssystemet kommer vi n√¶rmere inn p√• under 'formverket' nedenfor.


Kongruens

Det må være samsvar mellom alle ordene som står som deler av samme setningsledd.

1.
Dersom det er flere ord knyttet sammen i samme setningsleddet, må samtlige ord stå i samme tall og kasus
"Ragnhildi dróttningu dreymði drauma stóra"
Her st√•r det f√łrste leddet i dativ (pga. verbet 'dreyma'). Dette leddet best√•r av to substantiv, som begge st√•r i samme tall og kasus.

2.
Preposisjon og styrelse. De ulike preposisjonene i norr√łnt krever forskjellige kasus i styrelsen.
F.eks. styrer 'frá' dativ, og 'til' genitiv

3.
Subjekt - verbal
Subjektet og verbalet må stå i samme tall og person.


Ofte er det intet subjekt i setningen

Man kan ofte utelate subjektet i norr√łnt fordi verbalet forteller det som er n√łdvendig.

"Nú líðr fram vetrinum" = "N√• lir (det) fram p√• vinteren"


Friere ordstilling

Spesielt pga. kasussystemet kunne man bruke språket mye friere enn vi kan i moderne norsk mht. ordstilling. Det var kasusendelsene som bestemte funksjonen de enkelte ordene hadde i setningen, så den plassen de ble gitt i setningen var ikke så viktig.
På grunn av dette trengte man heller ikke alle de småordene vi bruker i dag for å knytte forbindelse mellom ordene i setningen.


Formverket

I forbindelse med gjennomgangen av de norr√łne tekstene vi skal legge opp, b√łr du ha en oversikt over f√łlgende:


Substantiv i norr√łnt

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
3 kj√łnn: Hankj√łnn, hunkj√łnn, intetkj√łnn
Tall: Entall og flertall

Det er her tilstrekkelig √• l√¶re og b√łye et substantiv fra hvert kj√łnn.
Entallsb√łyinga er den viktigste:

Tall Hankj√łnn Hunkj√łnn Intetkj√łnn Kasus
Entall armr bygð land Nominativ
"
arms bygðar lands Genitiv
"
armi bygð landi Dativ
"
arm bygð land Akkusativ
Flertall armar bygðir lònd Nominativ
"
arma bygða landa Genitiv
"
òrmum bygðum lòndum Dativ
"
arma bygðir lònd Akkusativ


Bestemt artikkel

Norr√łnt hadde som moderne norsk b√•de foranstilt og etterhengt bestemt artikkel. Begge er i norr√łnt utviklet p√• grunnlag av det p√•pekende pronomenet hinn.

Den bestemte artikkel
Kj√łnn/kasus Hankj√łnn Hunkj√łnn Intetkj√łnn
E
n
t
a
l
l
Nominativ hinn hin hitt
Genitiv hins hinnar hins
Dativ hinum hinni hinu
Akkusativ hinn hina hitt
Nominativ hinir hinar hin
F
l
e
r
t
a
l
l
Genitiv
hinna
Dativ
hinum
Akkusativ hina hinar hin


Den etterhengte bestemte artikkel

Dette påpekende pronomenet ble i eldre tid plassert etter substantivet, og det vokste etter hvert sammen med det:
'karl hinn' -> 'karl inn' ->'karlinn' (mannen/karen)
Dermed var det tidligere pronomenet blitt en bestemt artikkel.
Den etterhengte bestemte artikkelen er særegen for nordisk. De andre germanske språkene utviklet sin bestemte artikkel foran substantivet (the man / der Mann).
Når vi i norsk i tillegg plasserer et påpekende pronomen foran substantivet, får vi det vi kaller dobbelt bestemmelse.
Norsk: 'den lille piken'
Dansk: 'den lille pige'

Her er en forenklet oversikt over den etterhengte best. artikkelen i norr√łnt:

Den etterhengte bestemte artikkel
Kj√łnn/kasus Hankj√łnn Hunkj√łnn Intetkj√łnn
E
n
t
a
l
l
Nominativ armr-inn hlið-in land-it
Genitiv arms-ins hliðar-innar lands-ins
Dativ armi-num hlið-inni landi-nu
Akkusativ arm-inn hlið-ina land-it
Nominativ armar-nir hliðir-nar lònd-in
F
l
e
r
t
a
l
l
Genitiv arma-nna hliða-nna landa-nna
Dativ òrmu-num hliðu-num lòndu-num
Akkusativ arma-na hliðir-nar lònd-in


Relative pronomen i norr√łnt

Kun ett, som er ub√łylig: 'er' (som)


Personlige pronomen i norr√łnt

N√•r du skal bestemme et personlig pronomen, b√łr du kunne b√łye det,
samt forklare hvordan de personlige pronomenene generelt sett er organisert i:

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
Tall: Entall, totall (dualis) og flertall
Kj√łnn: Hankj√łnn og hunkj√łnn i 3. person entall
(for intetkj√łnn brukes det p√•pekende pronomenet - se nedenfor)

Tips: Konsentrer deg om entall dersom du vil prioritere!

Tall 1. person 2. person 3. person Kasus
Entall ek þú hann / hon Nominativ
"
mín þín hans / hennar Genitiv
"
mér þér honum / henni Dativ
"
mik þik hann / hana Akkusativ
Flertall vér (mér) ér (þér b Nominativ
"
vár yðar b Genitiv
"
oss yþr b Dativ
"
oss yþr b Akkusativ
Totall vit (mit) it (þit) b Nominativ
"
okkar ykkar b Genitiv
"
okkar ykkr b Dativ
"
okkr ykkr b Akkusativ

Merk: Det refleksive pronomen for 3. person h√łrer ogs√• hjemme i denne pronomengruppa.
Det finnes kun i entall, og b√łyes:
-, sín, sér, sik (ingen nominativform!)


Påpekende pronomen i norr√łnt

Det forekommer flere varianter av de påpekende pronomenene.
Jeg har her tatt med de vanligste.
N√•r du skal bestemme et p√•pekende pronomen, b√łr du kunne b√łye det,
samt forklare hvordan pronomenene generelt sett er organisert i:

4 kasus: Nominativ, genitiv, dativ, akkusativ
Tall: Entall og flertall
Kj√łnn: Hankj√łnn, hunkj√łnn og intetkj√łnn

Tips: Konsentrer deg om hankj√łnn dersom du vil prioritere!

Tall Hankj√łnn Hunkj√łnn Intetkj√łnn Kasus
Entall þat Nominativ
"
þess þeir(r)ar þess Genitiv
"
þeim þeir(r)i því (þí) Dativ
"
þann þá þat Akkusativ
Flertall þeir þær þau Nominativ
"
þeir(r)a
Genitiv
"
þeim
Dativ
"
þá þær þau Akkusativ


Verb

Organisering

Norr√łne verb deles grovt sett inn i to hovedgrupper :

  • Svake (regelmessige) verb: Fire konjugasjoner, eller 'klasser', som igjen har diverse s.k. stammer, dvs. underklasser
  • Sterke (uregelmessige) verb: Seks klasser som omfatter de 'ordin√¶re' verbene + en gruppe reduplikasjonsverb + de s√•kalte preterito-presentiske verbene


Sentrale begrep

  • Dental: Lyd som produseres ved at fortungen presses opp mot fortennene (dentes) i overmunnen
  • Dentalsuffiks: Endestavelse som inneholder en dental (d/t/ð/þ)
  • Vokalskifte: Ved √• endre kvaliteten p√• rotvokalen vises tidsforskjell.
    (moderne norsk: Synge - sang - sunget)
    Vokalskifte blir også ofte kalt 'avlyd'
    NB! Bland ikke vokalskifte/avlyd sammen med 'omlyd', som er noe helt annet.


Verb generelt:

N√•r du skal bestemme et verb, b√łr du kunne b√łye det,
samt forklare hvordan verb generelt sett er organisert i:
Form - Vanligvis kun aktiv (passiv lages ved omskriving)
Modalitet - Indikativ, konjunktiv (se under) og imperativ
Tid - Presens og preteritum
Tall - Entall og flertall
Svake og sterke verb

Konjunktiv: Uttrykker vanligvis et √łnske, en oppfordring, tvil, antatt mulighet.
(dvs. at man f.eks. antar at noe kan v√¶re tilfelle, uttrykker en hypotetisk (tenkt) situasjon, gir uttrykk for en √łnsket situasjon, eller oppfordrer noen til √• pr√łve √• utf√łre et eller annet)
Dere som leser tysk, er spesialister på konjunktiv!
Den eneste konjunktiven dere m√łter i tekstene jeg har lagt ut for videreg√•ende skole, finner dere i "H√•kon Jarls d√łd". Konjunktiven "yrði" st√•r i linje 5 (p√• min skjerm). Den er lett √• finne, da den er r√łdmarkert.

Hva trur du ligger bak bruken av konjunktiv i dette tilfellet?

"yrði" er preteritum konjunktiv av det sterke verbet "verða"
Verbet står i 3. person entall - Hvorfor?


SVAKE VERB I NORR√ėNT:

  1. Har dentalsuffiks i preteritum
  2. Mangler vokalskifte (avlyd)
Vi har 4 klasser svake verb:

ó-klassen kalla kallaða kallaðr Urnordisk'ó' har utviklet seg til 'a' (evt, 'e' ved i-omlyd
ja-klassen verja varða varðr Alle ja-verb er kortstavete.
Alle har i-omlyd i infinitiv og presens
ija-klassen kenna
eyða
kenda
eydda
kendr
eyddr
Alle ija-verb har lang rotstavelse, og samtlige har i-omlyd i alle former
é-klassen duga dugða dugat F√• i antall. De fleste er kortstavete og intransitive
Perfektum partisipp finnes kun i n√łytrum
Mangler omlyd

NB! Hafa - hefir - hafða - hafðr
H√łrer til é-klassen, men har i-omlyd i presens
L√¶r dere dette, da 'hafa' er et av de aller vanligste verbene i norr√łnt.


STERKE VERB I NORR√ėNT

  • Mangler dentalsuffiks i preteritum
  • Har vokalskifte (avlyd)
Vi har 6 'vanlige' klasser sterke verb + reduplikasjonsverb og preterito-presentiske verb

Klassene 1-6 :

1 drífa dreif drifinn Infinitiv med lang 'í'
Preteritum med 'ei'
Perfektum partisipp med kort 'i'
2 brjóta braut brotinn Infinitiv med brytning eller 'u'
Preteritum med 'au'
Perfektum partisipp med 'o'
3 bresta
detta
verða
brast
datt
varð
brostinn
dottin
orðinn
Infinitiv med kort 'e' etterfulgt av konsonantgruppe
(eventuelt med assimilasjon)
Preteritum med 'a'
Perfektum partisipp med 'o' eller 'u'
4 bera bar borinn Infinitiv med kort 'e' etterfulgt av enkel konsonant
(oftest en 'l', 'r' eller nasal)
Preteritum med 'a'
Perfektum partisipp med 'o'
5 gefa gaf gefinn Infinitiv med kort 'e' etterfulgt av enkelt konsonant som IKKE er 'l', 'r' eller nasal
Preteritum med 'a'
Perfektum partisipp med 'e'
6 fara
taka
fór
tók
farinn
tekinn
Infinitiv med kort 'a'
Preteritum med 'ó'
Perfektum partisipp med 'a' eller 'e'

NB! Merk spesielt:

Spinna - spann - spunninn Klasse 3 verb som har fått 'e' hevet til 'i' pga. nærliggende nasal
Andre eks. er: Finna, binda, svimma, etc.
Koma - kom - kominn Klasse 4 verb som har fått labialisering (lepperunding) pga. den nærliggende labialiserte 'W' i den gamle formen'kweman'.
To andre eks, er : Sofa, troða
Vera - var - verit/voret Klasse 5 verb som pga. den enkle 'r' (likvid) burde være i klasse 4. Den gamle formen av 'vera' var imidlertid 'ves/za - og dermed altså klasse 5
Perfektum partisipp av 'vera' ble kun brukt i n√łytrum - alts√• 'verit'
I siste halvdel av 1200-tallet ble formen 'voret' tatt i bruk, forl√łperen til dagens nynorsk partisipp 'vore'
Sjá - sá - s√©nn Klasse 5 verb som kommer fra *sehanan
*sehanan har vært utsatt for synkope og brytning.
Utviklingen har trolig gått slik :
*sehanan -> seha -> sjá
Mange steder har man ikke hatt brytning, noe som kun har resultert i formen 'se'


REDUPLIKASJONSVERB

Disse verbene har hatt to stavelser i preteritum entall i urnordisk, mens alle andre sterke verb hadde enstavelsesfonner.
Alle reduplikasjonsverb har samme avlydstrinn (dvs. vokalkvalitet) i infinitiv/presens og perfektum partisipp. I mange tilfelle svarer denne rotvokalen til vokalen i preteritum entall i de sterke verbalklassene 1-3.

1 heita hét heitinn Infinitiven svarer til 'ei' : preteritumsvokalen i kl. 1 sterke verb
2 auka jók aukinn Infinitiven svarer til 'au' : preteritumsvokalen i kl. 2 sterke verb
3 halda helt haldinn Infinitiven svarer til 'a' : preteritumsvokalen i kl. 3 sterke verb
4 blása blés blásinn Intet spesielt
5 róa rera róinn Intet spesielt


PRETERITO-PRESENTISKE VERB

Som navnet antyder, har disse verbenes presens form av et sterkt preteritum. De viktigste verbene i gruppen er b√łyd under i infinitiv - presens (l.pers. entall) - preteritum - perf.partisipp

Kl. Infinitiv Presens: 1.pers. ent. Preteritum Perf. partisipp
1 vita veit vissa vitaðr
3 unna (elske)
kunna
ann
kann
unna
kunna
unnat
kunnat
4 skulu
munu
skal
mun
skylda
munda

(monne, ville)
5 mega (form√•) mátta mátt

Merk spesielt at de modale hjelpeverbene kunne/skulle befinner seg her. Det er forklaringen på hvorfor de får fortidsform i presens også på moderne norsk (å kunne - kan / å skulle - skal)

Som fargekodingen viser blir det ikke forventet at dere skal kunne de to sistnevnte gruppene i detalj. Jeg har tatt dem med for √• gi et mer fullstendig bilde av verbalsystemet p√• norr√łnt. Dere b√łr kjenne til at de eksisterer, og forst√• bakgrunnen for navnene p√• gruppene.


Preposisjoner

En enkel oversikt over de vanligste preposisjonene i norr√łnt:

  • Akkusativ: (í) gegnum (gjennom)
  • Dativ: af, frá, hjá, ór
  • Dativ / akkusativ: á, at, til, eptir, fyrir, í, með, um, undir, við, yfir.
    Her er som på tysk: 'tilsted' = Akkusativ / 'påsted' = Dativ
  • Genitiv: til
    Denne preposisjonen har gitt oss alle de faste uttrykkene med -s endelse: til skogs, til sj√łs, til sengs, til fjells, osv.


Flervalgsp√łrsm√•l: Test deg selv p√• nytt!

√ėverst i teksten ble du bedt om √• teste deg selv vha. et sett med flervalgsp√łrsm√•l. Det gikk sikkert ikke s√• bra :(
N√• kan du teste kunnskapene dine p√• nytt. Her er de samme flervalgsp√łrsm√•lene som ovenfor. Se hvor mange du klarer n√•!
Du beh√łver selvsagt ikke √• 'deppe' om du ikke klarer 85% (og f√•r smilefjes) i f√łrste omgang, men jeg er sikker p√• at du klarer flere enn f√łr du startet arbeidet med norr√łnt spr√•k.
Lykke til!


√Öpne sp√łrsm√•l

Her finner du en samling av s√•kalte '√•pne sp√łrsm√•l'. Det vil si sp√łrsm√•l som det ikke n√łdvendigvis er klare, entydige svar p√•.
I motsetning til flervalgsp√łrsm√•lene overfor dreier disse seg i s√¶rlig grad om overgangen fra norr√łnt til nynorsk.
Etter at du har besvart alle sp√łrsm√•lene, kan du trykke p√• knappen nederst p√• siden. Da f√•r du fram dine egne svar sammen med ferdige svarforslag.
Er du i tvil med hensyn til dine egne svar, skal du sp√łrre l√¶reren din!
Du kan også gi deg selv delkarakterer alt ettersom hvor flink du synes du har vært. Klikker du så på knappen nederst, får du en samlet karakter.
Nå må du ikke jukse ;)


Ek ann norrøni tungu!
Ek ann norrøni tungu!





oppdatert
Page visited 1564 times
Totalt:
6.509.543  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo




Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!




























































































VGSkole: Språkhistorien fra 1350 til 1814
          

Språkhistorien fra 1350 til 1814


Tilrettelagt av VGSkole.no



Overgangen fra norr√łnt til moderne norsk

Noen av de mest sentrale spr√•kendringene som fant sted ved etterhvert som spr√•ket v√•rt utviklet seg fra norr√łnt til mer moderne norsk, var f√łlgende:
  • Lengden p√• stavelsene i ordene endret seg. Tidligere kunne en trykktung stavelse v√¶re enten kort eller lang. Etter overgangen m√•tte trykktunge stavelser alltid v√¶re lange.
    Dette skjedde ved at enten konsonanten eller vokalen i stavelsen ble forlenget:
    'vera' kunne bli til 'værra' (lang konsonantlyd), og 'hop' kunne bli 'håp' (lang vokallyd).

  • Spr√•ket endret seg fra √• v√¶re et b√łyningsspr√•k til √• bli et ordstillingsspr√•k.
    Det vil si at de enkelte setningsleddenes funksjon i setningen ikke lenger blir bestemt av b√łyningsendelser (kasusendelser), men av den plasseringen de har i setningen.
    Man hadde da heller ikke s√• stort behov for kasussystemet, og det falt f√łlgelig i stor grad bort. Vi finner allikevel en god del rester av kasussystemet, og da s√¶rlig blant de personlige pronomenene.
    Den gamle preposisjonen 'til' krever også til en viss grad genitivsendelsen '-s' den dag i dag (til sengs, til skogs, til fjells, osv.)
    Mange dialekter har fortsatt beholdt dativ i bestemt form av substantivene. Fullvokalene 'a, u, i' i endelsene ble gjerne redusert (svekket) til '-e'

  • Den norr√łne flertallsendelsen '-ar' fikk i deler av landet redusert vokalen 'a' til '√¶' eller 'e'.
    (bilar - bilær - biler)

  • De norr√łne parlydene 'þ' og 'ð' falt enten bort, eller de fikk uttalen 't, d'

  • Norr√łnt hadde et sinnrikt system for b√łying av verb i tid, tall, person, osv. Hvert verb kunne ha 20 - 25 ulike former bare i presens og preteritum. I dag har hvert verb kun en form i hver tid ('jeg, du, hun, de, osv. spiser).

  • Antall sterke verb er kraftig redusert. Tidligere sterke verb har ganske enkelt f√•tt svak b√łyning.

  • Jamvektsord: Norr√łne tostavelsesord som best√•r av to korte stavelser.
    Overvektsord: Norr√łne tostavelsesord der minst en av stavelsene er lang.

    De norr√łne jamvektsinfinitivene og overvektsinfinitivene hadde alle endelsen '-a'
    I moderne norsk har disse infinitivene f√•tt endelser som i deler av landet har en regelmessig fordeling p√• de tidligere jamvekt- og overvektsordene. Alle slike m√•lf√łre kaller vi √łst-norske m√•lf√łre. Alle de m√•lf√łrene som ikke har noen slik regelmessig veksling mellom infinitivsendelsene, kaller vi vest-norske.
    Dennesystematiske vekslingen kalles jamvektloven

    Her er et skjema som viser denne fordelingen:

Husk!
Dialekter som har en systematisk forskjellsbehandling av for eksempel tostavelsesinfinitiver, er √łstnorske.
Dette gjelder √łstlandske og tr√łndske dialekter, som f√łlgelig sies √• ha jamvekt.
Tr√łndske dialekter har jamvekt med apokope.
Det vil si at endelsene i alle overvektsinfinitivene har falt bort (å spis, å driv), altså apokope.
Samtlige jamvektsinfinitiver i tr√łndsk har endelse: √• verra/v√•rr√•, √• v√•tt√•/vette (b.m. 'vite')

Dialekter som mangler denne systematiske forskjellsbehandlingen, er vestnorske.
Dette gjelder s√łrlandsk, vestlandsk, nordvestlandsk og nordnorsk.

Her får du mer detaljert informasjon:

Område Jamvektsinfinitiver Overvektsinfinitiver Jamvekt? Kalles?
√ėstlandet -a (v√¶rra) -e (drive) Ja Jamvektm√•l
Arendal-Mandal + innlandet -e (være) -e (drive) Nei e-mål
Vestlandet s√łr for Sogn -a (vera) -a (driva) Nei a-m√•l
Nordre del av Vestlandet -e (vere) -e (drive) Nei e-mål
Tr√łndelag -a eller utjamning (v√•rr√•) apokope (driv) Ja Jamvektm√•l med apokope
Nord Norge Varierende eller apokope (v√¶r) Varierende eller apokope (driv) Nei  

Se ogs√• kapitlet om m√•lf√łre!

  1. 1. I forbindelse med overgangen til moderne norsk falt en enkelt '-n' i endelsen bort. Vi fikk dialektforskjeller da dette skjedde. 'bygðin' ble for eksempel bygd-a/e/i/√•/o/√¶
    2. I Bergen er den opprinnelige '-n' bevart, og bergenserne har derfor ikke noe skille mellom hankj√łnn og hunkj√łnnsformer
    3. I intetkj√łnn skjedde det samme som under pkt. 1 ('húsin' ble 'husa')

  2. Den etterhengte bestemte artikkelen i norr√łnt hadde dobbel '-nn' i endelsen. Kun den ene forsvant ved overgangen til moderne norsk. Med unntak av Bergen ble det markert forskjell p√• han- og hunkj√łnnssubstantiv. Hankj√łnn hadde opprinnelig '-nn' som endelse, og kun den ene 'n'-en forsvant. Derfor har vi fortsatt en '-n' i bestemt form hankj√łnn ('bátrinn' blir 'b√•ten')
    Generelt sett holdt dansk og svensk p√• '-n' i hunkj√łnn (spesielt i skrift), og hankj√łnn og hunkj√łnn fikk dermed lik form.

  3. Bruken av konjunktiv d√łde mer eller mindre ut. Konjunktiv uttrykker vanligvis et √łnske, en oppfordring, tvil eller antatt mulighet. Det vil si at man f.eks. antar at noe kan v√¶re tilfelle, man uttrykker en hypotetisk (tenkt) situasjon, gir uttrykk for en √łnsket situasjon, eller oppfordrer noen til √• pr√łve og utf√łre et eller annet)
    I moderne norsk uttrykker vi slike forhold ved hjelp av modale hjelpeverb, ulike konjunksjoner, osv.
    'Han kunne ha nådd toppen dersom ikke....' - 'Om jeg var en rik mann ville jeg ha hjulpet deg'

  4. I norr√łnt kunne ett ord utgj√łre en hel setning p√• grunn av informasjonen som l√• i b√łyningsendelsen. I moderne norsk har vi innf√łrt et formelt substantiv ('det') for √• f√• en fullverdig setning ('rignir' = 'det regner').

  5. Norr√łnt var utsatt for p√•virkning fra utlandet. Det er s√¶rlig tre forhold som b√łr nevnes:
    1. Mot slutten av 1200-tallet ble språket påvirket av hanseatene (nedertysk), bl.a. fikk vi inn prefikser og suffikser.
    2. Unionen med Sverige mellom 1319 og 1380 brakte inn en del svensk.
    3. Dansk fikk stadig st√łrre betydning etter Svartedauden (1349-50)

  6. Det gammelnorske (norr√łne) spr√•ket d√łde gradvis ut etter 1300-tallet.Noen sentrale √•rsaker til dette var:
    1. Politisk utvikling: Det var særlig konge og overklasse som brukte skriftspråket. Vanlige mennesker skrev i liten grad. Dersom denne lederklassen ble skiftet ut med en utenlandsk, ville også det gamle språket lett kunne skiftes ut.
    2. Svensk, dansk og tysk adel ble giftet inn i det som var igjen av den norske.
    3. Den danske konge innsatte bevisst utlendinger i norske embeter.
    4. Svartedauden tok knekken på de fleste skriftlærde i Norge. Bruken av det norske skriftspråket ble dermed sterkt svekket. Vi fikk ikke lenger skrevet noen nasjonal nasjonallitteratur.





MELLOM-NORSK

Perioden fra gammelnorsk/norr√łnt til nynorsk (ca. 1525) kaller vi mellomnorsk periode. Denne perioden kjennetegnes prim√¶rt av en kraftig brytning mellom norr√łne skriftformer og et nytt, endret talem√•l. Omkring 1500 hadde talem√•let stort sett kommet fram til det vi har i dag.

Noen av de viktigste endringene er
1. P T K > B D G i s√łr/s√łrvest
2. Monoftongering i √ėstnorsk
3. Stemt og ustemt "stungen ð" forsvinner - erstattes av d/t
4. B√łyningssystemet forenkles stadig - tiltagende kasussammenfall
5. Mengder av lånord fra svensk/dansk og lavtysk

√Örsaker til at det norr√łne skrift og kulturspr√•ket raskt ble revet ned:
1. Den politiske utviklingen 1319 union med Sverige 1380 union med Danmark Makten sentrert omkring kongen. Norge svakeste part i unionene.
2. Liten samfunnsinteresse blant folk.
3. Ingen diktning eller annet kulturliv som kunne holde liv i språket
4. Svartedauden

DET NORSKE SKRIFTSPR√ÖKET GIKK UNDER - DANSK TRENGTE INN OG SLO ROT

Hvorfor?

Akkurat som i v√•re dager var ogs√• norr√łnt spr√•k utsatt for p√•virkning fra utlandet.
Nye ord og uttrykk kom naturlig inn som resultat av aktivt handelssamarbeid.
Men, det var også politiske og demografiske årsaker til at vårt gamle språk forsvant såpass raskt som det gjorde.
De mest sentrale forholdene som p√•virket den negative utviklingen til v√•rt gamle skriftspr√•k, var f√łlgende:

  • Mot slutten av 1200-tallet ble spr√•ket p√•virket av hanseatene (nedertysk), bl.a. fikk vi inn prefikser og suffikser, samt en stor mengde med nedertyske l√•nord.

  • Det var s√¶rlig konge og overklasse som brukte skriftspr√•ket. Vanlige mennesker skrev i liten grad.
    Dersom denne lederklassen ble skiftet ut med en utenlandsk, ville også det gamle språket lett kunne skiftes ut. Som du ser nedenfor, var det nettopp dette som skjedde fra 1300-tallet av.

  • Den norske adelen var svekket, og svensk, dansk og tysk adel ble giftet inn i det som var igjen av den norske.

  • Unionen med Sverige mellom 1319 og 1380 brakte inn en del svensk.

  • Svartedauden (1349-50) tok knekken p√• de fleste skriftl√¶rde i Norge. Bruken av det norske skriftspr√•ket ble dermed sterkt svekket. Vi fikk ikke lenger skrevet noen egen nasjonallitteratur.

  • P√• grunn av den store d√łdeligheten svartedauden for√•rsaket i Norge, ikke minst blant v√•re skriftl√¶rde, fikk dansk skriftspr√•k stadig st√łrre betydning i tiden som fulgte.

  • Den danske kongen innsatte bevisst utlendinger i norske embeter.


Den danske perioden / 'nynorsk'
Begrepet "ny-norsk" brukes på minst to måter:

1. Nynorsk som betegnelse på en av våre to offisielle målformer
2. Betegnelse på den form av norsk språk som kommer etter gammel norsk og mellomnorsk.

Litteratur:
1. Absalon Pedersson Beyer
2. Peder Clausson Friis
3. Oslo-humanistene

Spr√•kformen i den nye litteraturen som vokser fram i l√łpet av 1500-tallet viser ikke noe slektskap med spr√•kformen i den gamle norske litteraturen.
Endel av 1400-tallslitteraturen er i ren norsk form.
P√• 1500-tallet var det dansk som f√łrst og fremst preget nordmenns spr√•k.

Fire faktorer son bestemte m√łnsteret for skriftspr√•ket i Norge:
1. Det danske skriftspråket med reformasjon og bibeloversettelser.
2. Det faktum at det danske skriftspr√•ket var sv√¶rt lite fast normert, f√łrte til at dansk talespr√•k ble en m√łnstergivende faktor.
3. Norsk talespråk, dvs. norske dialekter, spilte en rolle for skriften
4. Den norske skrifttradisjonen hadde en viss betydning så lenge den levde.

Talem√•let i de h√łyeste stender i Norge har i dette tidsrom i det alt vesentligste v√¶rt norsk, det vil si dansk.
Menigmann snakket norsk dialekt.

KONSOLIDERINGSTIDA 1620-1720

Fortsatt spiller den store variasjonsrikdommen i dansk en stor rolle

Dorothea Engelbrektsdatter:
- Grammatikk/syntaks = dansk
- Ordforråd = Mye norsk

Petter Dass skrev som Dorothea Engelbrektsdatter!

Konklusjon på perioden:
- Svært danskdominert, men allikevel med mange norvagismer (norske ord og uttrykk)


Fra Ludvig Holberg til 1814

Holberg:
"mine tanker er, at man maae gaae en middel-vej imellom Sprogblandere og utidige Purister"
(jfr. Knud Knudsen senere)

G.F. Lundh:
Den f√łrste som tenkte og foreslo at Norge kunne skille lag med Danmark i m√•lvegen.
Kalles derfor "måltankens far".

Talemålet på slutten av 1700-tallet:
1. "H√łytidsm√•l" med bokm√•let son grunnlag - dvs. danskdominert
2. "Dagligtale" som trolig var en mellomting mellom dialekt og skriftform skiftende etter situasjonen.
3. Vanlig talespråk - dvs. ren dialekt.




oppdatert 14.10.2018
Page visited 1565 times
Totalt:
6.509.544  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo




Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!




























































































VGSkole: Språkhistorien etter 1814 (12.02.2013)

          

Språkhistorien etter 1814


Innledning

Spr√•khistorien etter 1814 er et emne avgangselevene stadig pr√łves i, b√•de til skriftlig og muntlig eksamen.
Mange velger også å legge den selvvalgte fordypningsoppgaven innenfor denne rammen.
Emneområdet er relativt omfattende, og det er derfor valgt en fremstillingsmåte som til tider kan virke noe stikkordpreget, men forhåpentligvis oversiktlig.
Kombinert med l√¶reboken i norsk vil denne artikkelen gi deg en grundig innf√łring i utviklingen av de to skriftspr√•kene v√•re.

L-06 : Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:
  • gj√łre rede for norsk spr√•kdebatt og spr√•kpolitikk fra 1830-√•rene til v√•r tid
  • gjennomf√łre arbeidet med en selvvalgt fordypningsoppgave og utforme den som en muntlig, skriftlig eller sammensatt tekst med spr√•klig, litter√¶rt eller annet norskfaglig emne
Dersom du √łnsker √• repetere de sentrale historiske hendelsene, idestr√łmningene, etc. p√• 1800-tallet som ble gjennomg√•tt i forrige modul ('overgangstiden 1850-71'), finner du disse i denne stikkordoversikten!




Språkhistorien 1814 - 1830

Sv√¶rt f√• hadde noen f√łlelse av at det var noen forskjell mellom norsk og dansk skriftspr√•k. For de fleste var idealet √• skrive s√• godt dansk son mulig.

Det kom stadig flere norvagismer (særnorske ord, uttrykk og grammatiske former) inn i språket, noe som skapte en heftig strid mellom dansker og nordmenn og mellom nordmennene selv. Danskene fryktet særlig dreining mot svensk Den striden som i disse årene allikevel sto mest sentralt, var striden om navnet på språket. Skulle det hete dansk eller norsk ?

Talemålet var:

1.
basert på datidens skriftspråk (dansk).
Dette talemålet var særlig brukt av embetsmenn ved spesielle anledninger

2.
en blanding av dansk skriftspråk og norsk talemål (dialekt - altså geografisk betinget)
Dette talespr√•ket ble brukt av de h√łyere sosiale skikt ved ulike anledninger.
Et navn på denne muntlige språkvarianten kan være: "Dannet dagligtale"

3.
ren dialekt (altså geografisk betinget)
Dette var den muntlige talen som ble brukt av flertallet av befolkningen.


Skriftspråket var:

helst så rent og korrekt dansk som mulig.
Man ble sterkt advart mot bruk av 'provinsialismer', dvs. særnorske ord og vendinger.
Slikt ble oppfattet som 'rått' og 'primitivt'

Konklusjon: Det var svært stor forskjell mellom flertallets skriftlige og muntlige språk.


De politiske forholdene etter 1814 forårsaket en dyp skepsis mot enhver endring av språket i retning av svensk.
Dette f√łrte til en sterk samling om dansken, og til dels heftige angrep p√• folk som fors√łkte √• trekke inn norvagismer ('provinsialismer').

I "Fjeldeventyret" fra 1824 lar Bjerregaard "fjeldpigen Aagot" bruke gudbrandsdalsm√•l. I tillegg til dette har han og med andre lokale ord og uttrykk. Dette f√łrte til m√•lstrid mellom nordmenn og dansker.

Fram mot 1830 dreide den nasjonale språkstriden seg primært om hva navnet på språket i Norge skulle være.
Tidligere hadde sv√¶rt f√• tatt anst√łt av at spr√•ket her til lands ble kalt dansk. Den voksende nasjonalf√łlelsen etter 1814 f√łrte imidlertid til et behov for et eget, nasjonalt spr√•k.
"Har et folk opph√łrt √• v√¶re selvstendig, s√• b√łr det ogs√• oppgi sitt spr√•k", hevdet Fichte i "Reden an die Deutsche Nation"
Dette var i tr√•d med datidens romantiske oppfatning av 'nasjonens sjel'. F√łlgelig mente mange at byggingen av den nye norske nasjonen krevde at ogs√• vi fikk et eget nasjonalm√•l som klart skilte seg fra dansk og svensk.


Kort oppsummering av språkstriden 1814 - 1830:

1.
En strid om hva språket skulle kalles, ikke så mye om hvordan det skulle brukes og hva det skulle inneholde.

2.
Forsinket debatten om selve det språklige innholdet.
Denne blusser for alvor opp i 1830/40-årene.

3.
Resulterte i at også danskbasert mål og "dannet dagligtale" (pkt. 1+2 ovenfor) fikk betegnelsen norsk mål.



Språkhistorien etter 1830

Språkdebatten endrer seg gradvis fra å dreie seg om språkets navn til å bli en stid om språkets innhold.
Vi får etter hvert to ulike skriftspråk i landet, dansk-norsk riksmål og landsmål, som senere får betegnelsene bokmål og nynorsk.
Striden mellom disse to om hvilket som skal foretrekkes som norsk skriftmål, raser fram til i dag.


Kort oversikt over tiden fram mot århundreskiftet:

Fram til 1840-årene har vi "Språkprogrammenes, ideenes og ideologienes tid". I 1840-årene begynner dokumentasjonens tid, og vi får et omfattende innsamlingsarbeid innenfor folkeminne, språk, musikk, historie. (Vinje)
Den siste halvdelen av århundret kaller vi iverksettelsens tid.

Enkelt omskrevet betyr dette f√łlgende:
Den f√łrste del av perioden, fram til rundt 1830-1840, domineres av en generell prinsippdebatt.
Den andre delen, fram til 1850-60, preges av innsamling av folkeeventyr, sagaoversettelser folkeviser, etc.
I 1840-årene arbeider Aasen med sitt innsamlingsarbeid, som på tidlig 1850-tall resulterer i ordliste og grammatikk. Vi har fått et nytt norsk språk: landsmål/nynorsk
På samme tid legger Knud Knudsen grunnlaget for riksmål/bokmål ved å arbeide for en gradvis fornorskning av dansk basert på den 'dannede dagligtale' i byene. (jfr. Daa nedenfor)
De neste 50 √•rene politiseres spr√•ksaken, landsm√•let blir Venstre-sak og riksm√•let H√łyre-sak, og vi f√•r praktiske resultater ut av teoriene.

Fram mot 1840 - Prinsippdebatten:
I utgangspunktet var det primært privatpersoner som startet debatten om det nye norske språket.
Dette private initiativet varte ved helt til spr√•ksp√łrsm√•let for alvor ble en politisk sak p√• 1870/80-tallet.
Fire viktige navn i den tidlige debatten er:

J.A. Hielm / P.A. Munch / Henrik Wergeland / L.K. Daa

De sto for f√łlgende:

Jonas Anton Hielm:
Mannen bak tanken om et norsk skriftspråk bygd på bymål.
Man m√• betrakte "Talesproget alene for Landets Sprog" - "dog egentlig Kj√łpstedernes, i al Fald beriget og ordnet ved det i Virkeligheden langt fuldkomnere Bondesprog".
Hielm anså ikke bymålene for å være dialekter på linje med talemålet i landdistriktene.
Denne holdningen hadde også Aasen.
Hielm ville bygge norsk skriftspråk på bymålet.
Aasen hadde derimot landdistriktenes m√•lf√łre som utgangspunkt for sitt norske skriftspr√•k.
Hielm = Bymålene


P.A. Munch:
Folket skulle læres opp i "vort Oldsprog" (gammelnorsk).
Deretter skulle den norske dialekt som sto det "Oldnorske" nærmest, tjene
som utgangspunkt for dannelsen av et nytt norsk skriftspråk.
P.A. Munch ble kalt "maaltankens fader", da han var den f√łrste som bidro
med en skriftlig plan for et selvstendig nasjonalmål grunnlagt på norsk.

P.A Munch = Én gammel dialekt + gammelnorsk (etymologisk tiln√¶rmingsmetode)


Henrik Wergeland:
Wergeland st√łttet tanken om en fornorskning av det danske skriftspr√•ket. Han ville gradvis fornorske spr√•ket ved kontinuerlig √• tilf√łre det s√¶rnorske ord, uttrykk og syntaks fra folkem√•let (dvs. dialektene). P√• det viset ville det fremkomme et selvstendig norsk skriftspr√•k "f√łr Aarhundredet nedr√łdmer".

Wergeland grunngav tre hovedårsaker for hvorfor man burde arbeide for et selvstendig norsk skriftspråk:
1. Nasjonalisme (et fritt folk måtte ha et selvstendig språk)
2. Folkelig språk/stil (mer naturlig for folk å uttrykke seg på eget språk)
3. Demokrati (lettere for folk flest å lære å lese og skrive norsk)

Wergeland = Gradvis fornorskning av dansk basert på folkemålet


L. K. Daa:
Som Wergeland √łnsket Daa en gradvis fornorskning, men basert p√• 'dannet dagligtale'.
Han skiller seg fra Wergeland ved √• ta utgangspunkt i "den dannede dagligtale" i stedet for folkem√•let. S√•ledes kan Daa i st√łrre grad enn Wergeland betraktes som en forl√łper for Knud Knudsen.

Daa hadde to hovedtanker som basis:
1. Fornorskning av abstrakte begrep
2. Ortofoni (Få rettskrivningen i samsvar med uttalen - se Knud Knudsen)

Daa = Fornorskning av dansk basert på 'dannet dagligtale'



Fornorskning av litteraturen i 1830/40-årene

"Norske sagn" (Faye-1833) inneholdt mange særnorske språkelementer. Disse blir imidlertid behandlet som fremmedelementer og stilen generelt er svært lite folkelig.

Asbj√łrnsen og Moe utga sin f√łrste samling i 1841. Eventyrsamlingene fikk mye √• si for norsk spr√•k.
Ortografi og b√łyning = Danskdominert
Ordtilfang = I stor grad særnorsk (vanligvis dansk skrivemåte). Rene norske ord framsto i norsk form
Syntaks: I stor grad særnorske trekk (f.eks. dobbelt bestemmelse + etterstilling av eiendomspronomenet)
I indirekte deler av eventyr- og sagntekstene var språket relativt danskpreget. I den direkte gjenfortellingen fikk språket et umiskjennelig norsk preg.
Folkevisene: Beholdt i stor grad sin opprinnelige form og ble nedskrevet på alderdommelig dialekt, noe som gjorde visene tungt tilgjengelig for folk flest.



Ca. 1850 - 1900

IVAR AASEN
F√łdt p√• Sunnm√łre i 1813 (dvs. vestnorsk preg over hans landsm√•l)
M√•1 : Et "nytt" norsk m√•1 basert p√• fellestrekk ved samtlige norske m√•lf√łre. Der det manglet samsvar mellom dialektene, skulle gammelnorsk tjene som grunnlag for nye former.

Avvek fra P.A. Munch ved ikke √• s√łke den "mest opprinnelige" dialekt som basis for landsm√•let. For √• virke naturlig p√• flest mulig nordmenn burde det nye spr√•ket bygge p√• de mest utbredte ord og former i norske m√•lf√łre. Dette f√łrte til behov for et utstrakt innsamlingsarbeid, noe som Aasen utf√łrte i l√łpet av en fire√•rsperiode (fra 1842).
Han unngikk de st√łrre byene, da han feilaktig gikk ut fra at talem√•let der var sterkt p√•virket av dansk.
De norske bydialektene er således ikke særlig representert i det innsamlede materialet, som skulle danne grunnlaget for et nytt, norsk språk.
Selv om Norge anno 1850 var et utpreget "u-land" med st√łrstedelen av befolkningen p√• landsbygda, bidro Aasens holdning til bym√•lene til √• skape et spr√•k som virket fremmed p√• de fleste byfolk.

Innsamlingsarbeidet resulterte i:
"Det norske Folkesprogs Grammatik" (1848)
"Ordbog over det norske Folkesprog" (1850)

P.A. Munch var begeistret, men etterlyste en strengere etymologisk skrivemåte.

"Pr√łver of Landsmaalet i Norge" (1853)
Aasen viser her hvilken normalform han har tenkt seg.
Han er nå noe mer gammeldags enn i 48-50 (P.A. Munchs innflydelse!?)
I "Fridtjofs Saga" (1858) n√•r Aasen h√łydepunktet mht. etymologisering. Etter dette innf√łrte han nyere former i sv√¶rt mange tilfelle.
Dette skyldes trolig "Ny Hungrvekja" (1858) av Jan Prahl. Språket i denne boka bygde på en så vidtgående etymologisering at en måtte ha god kjennskap til gammelnorsk for i det hele tatt å ha noe utbytte av den.

Med "Pr√łver of Landsmaalet i Norge" kan man sl√• fast at grunnlaget for landsm√•let i Norge var lagt.


KNUD KNUDSEN

F√łdt i 1812 ved Tvedestrand

Mål:
1. Å danne et norsk språk bygget på "den dannede dagligtale"
2. Ortofoni
3. Purisme

Han angrep Aasen for ikke √• ha tatt hensyn til at bym√•lene og de syd√łstnorske m√•lf√łrene ogs√• var ekte norske dialekter.


FORL√ėPIG OPPSUMMERING:
Alle de nevnte målstreverne hadde som felles mål å skape et norsk språk. Målet var likt, men veien fram varierte.
Svært kortfattet kan man si at Wergeland/Knudsen la grunnlaget for den
gradvise utviklingen fra "dannet dagligtale" til et norsk riks-/bokmål.
Aasen (p√•virket av P.A. Munch) utf√łrte et grunnarbeid som f√łrte fram til Landsm√•l/nynorsk.

P.A. Munch hadde som datidens store kapasitet p√• spr√•ksp√łrsm√•l, en stor
innflytelse på utviklingen.
Han mente at nordboerne hadde innvandret nordfra, og at det rent nordiske f√łlgelig var best bevart i Norge (og i Nord-Sverige).
Som et bevis for denne teori var det viktig for Munch √• vise til at norr√łnt m√•1 (det opprinnelige) fortsatt mer eller mindre ble holdt i hevd i norske dialekter.
Han påvirket språkutviklingen i Norge på to måter

1. Han motarbeidet aktivt Wergelands og Knud Knudsens fornorskningstanke.

2. Han gjordet I. Aasens landsm√•l mer gammeldags (norr√łnt) enn Aasen trolig selv √łnsket.

P.A. Munch ville benytte en historisk-etymologisk metode ved dannelsen av det nye norske språk.
I. Aasen derimot stod for en empirisk-realistisk behandling av dialektene



Hovedretninger

Mht 1850-årenes ulike språksyn er det mulig å sette opp 4 hovedgrupper:

1.
De konservative:
Ville holde på det opprinnelige fellesspråket.
Var ikke interessert i en planmessig fornorskning
P.A. Munch er den naturlige leder.

2.
De moderate:
Stilen kunne utvikle seg i norsk/realistisk retning.
Det m√•tte imidlertid ikke forekomme brudd p√• tradisjonen som kunne st√łte ‚Äėden gode smag‚Äô

3.
De radikale:
Tilhengere av ortofoni (en skal skrive som en snakker)
Så også en gradvis tilnærming mellom skriftspråket og dialektene som en mulighet
Knud Knudsen er her den naturlige leder.

4.
De ultra-nasjonalistiske:
Norsk språk skal bygge på dialektene og være helt uten fremmede elementer
Ivar Aasen er leder.



Språkpolitikk

Målstriden kommer for alvor inn i norsk politikk i 1870-80 årene.
Det f√łlgende er et konsentrat av de viktigste forholdene og vedtakene:

1874
Ole Anton Quam foreslo at landsmål og gammelnorsk skulle inn som
fag ved lærerskolene.
Debatten gjorde det klart at landsmålssak var lik venstresak og dansk det samme som
norsk h√łyresak.
Resultat : Forslaget forkastet med 77 stemmer mot 31.

1884
Venstre vant den avgj√łrende politiske seier
Jamstillingsvedtaket "Regjeringen anmodes om at tr√¶ffe forn√łden Forf√łining til at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Boksprog."
Vedtatt 12. mai 1885 med 73 venstrestemmer mot 31 h√łyrestemmer

Stortingsvalg med kraftig framgang for H√łyre
Forslaget om "Målparagrafen" (se under) ble avvist i 1889

1891
Stortingsvalg med framgang for Venstre og tilbakegang for H√łyre.
I 1892 kom saken om ‚ÄúM√•lparagrafen‚ÄĚ opp igjen - og ble vedtatt

Målparagrafen:
"Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog. Skolestyret bestemmer, om Skolens Lese- og L√¶reb√łger skal v√¶re affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal, og i hvilket of disse Maal Elevernes skriftlige Arbeider i Almindelighed skal affattes. Dog skal Eleverne l√¶re at l√¶se begge Maal."

Med målparagrafen i 1892 ble det skapt en virkelig likestilling
mellom språkene (i folkeskolen).

1896
Tilsvarende likestilling ble innf√łrt ogs√• i den h√łiere skolen



Midlandsnormalen

Bl.a. Garborg deltok aktivt i arbeidet med √• utarbeide alternative rettskrivningsregler til Aasenformene. Resultatet, Midlandsnormalen, ble godkjent av departementet som sideform. Midlandsm√•let bygger hovedsaklig p√• "folkevise-distriktene" i Telemark og Setesdal. Karakteristisk for midlandsm√•let er "den norske treklangen" (a - i - u) Se norr√łn "treklang".

I nynorsk ordliste vil du finne innvirkning av midlandsnormalen i perf. partisipp av sterke verb. F.eks. "Vere - var - vore (vori)"

1898
Redegj√łrelse til departementet fra Moe, Aars og Hofgaard.
Utgjorde grunnlaget for 1907-reformen.

Hovedsyn :
1.
Skillet mellom skriftspråk og norsk uttale skal jevnes ut. Normeringen av skriftspråket skal hvile på norsk grunnlag.

2.
Skolen skal gå foran i reformarbeidet.

Departementet hadde bedt om redegj√łrelsen delvis for √• f√• redusert det store og forvirrende antall valgfrie former.
Redegj√łrelsen vakte stor strid.
Unionsoppl√łsningen i 1905 ga arbeidet for landsm√•let et solid puff framover. Alt som kunne styrke nasjonalf√łlelsen ble framhevet.
Redegj√łrelsen fra 1898 fikk sitt gjennomslag i form av 1907 rettskrivningen (se under).



1901 ->

Ny norm for landsmålet - kalt 1901 reformen..
På flere punkter en tilnærming til riksmålet.
√ėket bruk av monoftonger / fjerning av store forbokstaver i subst. og flertallsformene av verb

Se for √łvrig "Midlandsnormalen ovenfor



1907

Rettskrivningsreformen gjaldt kun riksmål
b/d/g ble erstattet av p/t/k
Substantiv og verb fikk norske b√łyningsformer

Prinsipp : Skriftspråket skal bygge på norsk tale.
S√•ledes bet√łd reformen et langt skritt mot landsm√•let. Dette er i samsvar med tanken om at de to skriftspr√•k beveget seg mot et felles m√•1, dvs. at en sammensmeltning ville bli resultatet (samnorsktanken).



1917

Rettskrivningsreform både for riksmål og landsmål
√ėnske: Mer konsekvens og fasthet.

Riksmål:
Fikk dobbeltkonsonant etter kort vokal.
I stor grad utskiftning av "æ" til "e".
Diftonger innf√łrt i navn p√• nasjonale planter og dyr
Obligatorisk -a endelse i hunkj√łnn, best.f. entall.

Landsmål:
Mindre forandringer.
Viktigst : -a endelsen (se riksmål over) ble også tillatt i landsmål (ved siden av -i).
e-infinitiv og kl√łyvd infinitiv ble tillatt.
Refleksivformen -s.(for -st) ble tillatt

Generelt:
å/Å erstattet tidligere aa/AA, bl.a. som infinitivsmerke.

Rettskrivningsreformen f√łrte til st√łrre valgfrihet enn tidligere.
Den vakte st√łrre strid enn 1907-reformen, s√¶rlig blant riksm√•lsfolk. √Örsaken var en frykt for at de valgfrie, radikale formene ville bli prioritert i offisiell bruk.
Dette skjedde imidlertid ikke.
Den store valgfriheten i landsm√•let f√łrte til store distriktsvise ulikheter, noe som ble oppfattet som sv√¶rt uheldig.
Resultatet av misn√łyen ble at Stortinget i 1934 gjorde vedtak om √• opprette ei ny rettskrivningsnemnd med form√•l √• foresl√• en ny spr√•kreform. M√•let skulle v√¶re √• skj√¶re ned p√• det store antallet dobbeltformer samtidig som tiln√¶rmingen mellom de to m√•lene skulle videref√łres. I 1938 forel√• den nye rettskrivningsreformen i godkjent tilstand.



1938

Rettskrivningsreform (for både riksmål og nynorsk)
(* 1929 ble "bokmål" og "nynorsk" vedtatt som nye navn på målene)

M√•l: F√łre tiln√¶rmingen videre samtidig som valgfriheten skulle reduseres - dvs. en sv√¶rt vanskelig oppgave!

Nynorsk:
Jamstilte former (fritt valg)
Hovedform (brukt i l√¶reb√łker)
Sideform (kun brukt i elevarbeider)
- Sideformen har siden blitt kjent som "klammerform"
- Dette fordi de i ordlistene ofte er oppf√łrt i skarpklammer (hakeparenteser).

Nynorsk fikk langt flere obligatoriske former, noe som sammen med systemet med hoved- og sideformer gjorde språket adskillig "fastere".
Hovedform: -a endelse i best.f.ent.hunkj.
Hovedform: -a i best,f. fl.tall intetkj.


Bokmål:
Særnorsk skrivemåte av en lang rekke ord.
(‚Äúfram/sju/bj√łrk/osv." )
Adskillig st√łrre bruk av diftonger.
("lauv/stein/osv.")
Obligatorisk -a endelse i best.f.ent.hunkj
("gata/d√łra/√łksa/osv.")

MOTTAKELSE
Stor motstand blant bokm√•lsfolk. Til √• begynne med ogs√• stor motstand blant nynorskfolk, men avtakende. Viktig for gjennomf√łringen var vedtaket i Oslo skolestyre om √• innf√łre den nye rettskrivningen. Forlagene rettet seg etter Oslo skolestyres vedtak pga. det store markedet Osloskolen utgjorde. Dette f√łrte til at et stort antall skolestyrer raskt fulgte etter.



1952

Stortinget oppretter Norsk Språknemd.
Form√•l : Gi myndighetene og allmennheten r√•d og rettledning i spr√•klige sp√łrsm√•l.
Nemnda fikk i oppgave å utarbeide en læreboknormal.
M√•let var √• skj√¶re mest mulig ned p√• antallet dobbeltformer slik at spr√•ket i l√¶reb√łkene kunne bli "fastere". (se 1959)

Riksm√•lsforbundet utgav sin f√łrste "Riksm√•lsordliste‚ÄĚ.
Denne dannet grunnlaget for en egen norm - Riksmål.

Norsk Spr√•knemnd hadde ferdig "Framlegg til l√¶reboknormal" Denne ble sterk angrepet av konservative krefter i begge leire, tilhengerne av samlingslinjen st√łttet framlegget.

1959
Læreboknormalen ble satt i kraft.
Resultat: Se side 377 i GVK (Grunnlinjer for videregående kurs)



1964

Vogt-komiteen nedsatt av Stortinget.
‚ÄúSpr√•kfredskomite‚ÄĚ
Viktig:
Foreslo omorganisering av Norsk Språknemnd.
Kamporganisasjonene skulle også ha plass i nemnda.
Formålsparagrafen i nemnda måtte endres på det punktet der nemnda skulle "fremme tilnærming mellom de to mål på norsk folkemåls grunn".



Norsk språkråd

Norsk Språkråd opprettet. (1972-2005)
De tre språkorganisasjonene representert + politisk valgte representanter.
Oppgave:
"B√ÖDE √• verne om den nedarvede tradisjon iskriftspr√•kene OG √• st√łtte tendenser til tiln√¶rming mellom dem."
Dette innebærer en konflikt.
Utviklingen etter 1972 har vist at tilnærmingslinjen er svekket.
I elevarbeider har skrivereglene blitt sterkt liberalisert i begge må1.




Språkrådet

I 2005 ble Norsk språkråd erstattet av et nytt organ som kun fikk navnet 'Språkrådet'
Virkeområdet til det nye organet ble utvidet til å omfatte "dei språklege interessene til nordmenn med samisk eller minoritetsspråkleg bakgrunn".
På Språkrådets side datert 27.6.08 heter det:
"Spr√•kr√•det har i oppdrag √• arbeide for √• styrke det norske spr√•kets stilling. I stortingsmeldingen ¬ęM√•l og meining. Ein heilskapleg norsk spr√•kpolitikk¬Ľ foresl√•r regjeringen √• gi Spr√•kr√•det ansvar for √• ivareta ogs√• minoritetsspr√•kene og tegnspr√•k. "




Bokmålsrettskrivningen av 2005

Rettskrivningen av 2005 innebærer en tilnærming mot riksmål, noe som tilsier at den fjerner seg fra samnorsk/nynorsk.

Fra Wikipedia: "Bokm√•let n√¶rma seg riksm√•let ved at typiske riksm√•lsformer (som hverken, bygget (av bygge), fingre, syv) vart tillatne i bokm√•l. Riksm√•lsformene ¬ętyve¬Ľ og ¬ętredve¬Ľ vart likevel ikkje godtekne.
Samtidig vart mange tiln√¶rmingsformer mot nynorsk eller samnorsk tatt ut or ordlista, det gjeld til d√łmes gjekk, flaum, fekk, dauv, fann, i hel, kjerke, nase, raud, rekning, stamn, veke, vitskap.
Austlandske, lite brukte former gjekk òg ut utan at eit ynske om avstand til nynorsk låg bakom. Eit slikt ord er ner, som var sideform til ned, men ikkje fanst i nynorsken.
Vidare gjekk ein del preteritumformer p√• ‚Äďa og, -de og ‚Äďdde og dessutan kl√łyvd infinitiv, som vert bruka i austlandske og midtnorske dialektar, ut or normert bokm√•l. Fortidsformer p√• -au- av sterke verb, til d√łmes skaut av skyte, vart gjort om til -√ły-, til d√łmes sk√łyt.
Eit anna hovudgrep er at skiljet mellom såkalla hovudformer og sideformer (klammeformer) vart oppheva. Former som jenten, kuen, milen og barnene, beinene vart slik jamstilte med jenta, kua, mila, barna, beina."



Nynorskrettskrivningen av 2012

Frå Wikipedia:

Hovudm√•let var ¬ę√• laga ei tydeleg, enkel og stram norm for nynorsk, utan sideformer¬Ľ. Dette hovudm√•let gjekk Spr√•kr√•det seinare bort ifr√•, noko som kjem fram i sakspapira til styrem√łtet i Spr√•kr√•det 20. mai 2011 og i grunngjevinga for ¬ętilr√•dd norm¬Ľ, der det heiter at ¬ę[n]ynorskrettskrivinga blir verande vid¬Ľ og at ¬ę[s]om skriftspr√•k er ikkje nynorsk tent med s√• vilk√•rleg utf√łring. Det vil ikkje vere heldig at det veks fram ein stor underskog av husnormer som ikkje er synlege eller tilgjengelege for omverda.¬Ľ
Det samla talet på valformer av ord i ordboka går ned med den nye rettskrivinga, medan talet på valformer av ord i vanleg bruk aukar sterkt. Ny rettskriving er fyrst og fremst ei borttaking av ord og former som sjeldan er i bruk. I tillegg fell skiljet mellom side- og hovudformer bort.
Etter at bokm√•l fekk ny rettskriving i 2005 starta Spr√•kr√•det og Kulturdepartementet arbeidet med ny rettskriving for nynorsk. Etter at departementet gav kl√•rsignal, byrja Spr√•kr√•det planlegginga i november 2009 Etter ein open prosess og etterf√łlgjande h√łyring, vart framlegg til ny rettskrivingform lagt fram 1. april 2011.

Kritikk:

2012-rettskrivinga og arbeidet til rettskrivingsnemnda har f√•tt sterk kritikk fr√• ulike hald for det faglege innhaldet, mellom anna fr√•, men ikkje berre, Ullensvang M√•llag, Voss M√•llag, Ivar Aasen-sambandet, Norskt M√•ldyrkingslag og Leikanger M√•llag. Den sterkaste kritikken mot den nye rettskrivinga er at nemnda ikkje har halde seg til det opphavlege mandatet om √• laga ¬ęei tydeleg, enkel og stram norm for nynorsk utan sideformer¬Ľ, men i staden er den store valfridomen i nynorsk f√łrd vidare og i mange h√łve utvida. Rett nok er sideformene tekne vekk, men berre for √• verta tillatne p√• lik line med dei opphavlege hovudformene. Det vert s√•leis ikkje noko lettare √• l√¶re seg nynorsk for nynorskelevar som ikkje har so mykje anna nynorsk tekst √• st√ł seg p√• (majoriteten av bokm√•lselevane).
Vidare vert det peikt p√• at norma ligg n√¶rare bokm√•let, langt dei fleste av dei nye formene er identiske med dei i bokm√•let. Bokm√•let er ein viktig premissleverand√łr for desse nye formene. N√•r dei vanlegaste feila folk gjer er at dei blandar inn spr√•kdrag fr√• bokm√•l, vil denne tiln√¶rminga berre auka problemet med √• skilja dei to skriftspr√•ka fr√• kvarandre.

Frå Språkrådets nettside:

Hovudpunkt i den nye rettskrivinga
  • Skiljet mellom hovudformer (l√¶reboknormalen) og sideformer (klammeformer) i rettskrivinga er oppheva. Alle former er no jamstilte. Det er ikkje lenger noko skilje mellom kva former elevane kan bruke, og kva former som kan brukast i l√¶reb√łker for skulen og i statstenesta.
  • B√łyingsverket er enklare enn f√łr ved at fleire kategoriar av ord no kan b√łyast p√• berre ein m√•te.
  • Ein del former, b√•de tidlegare sideformer og hovudformer, er tekne ut av rettskrivinga.
  • I mange tilfelle blir valfridommen st√•ande. Ein del sideformer har vorte gjeldande rettskrivingsformer, og nokre f√• nye former er tekne inn. I reforma er det lagt vekt p√• √• ta vare p√• former som er i allmenn bruk blant nynorskbrukarar.

Tiltak som Språkrådet set i verk i samband med den nye rettskrivinga

  • Nynorskkurs: Vi held kurs i den nye rettskrivinga. Ta kontakt med Karl Henrik Steinsholt p√• e-post karl.henrik.steinsholt@sprakradet.no dersom du vil vite meir om kurs.
  • Nytt nettkurs i nynorsk: Vi har utarbeidd eit nytt nynorskkurs for elevar i den vidareg√•ande skulen p√• nettsidene v√•re. Det blei ogs√• klart to interaktive √łvingsrom med oppg√•ver i nynorsk grammatikk og rettskriving: eitt for elevar target="_blank" og eitt for offentleg tilsette. Andre vil ogs√• ha nytte av kurset og √łvingane.
  • Innf√łringsbrosjyre: Vi har gjeve ut brosjyren Ny nynorskrettskriving fr√• 2012 til skulane om hovuddraga i den nye rettskrivinga. Du kan laste ned og/eller bestille brosjyren ved g√• til lenkjene nedanfor.
  • Oppdatert ordbok: Nettutg√•va av Nynorskordboka har blitt oppdatert med den nye rettskrivinga. Du kan s√łkje i ordboka ved √• bruke s√łkjefeltet i toppen p√• nettsidene v√•re, eller du kan s√łkje her.

Lær meir om den nye rettskrivinga



6.509.545  visitors


Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo




Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!